Teddy Lancelot - samtalen

Teddy Lancelot - samtalen

 Som alle vet - jeg er veldig «back in business»! Etter å ha bli adlet som den første Golden Doodle i historien, ja, nå blir jeg endelig satt fortjent pris på. Og ikke minst: lyttet til. Ridderen av det runde bord, c’est moi! Selv om ikke borgermesteren kom med bynøklene. Politikere har en tendens til å bryte sine løfter. Men han gale jeg går tur med (selvfølgelig noe nølende) stiller pussig nok opp. Ok, er man gal, så er man jo gjerne det, men se bare hvor dustete han svarer på mine spørsmål (og annet):

  «Du ser ut som en hippie! Det er veldig kult når man er på min alder, men du er jo en olding!»

  Ja, jeg vet jo det. Men frisørene har stengt.

  «Nå må du skjerpe deg! Vet du ikke hvordan du bruker en hagesaks? Forresten, jeg har egen frisørsalong. Hørt om Fire Poter Kulis? Og når ikke den er ledig, tar jeg med min kjære Lexi til Doggystyle. Du kan bli med, koster meg knapt en halv kotelett!»

  Begynner å bli lei av å spise koteletter, piper oldingen, han er tydeligvis ikke bare gal, også stokk dum. Han til og med ser ut som en stokkand.
  «Fordi?»
  Næh, jeg føler at jeg må spise det hele tiden bare fordi du skal få beina som snacks.
  «Tosk! Da er det jo bare å kjøre full guffe på grill eller hvilken som helst suspekt varmekilde du enn ønsker. Jeg er verken blind, gammel eller dum i motsetning til deg, ørneøyne har jeg også. Fra mitt ståsted kan jeg se hver gang du åpner kjøleskapsdøren at du har handlet inn en haug med koteletter, Etter kalibrering og fermentering, så skal jeg vurdere om DU skal få beina! Nei, glem det, jeg tar begge deler. Stek deg heller en vaffel. Voff!»

(Er ikke mine ører vakre?)

  Der fikk han den! Men så gidder jeg ikke høre mer på skvaldringen hans. Høres ut som en hes rapphøne. Jeg ruller igjen ørene, egentlig noe unødvendig siden vi allerede er hjemme igjen etter dagens morgen-«luftings». I nabohagen vår får jeg øye på noe. Et brunt insekt? Jøss, det var ikke store greiene:

  Kan det være en sossis på ben? Så demrer det, det er jo naboens nye valp. Jeg minnes vagt en episode for noen hundeår siden, det var også en dachs. Og en vårdag, ikke helt ulik den i dag. Kanskje det var bestemoren? Spiller ingen trille, jeg måtte nesten legge meg ned for å sniffe henne i baken, så små er disse fjerne slektningene mine. Akkurat i det jeg hadde fått nesen min inn under bakbena hennes for å inhalere den beste av alle dufter; fersk østers … vet dere hva som skjedde? Ganske riktig, dama prompet så høyt at det drønnet oppe på Sognsvann!!

  Som man vil forstå, var dette det siste jeg hadde forventet. Det kom mer overraskende på meg enn det luktet vondt, for øvrig ble hørselen min svekket i de kommende dager. Uansett, jeg skvatt som en sandloppe, rekylen kom oppover og damen ble slynget som ut av en katapult - egentlig rart man setter kattenavn på slike greier - og landet med en spjærende lyd i en thuja 30 meter unna. Heldigvis var det busken og ikke hun som spjæret, det var også heldig at hun ikke endte opp i garasjedøren 5 meter lenger opp i gaten. Da hadde hun nok bli parkert for godt, og jeg ønsket henne selvfølgelig ikke noe vondt. Men vi fikk et litt annet forhold etter det. I fjor gikk hun forresten bort, bare fire år gammel. Man trodde først det var den skumle hundeinfluensaen som herjet i de dager, men det viste seg at hun hadde fått uhelbredelig kreft. Jeg lyser fred over hennes minne. Men nå har nye og friske krefter overtatt.

   Den lille bærer navnet Saga. Et pussig navn på en hund. Kongesaga? Soga om Gunnlaug Ormstunge? Eller motorsag? Nei, det er sannelig ikke lett å begripe seg på mennesker og navnene de gir oss. Man får takke skjebnen for at man er hund!

(Je suis un Don Teddyjuan!)

For forrige innlegg om Teddy og den gale, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Intervju med «den gale» en dag i mars, alle bilder/og video © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor.