Waldemar von Schmettows felttog mot kristendommen

Waldemar von Schmettows felttog mot kristendommen

  Hørt om Waldemar Hermann von Schmettow (1719-1785) før? Selv snublet jeg tilfeldigvis over ham i mitt «studium» av beslaglagte bøker (se under kilder). Han var en tysk adelig offiser, og i perioden mellom 1764 og 1767 kommanderende general i Norge. Etter sin avskjed tok han opphold i Plön i Slesvig-Holsten, hvor han beskjeftiget seg med religiøse og filosofiske spekulasjoner. I 1771 lot han boktrykker Johan Conrad Werth trykke følgende skrift: «Blätter geschrieben durch Woldemar [sic.] Graf von Schmettau, General von der Cavallerie.» På tittelbladet står følgende motto: Die Thoren sprechen in ihrem Herzen: Es ist kein Gott. Sie tügen nichts, und sind ein Greuel geworden in ihrem bösen Wesen. Ps. 53, 2.» Min norske oversettelse av samme vers i salme 53 lyder: Dårene sier i hjertet: «Det finnes ingen Gud.» Ond og avskyelig er deres urett, det er ingen som gjør det gode.

(Schmettow)

  Boken var et angrep på selve kristendommen. Han angrep ikke bare teologien med dens «Krogveie, Kneb og Gøglerier», men også bibelens troverdighet, erklærte det gamle og nye testamente for romaner og legender og de bibelske skribenter for bedragere, fantaster og svermere. Skriftet var trykt dels kort før, dels kort etter Mikkelsdag 29. september 1771, altså før reskriptet av 18. oktober 1771 om innskrenkning i trykkefriheten. Boken inneholder 5 numre eller avdelinger, alle med overskrift: «Blätter, aus Liebe zur Wahrheit geschrieben. Erstes [- ] Fünftes Stück.» Det ble den 9. desember samme år angitt av generalsuperintendanten (en slik tittel kunne jeg godt tenke meg) Adam Struensee (1708-1791, tysk teolog og biskop) til Overkonsistoriet i Glückstadt gående ut på at skriftet straks skulle konfiskeres og alle de eksemplarer som ikke var solgt eller på annen måte utkomne, innleveres til Overkonsistoriet. Dessuten skulle boktrykkeren og den angivelige forfatter forhøres. Men von Schmettow lot seg ikke overkjøre uten videre, han nektet på det mest bestemte å møte for Overkonsistoriet, idet han i sin skrivelse anførte at han etter sin stand og stilling ikke hørte under dette. Det ble utvekslet mange skrivelser mellom von Schmettow og myndighetene, og saken trakk ut over et år. Det tyske kanselli hadde bragt seg selv i en kinkig forlegenhet, for man kunne ikke dra en mann fra hans rette verneting og heller ikke la en krigsrett dømme i en sådan sak. Da man ingen vei kom med ham, ble saken endelig hevet, idet der til det tyske kanselli innløp en kongelig befaling sålydende:

  «Da vi have betænkt, at den mod grev Schmettau anlagte Sag, for et foragteligt Skrift, som han meenes at være Forfatter af, vil gjøre Folk mer nysgjerrige efter at læse og opsøge dette slette og skadelige Skrift: saa er det Vor Villie, at vort tydske Cancellie strax befaler Vort Consistorium at standse denne Sag. Christiansborg den 19. Martii 1773. Christian.»

  Vedlagt fulgte arveprinsens brev med følgende innhold: «Til det tydske Cancellie den 20 Martii 1773. Indlagte Hans Majestæt Kongens Ordre ville Cancelliet strax besørge. Friderich.»

  Undertegnelsene referert er kong Christian VII (1749-1808) av Danmark og Norge, også hertug av Slesvig-Holsten, arveprinsen og senere kong Frederik VI (1768-1839) av Danmark og Norge.

  Boken var altså forbudt i Norge og Danmark, men i utlandet kunne den fritt selges. Sogneprest Jacob Nicolai Wilse (1736-1801, dansk sogneprest) forteller i sine «Reise-Iagttagelser» at han i 1776 i Kiel kom i samtale med von Schmettow, som fortalte at hans teologiske skrifter var forbudte, men at de kunne fåes hos hans bokhandler i Rotterdam. Samme år samtalen fant sted, mottok Schmettow Danmarks høyeste orden; Elefantordenen. Det var vel neppe på grunn av, men på tross av generalens korstog mot kristendommen. Som en kuriositet vil jeg nevne at ordenen og nærmere bestemt elefanten antas (dersom man skal tro det som står i Wikipedia) «å symbolisere krigselefanten, som står for kristendommens forkjempere, og som man mente ble oppildnet av synet av Kristi blod. Elefanten symboliserer samtidig kyskhet og renhet.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Arthur Thuesen: «Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1960, Wikipedia.