Theodor Kittelsen - stemning fra i og rundt Oslo

Theodor Kittelsen - stemning fra i og rundt Oslo

  Theodor Severin Kittelsen (1857-1914), var en norsk maler, tegner og bokkunstner. Mest kjent i dag er han kanskje for sine fantastiske tegninger av troll og andre mystiske vesen. Men han skrev også godt. Via en historie av Christian Krohg (klikk her) om tegneren, har jeg vært innom ham før. Uansett, jeg har valgt å gjengi en historie fra «Folk og Trold» utgitt i 1911. For å gjøre språket fra den gang litt mer forståelig, har jeg forsøkt å tilnærme det dagens:

På feltseng i bestestuen

  En grå, kald høstdag kom jeg til Kristiania. Jeg skulle bo hos en enkemadam i Lerfaldsgaten på Grünerløkken. Hun var barnløs og en overordentlig respektabel kone. I slike hender ville et troskyldig ungt menneske være sikkert bevart. Jeg skulle få mitt eget værelse og alt i huset for noen daler i måneden. Madamen lovte å sørge for meg, som jeg var hennes egen sønn.

  «Jeg fikk være velkommen!» sa madamen.
  «Takk i like måte!» svarte jeg troskyldig.

  Madamen hadde bare to værelser, en stue og et kjøkken. Ute i kjøkkenet stod madamens seng, midt oppe på dynene lå en gammel svart katt og knurret og halvsov.

  Jeg skulle ligge inne i stuen.

  - - «Huttetu - det var da fælt så bitterlig kaldt det var!» sa madamen. Jeg fikk sette meg litt så lenge, nu skulle hun straks få litt i ovnen. Så gikk hun ut i kjøkkenet.

  Jeg så meg omkring i værelset. Det var både pent og ordentlig. På bordet med den grønne duk stod en lampe med papirskjerm, like ved lå et fotografialbum og en bønnebok med et perlesydd bokmerke. Sofa og stoler var kledd med hvitt varetrekk.

  Jeg satte meg i sofaen.

  Jammen var det kaldt, det røk både av nese og munn. Det var lenge siden, det hadde vært varme i den ovnen, vindusrutene så ut, som om de var av hvitt sukker.

  For å fordrive tiden satte jeg meg til å gape og puste ut i lange drag, - jeg moret meg over de veldige dampskyer, jeg fikk til å stige opp i den iskalde luft.

  Så kom madamen for å legge i ovnen. Da hun så meg sitte borte i sofaen, sendte hun meg et engstelig blikk. - Jeg måtte virkelig unnskylde, hun ville helst, at jeg ikke satte meg på sofaen og stolene, for varetrekket ble så lett skittent. Hun skulle få inn en stol fra kjøkkenet.

  Det fant jeg ganske rimelig. Litt rød i hodet over min tankeløshet reiste jeg meg beskjeden.  Madamen ga seg til å fyre i ovnen. Først la hun forsiktig en liten glo inn i asken, derpå litt småflis og til slutt to pinner i kors over det hele. Så ga hun seg til å puste av alle livets krefter.

  «Nu skal vi snart ha det deilig og varmt!» sa hun.

  Ja, dette var altså værelset. Madamen hadde en feltseng, som hun skulle sette inn hver kveld, så kunne jeg ligge på den der borte i kroken. Men det hendte ofte, hun fikk besøk - helst om søndagene, da fikk jeg være så snill, å holde meg ute på kjøkkenet med pus, eller også kunne jeg jo ta meg en spasertur ute på gaten. Det fant jeg, var ytterst rimelig. Og så ville hun gi meg et godt råd. -  Jeg skulle sky alle slette kamerater som selve pesten.

  «Ja, tusen takk,» sa jeg.
  - Å det var jo egentlig ikke noe å takke slik for. Men det var velment, der det kom fra. - Og nøkkelen til kofferten var det best, hun fikk beholde, for at hun kunne holde tøyet i orden.

  Jo da, madamen fikk nøkkelen, og så smatt hun ut i kjøkkenet, hvor kofferten stod, for å snuse den grundig igjennom. Ilden var for lengst slukket i ovnen. Jeg satt og frøs på den tillatte stol, som i mellomtiden var kommet inn fra kjøkkenet. Da kom Mons - den gamle stygge katten - hoppende opp og satte seg på mitt fang. Den ga seg til å murre og male og skubbe sine løse hår på mine klær. Av høflighet mot mitt nye hjem ga jeg meg troskyldig til å klappe beistet. Men rett som det var bet den meg i nesen og var med et sprang ned på gulvet igjen. Dette skal du min santen ikke ha gjort for intet, ditt stygge beist, tenkte jeg. Dermed reiste jeg meg for å se meg litt omkring utenfor, men lovte madamen å innfinne meg presis til middagen om en time. Denne timen fordrev jeg på en ærlig måte, som et skikkelig menneske. Jeg ble stående i portrommet hele tiden. Det var ikke fritt for, at jeg var både sulten og trøtt etter reisen. Stort varmere var det heller ikke på værelset, da jeg kom opp igjen. -

  Endelig kom madamen med noe på en tallerken. Den voldsomme røyk fra den lille varme klatt forhindret meg ganske fra å se, hva det var. Jeg kikket, blåste og pirket på tallerkenen.

  «Er det lapskaus?» - Jo da, det var lapskaus. - Det lignet forresten mest - litt av hvert, men det var da varmt.

  Ute i kjøkkenet var imidlertid koffertens innhold grundig studert. Lokket stod oppe, og det nystrøkne stivetøy lå som til utstilling aller øverst. Det var ennå litt å ordne, og jeg fikk passe godt på imens.

  Ikke før hun hadde gått, før den stygge gamle katten med et hopp igjen satt hyklende på mitt fang.

  Jeg trakk forsiktig nesen til meg, og så knep jeg Mons inderlig og av hjertens lyst i halen. Med et ynkelig mjau spratt den svarte styggen ned på gulvet og under den fine sofaen. Der satt den og futtet og freste. Det var tydelig, at slikt hadde den aldri opplevd før. - Den fremmede guttevalpen våget å knipe gamle madamens ærverdige katt og beste venn i halen! Men guttungen følte det ikke som en ære å bli bitt i nesen. Sannelig skulle ikke madamen få vite, hvilken øgleunge hun hadde fått i huset. -

  Men jeg ville også benytte den korte tid, jeg hadde til å spille herre. I en fart kom døren opp, og ildtangen under den fine sofaen. «Vil du ut med deg, ditt stygge beist! Kusch!» Og så måtte Mons ta flukten.

  Ikke lenge etter kom madamen. Jeg hørte henne pusle med noe. Med en gang lød der et forferdelsesskrik: «Men du store all verden, hva betyr dette?» - Jeg gikk ut i kjøkkenet.

  Der stod madamen og betraktet den åpne koffert med en ytterst forskrekket mine. Mitt på brystet av min fineste mansjettskjorte lå en stor plamas. Det var tydelig at dette svarte beistet hadde hevnet seg.

  Madamen bråvendte seg, satte begge hendene i siden og så på meg med et tvilende, spørrende blikk.

  «Det er - katten,» stammet jeg.
  «Neimen er det ei - min katt gjør aldri slikt!»
  «De tror da vel ikke, at det er meg?» forsøkte jeg å innvende.
  «Jo - det er din skyld!» påstod den sinte madam, hun ville ikke vite av noe annet prat. Men borte i kroken satt det svarte beistet med øyne, som ondskapen lyste grønt ut av.

  Denne ulykkelige kattehistorie brakte stor misstemning over den første dag. Men heldig var det, at dagen var så kald; for litt etter litt fordampet madamens varme hissighet i de sterke kuldegrader.

  Resten av dagen gikk med å hakke tenner. Ut på kvelden trakterte madamen med te og smørbrød. Teen, som mest bestod av varmt vann, var god og varm; men smør og brød, smuldret seg bare opp i fortvilet frihetskamp. Så tok madamen bønneboken og leste noe om paradiset.

  Jeg lyttet etter og stirret på de store varme røykskyer, som kom fra min halvåpne munn. Så lukket madamen boken.

  «Akk ja!» sa hun. «Vi har så meget å være takknemlig for. Vi har mat og drikke - varmt hus og gode senger - ikke sant? - Hva tenker du på, gutten min?»

  «Jo,» svarte jeg, «jeg bare tenker på, at når vi her i verden kan ha det så godt, som - som vi har det her hos Dem - tenk, hvordan det da må være i paradis?» -

  «Ja, det har du sannelig rett i, gutten min!» sa madamen.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Møte med Tigerstaden» - Oslo i innflytternes øyne. En antologi ved Bernhard Hagtvedt. Stabenfeldt Forlag, Stavanger, 1950, Wikipedia.