Kolbein Falkeid

 Falkeid (født 1933) er en av Norges mest folkekjære diktere. I likhet med den forrige dikter jeg omtalte (Tor Ulven), mottok Falkeid Doblougprisen (1993). Dette året delte han den med en annen, ikke helt ukjent forfatter (og dikter); Lars Saabye Christensen.

  Kolbein Falkeid vokste opp i Haugesund, og dro som så mange andre sambygdinger til sjøs i ung alder. Han debuterte i 1962 med en diktsamling, og fulgte den opp med flere i årene som fulgte. Ved siden av skrivingen arbeidet han som lektor i hjembyen. Han mottok flere stipendier, noe som muliggjorde reiser til Afrika og Italia. Falkeids diktning var nok inspirert av utlandsferdene. Men i 1988 rammet tragedien familien. I et intervju mange år senere uttalte han: «Å miste en far og en mor tar rundt to år å komme over, men å miste en datter tar resten av livet ditt» Datteren Helga tok sitt eget liv.  Diktsamlingen utgitt i 1989; «En annen sol» ga uttrykk for ulike sider ved sorgen.

  Kongen utnevnte i 2010 Falkeid til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hans litterære virke». Mitt favorittdikt av Kolbein Falkeid er «Det er langt mellom venner», men det er så velkjent at jeg vil heller gjengi et mer frodig og positivt dikt. Skjønt; siste vers gir kanskje et hint om at tilstanden ikke er helt skyfri (i menneskeverden):

FOR Å STURE
er vi ikke skapt til vel?

Som hvalrosser skulle vi være, helst
med sår etter slagsmål over hele kroppen
og enda ha tonn av daskende kjærtegn
i luffene. Som løver
skulle vi være, velte oss
midt i flokken på den kokende savannen,
snerre som undersjøiske steinras
når ungene bet oss for hardt i ørene og ødela
middagsluren, men like etter
gi dem et søvnig slikk over snuten.
Eller som isbjørner,
hvite stjerner i rommet, knuter
av kolossal kraft-tetthet som labber
vekk over de veldige arktiske viddene.
- Femti kilometer borte
skal det være et råk og en hundredels sjanse
for selkjøtt til kvelds.

Hvasomhelst.
Menneske, maur, mogop.
Bare det var liv i oss,
et romslig hav, blidt og hissig om hverandre.
Alt annet
enn denne gjørma av en hjerne,
betent
som en dam uten tilløp og avløp.

For forrige dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Norsk biografisk leksikon (digital), Wikipedia, Kolbein Falkeid: «Samlede dikt», J.W. Cappelens Forlag as, 2003 (min versjon 2. opplag fra 2004), s. 301.