Aspirantene (del 1)

Aspirantene

            
            JAKKa -TAKKa - BUKKa - JUKKa - BUSS!
            JASSa - BUSKa - JUKSa - BRØD!


  Taktfaste rop lyder gjennom salen. Vi befinner oss i en gigantisk hall - omgjort fra et tidligere asylmottak. Nå benyttet som lokaler for kommende politikere (ingen har oversikt, er det et dusin eller gross av oss?), subsidiert og betalt av Landbruks-departementet for usiviliserte bønder (en dyslektisk byråkrat landet på forkortelsen USSEL). På veggene henger kunst av en annen verden (originale Munch - både Skrik og Skrål), drøssevis av Skagen-malere, et snes Rembrandt, noen slengere fra Gogh med og uten øre, andre som utrolig nok ser ut som originaler av Leonardo da Vinci, Michelangelo og Sandro Botticelli, videre Salvador Dali og et gigantisk tresnitt av Willy Brandt), samt utstoppede og eksotiske dyr konfiskert fra tidligere vannverk-sjefer samt Bondeforeningen for velpensjonerte dyremishandlere.

(Ung russ)

  I annen etasje er rom oppgradert fra kummerlige forhold til gigantiske suiter med rom-service på samme standard FN-delegater tilbys på Manhattan. Kan hende jeg etter hvert skal få gleden av å boltre meg i minst én av dem - hver utstyrt med maksibar og Jacuzzi fylt av boblende Champagne. I det minste Prosecco, mens Pinocchio og Picasso henger i dusjen brevid toalettet. Men det hører i så fall fremtiden til …

  Bjarte, min tidligere (og på papiret fremdeles) NAV-konsulent - og jeg har gått i kompaniskap. Målet er å bli politikere. Først må vi selvfølgelig på kurs, noviser som vi er. Det får vi utrolig nok betalt for, en årslønn hver. Under forutsetning av fullførelse så klart. Jeg er godt i gang, mens Bjarte passer NAV-stillingen sin. Møtene i politikerskolen finner sted en gang i måneden, akkurat som jobben hans. Så det vi gjør, er å stille opp annen hver gang, og så «dekker» jeg for Bjarte når han går på kurs. Således beholder han sin stilling og lønn som NAV-konsulent. Alle vet at kontroll i offentlig sektor er tilregnet det store intet. Ikke en kirkerotte som vet hvor, fra og til hvem pengene flyter. Skulle det imidlertid dukke opp noen fra overordnet kontrollorgan (GAV, som står for Gammelt arbeids- og velferdsforvaltning) når jeg er til stede i Bjartes bunkers, sier jeg bare at han er i møte, ute til lunsj, på utedo eller hjemme og ser til sine syke barn (som han ikke har, men får barnebidrag for). Litt avhengig av tidspunkt på dagen GAV inspiserer selvfølgelig. Arbeidstiden hans er behagelig, fra 1000-1500 (for å slippe rushtid begge veier) en dag i måneden lar seg høre.

  Inspirator og kursleder på politikerakademiet heter Tone. Hun er kan hende i trettiårene, ganske fyldig, med bollekinn som en toåring og stump som en krysning mellom et godstog og tanks angrepet av Taliban. Jeg har stilltiende døpt henne Hubba-Bubba. Med min egen fysiognomi undrer jeg hva hun tenker om meg. Men det vil jeg helst ikke vite. Etter noen måneders kurs minner hennes rop ut fra et gigantisk Bang Olufsen «surround»-anlegg meg nesten om en gammel russelåt:

Schikkelakke, jakketakke, bukkenikke,
juksebukse, russebukse, nikkedukke;
tikketakke, hakkapakka, hjemmebakt brød!

(Eldre russ)

  En god stund etter oppstart tar Tone (som jeg heldigvis har etablert ikke er i slekt med et tidligere bekjentskap eller melkerampe ved navn Tine) meg til side, tegner og forteller. Hun har en litt ubehagelig vane; avbryter før jeg er ferdig med mine spørsmål, akkurat som hun vet svaret. Men ellers er hun ganske vennlig innstilt. Jeg kan også tåle mye før jeg klager, hvem andre er det vel som vil betale for at man gjør absolutt «nada»? Og, når sant skal sies: Jeg avbryter selv andre hele tiden!

  - JAKK er Ja til ku og klover, JUKS Ja til unge kreps og snegler, BUKK er Bedre uten kakser med kreditt, JASS Ja til stønad og stipend, BUSK er Bedre uten stress og kjefting, BUST er Bedre uten stiftelser og truster, BRØD er innlysende.
  Lirer Tone av seg om forkortelsene; nesten uten hverken inn- eller ut-pust. Hun minner meg om en skrankeadvokat jeg så på TV en gang. Jeg får med andre ord knapt nok med halvparten av hva som tyter ut. Og så avslutter hun med et lite fnis:
  - Og du skal vite at - ikke uten grunn - så er kallenavnene på JUKS «Ja til juks og fanteri» og «Jur uten juks»!
  - Men hvorfor …
  - Hvorfor BRØD og TAKK er innlysende? Det første er som alle vil forstå Bedre rød enn død, det siste omtrent som takk for mat og at man er i live. Apropos, du har vel fått med deg koldtbordet?

  Om jeg har. Bugner av kreps, oksestek (kald men med lun sjysaus), vaktelegg, vingeklippede skogduer flambert i honning på spyd, det er løyrom og Beluga, karamelliserte hønselår, håndplukkede trosteunger i bur, marinerte tang- og sandlopper, torsketunger, hvalrossluffer, sprøstekte sel- og torskeskinn, gedigne fat med kongekrabber, taskekrabber og landkrabber i skjønn fagforening, forfrosne frosker rullet i hvitløksfedd og ikledd pledd i rullestol, fløtegratinerte bønder, levende gresshopper dandert i Hästens-senger på romerske søyler av gyngehester og søvnige blekkspruter i heftig omfavnelse med Ragnar reke - sistnevnte pyntet med grønne tyttebær og fluesopp (rød). Bare for å nevne noe. For ikke å snakke om diverse supper, hvorav min favoritt er rabarbrabasert. Kelnerne anbefaler varmt (på tross av at den er kald) en nyvinning; sandalsuppe med innslag av både steinbit, trøfler og tøfler. Desserter med flamberte bananer og bavianer, dadler, granatepler og sprengte dåsemikler med ørefiker og besudlete nudler, samt assorterte maurtuer og bærturer med pisket multekrem finnes i bøtter uten spann. Dog med skje. Jeg observerer flere munnskjenker og hovmestre enn man vanligvis tiltenker slottet. Var det ikke der jeg søkte jobb forresten? Nå er det altså de som står på cocktail-pinne for meg!

  - Fantastiske rom dere har her. Må ha kostet mer enn sparkel og maling?
  Tone såpe-boblen himler med øynene.
  - Helt feil! Det kostet UDI, Statkraft og Gud vet hvem sitt departement 17,000 kroner i døgnet for hver asylsøker. Hadde de innlosjert dem i tårnsuiten i Grand og Continental hadde det kostet mindre. Etter at vi overtok, er kostnadene redusert med flere promille! Munch og Ekely fikk vi gratis!
  Jeg er selv glad i Aass og promille, så jeg blir nesten ydmyk. Dagligstuen var noe for seg selv. Beste er nok å skifte tema:

  - Hva med den Willy Brandt-saken?
  - Åh, du la merke til den! Nei, den var det en svakt ordblind kar i Nasjonalmuseet som dro med inn. Heldigvis i følge med Rembrandt. Willy var som kjent Norges-venn. Og dersom noen skulle komme og spørre, så peker vi bare på Willy og Rem. Dermed får Tyskland skylden, tyskere har vi skyldt på i nesten hundre år. Forøvrig er det kun Staten som inspiserer her. Finnes ingen som har mindre peiling og oversikt på budsjett, kunst og mat. Eller i motsatt ende når kunst blir gitt i gave fra private samlinger til stat og kommune. Det blir tatt vel imot, selvfølgelig med noen klager om at de private også burde finansiere drift. Deretter bærer kunsten rett ned på lager hvor de samler støv i tiår. Da er det bedre at vi låner og glemmer levere tilbake. Enkelte kunstverk fra nasjonale og offentlige muser rapper vi også. Men nå er det pause. La oss ta en matbit!

  Pauser er det ofte på kurset. Overanstrengelse er ikke bra for vordende politikere. Akkurat det med min noe diffuse fremtid dristet jeg meg en gang frempå ovenfor Tone:
  - Når skal egentlig jeg bli politiker? Det er ikke lenge til jeg går av med pensjon.
  - Nettopp og glimrende! Etter hva jeg har fått høre, har du ikke gjort et arbeidsslag hele ditt liv?
  Her vurderer jeg å fortelle om løsarbeider som bryggeriassistent, og karrieren som flaskesamler. Men dropper det. Hun lyser opp og ser på meg:
  - Haha, visste jeg det ikke! Det er det beste grunnlag! Du er moden. Og snart vil du entre en verden av luksus. Alt betalt av staten og velferdskommunenes ville og gjengrodde stier. Siden du aldri har arbeidet er du som jomfruelig å betrakte, ikke en gang minstepensjon å se frem til. Men dette skal endres, nå skal du bli med på velferdslaget! Du vil få ufattelig …

(Tone - etter lunsj)

  I det samme momentum og i det er jeg er i ferd med å undres over min plutselige ungdom, hvorfor dette med jur og spener stadig dukker opp, for ikke å nevne denne mystiske sandalsuppen. Sikkert velsmakende, men … Bare dager etter at mine egne sandaler og tøfler fra syttitallet forsvant, er det tilfeldig? Samt hva forkortelsen JUKK innebærer - ja, da stopper kjempetyggegummien opp - hun myser mot de polstrede inngangsdørene en kvart kilometer borte i horisonten, og utstøtr et gledes brøl som ville få enhver Tarzan til å visne av misunnelse:

  - NÆMMEN, SUSSEBASSEN MIN!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om Martin Ås, klikk her.

(Fortsettelse følger)

Kilde: Ås’ memoarer