Paul L. Eidem - stemning fra i og rundt Oslo

Paul Lorck Eidem - stemning fra i og rundt Oslo (4)

Her er siste episode hentet fra «En herre på byen», se ellers kilder:

Oslo er ingen lett by

  Oslo er ingen lett by. Jeg mener ikke sånn a la Paris og Stavanger, for der ligger den ikke som noen jumbo i køen og roper på løype. Nei, det er for ynglingen som kjekk og glad kommer flyttende inn fra provinsen med friske krefter, sug i blikket og hei her skal det bli vei i vellingen! Han bli som mannen som dobbeltsatsende stuper i sjøen og ikke oppdager det er tjukk is på den, før han alt burde vært omgitt av kjælne, svalende salte vover. Kulen i hodet, kulden nedenfra i sittende stilling og skuffelsen kan gi ham arr for livet. Han stuper kanskje aldri mer.

  Jeg har på en malende måte fått uttrykt plutselig og absolutt skuffelse, og det var det jeg ville. - Men jeg ville noe mer. Jeg vil vise vei.

  Da jeg for flerfoldige år siden, så å si i gamle dager, flyttet til Oslo, hadde jeg ikke det beste utstyr for å erobre noe som helst. Dialekten fra den lille sørlandsbyen var selskapsfiende nr. 1, på kredittsiden kom da artium ervervet i løpet av 4 lange år, hvor det eneste håp som flammet som en varde i sørlandsvinternatten, var det om en lang studietid i Oslo. Studietiden har vært lang og lykkelig og enda lengre skal den bli. Ja, kanskje så lenge det går brisling i sjøen.

  Av utstyr ellers hadde jeg evnen til å lage en perfekt tørr Martini, det har jeg alltid vært kjent for, men så har jeg heller aldri prøvd å slumpe meg til noe resultat der, aldri har jeg prøvd å lage den uten å ha for hånden det lille stykke sitronskall som presset mellom peke- og tommelfinger gir den ørfine sprut av eteriske oljer som er like nødvendig for en perfekt Dry Martini som en pils dagen derpå for en livsstudent. Allerede i gymnasiedagene var jeg utlært og når pakkene fra Kristiansand kom, var det alltid subb og sølete skoleguttstøvler opp til min hule. Men jeg hadde følelsen at ingen forsto meg helt, at jeg så å si kastet perler for svin. Den følelsen steg til sikkerhet når gutta hadde nedlagt 2 av mine aller beste og så spurte om de ikke kunne få «lidegranne akkevitt og brus». Jeg lengtet ut etter et publikum hvor mine evner kom til sin rett, jeg lengtet mot Oslo.

  Og der stupte jeg mot isen. Jeg fikk så å si k.o. på alle områder. Og mangen natt når jeg satt i min leilighet alene, eller med noen snavsete ynglinger fra andre småbyer og dyrket min dråpekunst, steg det opp i meg: «Oslo er en kald by, det er byen uten hjerte», og jeg lo hult når jeg så Aftenposten og Argus fastslo noe annet bilagt med kvittering for A/S Nilsen kr. 100, - og Nusse kr. 2,- Men jeg dirket meg inn på den med list og tørre Martinier, og til slutt fant jeg ut av den. Man må forstå den, man må være eller virke innfødt. Da er Oslo byen med det store hjerte. Det året sluttet jeg å skarre og sendte kr. 10,- til Argus.

  Idag er jeg Oslogutt og skal være det så lenge den store fjerne skyggen nede i Sørlandsbyen pakker brisling og furnerer meg med en del av overskuddet … Som Oslogutt har jeg et stort hjerte: Jeg vil hjelpe alle andre til å forstå Oslo. Som nordmann vil jeg gjøre min nasjonale plikt: Jeg vil skrive en bok. Som kombinasjon av følelse og plikt fremkommer da boken

En herre på byen
nøkkel til Oslo.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Møte med Tigerstaden» - Oslo i innflytternes øyne. En antologi ved Bernhard Hagtvedt. Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1950.