Johann Peter Hebel (del 1)

  Johann Peter Hebel (1760-1826) var en tysk teolog (født i Basel), forfatter, dikter og pedagog. Både hans far og yngre søster døde av tyfus i 1761, sistnevnte bare noen uker gammel. Moren gikk bort da gutten var 13 år. I sitt voksne liv oppholdt han seg for det meste i Karlsruhe. 

(Hebel)

  Blant berømtheter som beundret hans verker kan nevnes Jean Paul (1763-1825, tysk forfatter), brødrene Grimm (Jacob Ludwig og Wilhelm Carl, Hebel møtte den yngste og førstnevnte i Karlsruhe i 1814), Johann W. von Goethe (1749-1832, presentasjon unødvendig) og Lev Tolstoj (1828-1910, ditto). Hebel døde under en tjenestereise i Schwetzingen, obduksjonen viste at han led av tarmkreft.

  I det følgende gjengis to noveller (kall dem gjerne eventyr). Først:

Kannitverstan

  Mennesket har visselig dag etter dag - i Emmendingen eller Gundolfingen så vel som i Amsterdam - anledning til å gruble over alle jordiske tings ubestandighet, så sant han ønsker det, og likeledes bli tilfreds med sin skjebne, selv om det ikke flyr stekte duer omkring for ham i luften. Men en tysk håndverkerlærling i Amsterdam kom på de selsomste omveier til sannheten og dens erkjennelse, gjennom feiltagelsen. For da han var ankommet til denne store og rike handelsby full av prektige hus, vuggende skip og geskjeftige mennesker, falt straks hans blikk på et stort og vakkert hus, hvis like han ennu ikke hadde opplevd på hele sin lange vandring fra Tuttlingen til Amsterdam. Lenge stod han og betraktet med forundring denne kostbare bygning, de seks skorstener på taket, de skjønne gesimser og de høye vinduer, større enn døren i hans fars hus der hjemme. Til sist kunne han ikke dy seg for å henvende seg til en forbipasserende. «Gode venn,» sa han til ham. «De kunne vel ikke si meg hva den herren heter som eier dette herlige hus med vinduene fulle av tulipaner, stjerneblomster og levkøyer?» -

  Men mannen, som formodentlig hadde viktigere ting fore og forstod akkurat så meget av det tyske sprog som den andre av det nederlandske, nemlig absolutt intet, sa kort og avvisende: «Kannitverstan,» og gikk brummende videre. Dette var et nederlandsk ord, eller tre, om man skal være helt nøyaktig, og det betyr så mye som: «Jeg kan ikke forstå hva De sier.» Men den gode fremmede trodde det var navnet på den herren han hadde spurt etter. Det må være en styrtrik mann, denne herr Kannitverstan, tenkte han og gikk videre. Gate opp og gate ned, sistpå kom han til den bukt som der kalles Het Ey eller på tysk: Ypsilon. Der stod det nu skip etter skip og mast etter mast, og til å begynne med visste han ikke hvordan han skulle klare å se og betrakte alle disse merkverdigheter tilstrekkelig med sine stakkars to øyne. Endelig var det et stort skip som tiltrakk han sin oppmerksomhet, det var nettopp kommet fra Ostindien og holdt på å bli losset akkurat nu. Det stod allerede kasser og baller på land i rekke og rad, oppå hverandre og ved siden av hverandre. Stadig flere ble veltet ut, og deriblant også svære tønner av sukker og kaffe, ris og pepper og - med forlov - muselort. Men da han hadde stått og sett på både lenge og vel, henvendte han seg omsider til en som akkurat bar en kiste i land på sine skuldre, og spurte hva den heldige herremann het som fikk alle disse varer brakt til seg fra havet. «Kannitverstan», var svaret.

  Da tenkte han: Haha, ser man det. Ikke det minste rart, den som får slike rikdommer svømmende til seg fra havet kan nok trygt sette opp slike hus her i verden og sådanne tulipaner i forgylte blomsterpotter foran vinduene. Nu gikk han tilbake igjen og henfalt i de dystreste grublerier over seg selv, hva for en fattig stakkar han var blant så mange rikfolk i verden. Men som han gikk der og tenkte: den som bare en eneste gang kunne få det så godt som denne herr Kannitverstan, svingte han rundt et hjørne og fikk øye på et stort likfølge. Fire sortdraperte hester trakk etter seg en like sortdrapet likvogn, langsomt og sørgmodig, som om de visste at de førte en død til sin siste hvile. Et langt tog av venner og bekjente fulgte etter, tause og innhyllet i sorte kapper. I det fjerne lød en ensom klokke. Nu ble vår fremmede venn grepet av en vemodig følelse, slik alle gode mennesker nødvendigvis blir når de ser et lik, og han ble stående andektig med hatten i hendene til hele følget hadde passert. Og dog gikk han løs på den aller siste i toget, som akkurat gikk og regnet i stillhet hva han kom til å få for bomullen sin hvis centneren gikk opp ti gylden. Han grep denne forsiktig i kappen og bad ham troverdig om unnskyldning. «Det har vel nok vært en god venn av Dem, som klokkene ringer for nu,» sa han, «etter som De går der så bedrøvet og tankefull.» - «Kannitverstan!» var svaret.

  Da falt det et par store tårer fra øynene på vår gode mann fra Tuttlingen, og han ble med ett så tung og i neste øyeblikk så lett om hjertet. «Stakkars Kannitverstan,» ropte han, «hva har du nu igjen for all din rikdom? Det samme som jeg selv en gang vil få av min fattigdom: en likskjorte og et linklede, og av alle dine vakre blomster kanskje en rosmarin på ditt kolde bryst eller en løvetann.» Med disse tanker fulgte han den døde helt til graven, som om han førte til i følget, så den formodede herr Kannitverstan bli senket i jorden og ble mer rørt over den liktale han ikke skjønte et ord av, enn av alle de tyske aldri hadde påaktet. Til slutt gikk han videre igjen sammen med de andre, med lett hjerte, fant et herberge hvor de forstod tysk, og fortærte med god appetitt et stykke Limburg-ost, og når det siden en gang falt ham tungt for brystet at så mange mennesker i verden var rike og han selv så fattig, så tenkte han bare på herr Kannitverstan i Amsterdam. på hans store hus, hans rike skip og hans trange grav.


For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter, klikk her.

Kilde: «Tyskland forteller - tyske noveller», valgt og presentert av Max Tau, Den norske Bokklubben, 1972, Wikipedia.