Wolfgang Borchert og Kolbein Falkeid

Wolfgang Borchert og Kolbein Falkeid

(Borchert)

Borchert (1921-1947) ble - som man vil forstå - ikke gammel. Han satte imidlertid sine markante spor, og kunne kunsten å pensle ut historier om de som faktisk ble gamle. Men krig gjør olding. Wolfgang var i tidlige år preget av enebarnets tragikk: han hadde vanskelig for å slutte seg til andre, og følte seg ofte ensom og utestengt. Han begynte å skrive dikt, mens foreldrene overtalte ham til å bli bokhandler. Selv ønsket han å bli skuespiller. I krigens tidlige dager ble han ansatt som det ved teatret i Lüneberg. Ensemblet ble i mai 1941 sendt til troppene i Belgia, fra juli til november tjenestegjorde han som pansergrenader. I november ble han sendt til fronten og satt inn i Kalinområdet. Der pådro han seg gulsott, ble også såret i venstre hånd og hjemsendt til lasarett. Mistenkt for selvskading ble han arrestert og sendt til Nürnberg. Det militære nedla påstand om dødsstraff, men han ble utrolig nok frifunnet av fungerende krigsrettsdommer i 1942. Det ble han ikke for en uke etter å ha bemerket «Mine kamerater, som kom ut for fjorten dager siden, er falt alle sammen. For ingenting og atter ingenting. Jeg føler kasernene som Det tredje rikes tvangsanstalter, og selv føler jeg meg som en vesensløs kuli i den brune soldatesk.» Fire måneder i fengsel og utkommandering som ordonnans uten våpen fulgte fra desember samme år rundt kampene i Smolensk. Det bedret neppe helsen. Han går inn og ut av fengsler og sykehus frem til han ender opp bak fronten (til fots) i hjembyen Hamburg mai 1945. Deretter ble han tvunget i kne av sykdom, og frem til sin død var han bundet til sengen.

  Borcherts historie handler om et gammelt ektepar. Hungersnød er nok også baken-forliggende.

(Falkeid)

  Først et innledende dikt av Kolbein Falkeid (se eksempelvis litt mer om ham ved å klikke her):

Etter deg

Etter deg
drikker den tørste månen kjølvannet
når ingenting pløyer forbi for full maskin.

Etter deg
går trappene tungt oppover
selv når de går ned.

Etter deg
er stjernehimmelen et venstrehåndsarbeid,
smilet et spørsmål om å ta seg sammen
og diktet et påskudd.

  Borchert døde i byen hvor Johann Peter Ebel (se innlegg om ham her) ble født; Basel, Sveits.

Så:

Brødet

  Plutselig våknet hun. Klokken var halv tre. Hun spekulerte på hvorfor hun var våknet. Jo, nå hadde hun det: en eller annen hadde støtt mot en stol ute på kjøkkenet. Hun lyttet: nå var det stille der ute. Det var mistenkelig stille, og da hun strøk med hånden over sengen ved siden av seg, kjente hun at den var tom. Hun hadde ikke hørt åndedraget hans; det var det denne uvanlige stillheten kom av. Hun stod opp og følte seg for idet hun gikk gjennom den mørke leiligheten og ute på kjøkkenet. Der møttes de. Klokken var halv tre. Hun så noe hvitt som stod borte ved kjøkkenskapet. Hun tente på lyset. Der stod de overfor hverandre i bare nattskjorten klokken halv tre om natten ute på kjøkkenet. På bordet stod brødtallerkenen. Hun så at han hadde skåret et stykke brød. Kniven lå fremdeles ved siden av tallerkenen. Og på duken var det brødsmuler. Hun pleide alltid feie duken ren før de gikk til sengs om kvelden. Det gjorde hun hver kveld, men nå var det brødsmuler på den. Og kniven lå der også. Hun følte hvordan kulden fra gulvflisene langsomt steg opp i henne, og så vekk fra tallerkenen.

  «Jeg trodde det var noen her ute,» sa han og så seg omkring i kjøkkenet.
  «Jeg hørte noe jeg også,» sa hun, og i det samme slo det henne hvor gammel han i grunnen slik han så ut slik han stod der midt på natten i bare nattskjorten. Han så akkurat så gammel ut som han var: sekstitre. Om dagen så han av og til yngre ut. Hun begynner alt å se gammel ut, tenkte han, hun ser i grunnen temmelig gammel ut med den nattdrakten på seg. Kanskje det har noe med håret å gjøre. Hos kvinnene kommer det alltid av håret om natten. Det får dem plutselig til å se gamle ut.

  «Du skulle tatt på deg skoene. Det er ikke bra å stå barbent på det kalde gulvet. Du kan bli forkjølet.»
  Hun så ikke på ham; hun kunne ikke fordra at han løy for henne, og det etter at de hadde vært gift i trettini år.
  «Jeg trodde det var noe her ute,» sa han igjen, og så på måfå fra det ene hjørnet til det andre, «jeg hørte noe, og så trodde jeg det var noe her.»
  «Jeg hørte noe jeg også. Men det var vel ingen ting.» Hun tok tallerkenen vekk fra bordet og feide bort brødsmulene.
  «Nei, det var vel ingen ting da,» gjentok han usikkert.
  Hun kom han til hjelp: «Kom nå, kanskje det var noe ute. Kom nå og legg deg, ellers blir du forkjølet av å stå på det kalde gulvet.» Han kastet et blikk mot vinduet: «Ja, det må ha vært noe ute. Jeg trodde det var her.»

  Hun løftet hånden for å slå av lyset. Det er best jeg slår av lyset nå, ellers kan jeg ikke la være å se på tallerkenen, og det må jeg ikke, tenkte hun. «Kom nå,» sa hun og skrudde på bryteren, «det var nok noe der ute. Takrennen skrangler alltid mot veggen når det blåser. Det var sikkert takrennen. Den skrangler alltid når det blåser.»

  De følte seg frem gjennom den mørke gangen mellom kjøkkenet og soveværelset. De bare føttene deres klasket mot gulvet.
  «Det blåser,» bemerket han. «Det har blåst i hele natt.»
  Da de hadde lagt seg, sa hun: «Ja, det har blåst i hele natt. Det var nok takrennen.»
  «Ja, jeg trodde det var ute på kjøkkenet, jeg. Men det var vel takrennen da.» Det lød som han snakket i halvsøvne.
  Men hun merket hvor falskt stemmen hans lød når han løy.
  «Det er kaldt,» sa hun og gjespet nesten uhørbart, «jeg kryper under dynen. God natt.»
  «God natt,» svarte han og føyde til: «Ja visst er det kaldt.»

  Så ble det stille. Noen minutter senere hørte hun at han lå der og tygget stille og forsiktig på noe. Hun dro med hensikt pusten dypt og regelmessig for at han ikke skulle merke at hun ikke hadde sovnet. Men han tygget så jevnt og regelmessig at hun etter hvert sovnet av det.

  Da han kom hjem neste kveld, skar hun fire stykker brød til ham. Før hadde han aldri kunnet få i seg mer enn tre.
  «Bare spis fire du,» sa hun og gikk bort fra lampen. «Jeg har litt vondt for å greie dette brødet. Bare spis et stykke til. Jeg tåler det ikke riktig.»
  Hun så hvordan han bøyde seg over tallerkenen uten å se opp. I dette øyeblikket syntes hun synd på ham.
  «Du kan da ikke nøye deg med to stykker,» sa han ned i tallerkenen.
  «Jo da. Jeg har ikke så godt av brød om kvelden. Bare spis du.» Hun ventet en stund før hun satte seg til bordet under lampen.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter (Ebel), klikk her. For neste innlegg, klikk her.


Kilde: «Tyskland forteller - tyske noveller», valgt og presentert av Max Tau, Den norske Bokklubben, 1972, Wikipedia, «Som gyldne bier» - Dikt for enhver anledning, en antologi ved Kari og Magne Skjæraasen, Orion Forlag AS, 1996