Paul Lorck Eidem - stemning fra i og
rundt Oslo (4)
Oslo er ingen lett by
Oslo er ingen lett by. Jeg mener ikke sånn a la Paris og Stavanger, for
der ligger den ikke som noen jumbo i køen og roper på løype. Nei, det er for
ynglingen som kjekk og glad kommer flyttende inn fra provinsen med friske
krefter, sug i blikket og hei her skal det bli vei i vellingen! Han bli som
mannen som dobbeltsatsende stuper i sjøen og ikke oppdager det er tjukk is på
den, før han alt burde vært omgitt av kjælne, svalende salte vover. Kulen i
hodet, kulden nedenfra i sittende stilling og skuffelsen kan gi ham arr for
livet. Han stuper kanskje aldri mer.
Jeg har på en malende måte fått uttrykt plutselig og absolutt skuffelse,
og det var det jeg ville. - Men jeg ville noe mer. Jeg vil vise vei.
Da jeg for flerfoldige år siden, så å si i gamle dager, flyttet til
Oslo, hadde jeg ikke det beste utstyr for å erobre noe som helst. Dialekten fra
den lille sørlandsbyen var selskapsfiende nr. 1, på kredittsiden kom da artium
ervervet i løpet av 4 lange år, hvor det eneste håp som flammet som en varde i
sørlandsvinternatten, var det om en lang studietid i Oslo. Studietiden har vært
lang og lykkelig og enda lengre skal den bli. Ja, kanskje så lenge det går
brisling i sjøen.
Av utstyr ellers hadde jeg evnen til å lage en perfekt tørr Martini, det
har jeg alltid vært kjent for, men så har jeg heller aldri prøvd å slumpe meg
til noe resultat der, aldri har jeg prøvd å lage den uten å ha for hånden det
lille stykke sitronskall som presset mellom peke- og tommelfinger gir den
ørfine sprut av eteriske oljer som er like nødvendig for en perfekt Dry Martini
som en pils dagen derpå for en livsstudent. Allerede i gymnasiedagene var jeg
utlært og når pakkene fra Kristiansand kom, var det alltid subb og sølete
skoleguttstøvler opp til min hule. Men jeg hadde følelsen at ingen forsto meg
helt, at jeg så å si kastet perler for svin. Den følelsen steg til sikkerhet
når gutta hadde nedlagt 2 av mine aller beste og så spurte om de ikke kunne få
«lidegranne akkevitt og brus». Jeg lengtet ut etter et publikum hvor mine evner
kom til sin rett, jeg lengtet mot Oslo.
Og der stupte jeg mot isen. Jeg fikk så å si k.o. på alle områder. Og
mangen natt når jeg satt i min leilighet alene, eller med noen snavsete
ynglinger fra andre småbyer og dyrket min dråpekunst, steg det opp i meg: «Oslo
er en kald by, det er byen uten hjerte», og jeg lo hult når jeg så Aftenposten
og Argus fastslo noe annet bilagt med kvittering for A/S Nilsen kr. 100, - og
Nusse kr. 2,- Men jeg dirket meg inn på den med list og tørre Martinier, og til
slutt fant jeg ut av den. Man må forstå den, man må være eller virke
innfødt. Da er Oslo byen med det store hjerte. Det året sluttet jeg å
skarre og sendte kr. 10,- til Argus.
Idag er jeg Oslogutt og skal være det så lenge den store fjerne skyggen
nede i Sørlandsbyen pakker brisling og furnerer meg med en del av overskuddet …
Som Oslogutt har jeg et stort hjerte: Jeg vil hjelpe alle andre til å forstå
Oslo. Som nordmann vil jeg gjøre min nasjonale plikt: Jeg vil skrive en bok.
Som kombinasjon av følelse og plikt fremkommer da boken
En herre på byen
nøkkel til Oslo.
nøkkel til Oslo.
Kilde: «Møte med Tigerstaden» - Oslo
i innflytternes øyne. En antologi ved Bernhard Hagtvedt. Stabenfeldt Forlag,
Stavanger, 1950.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar