Atlanterhavsspøkelset - Edgar R. Snow

Atlanterhavsspøkelset - Edgar Rowe Snow

  Edgar (Edward) R. Snow (1902-1982) var en amerikansk forfatter og historiker. Han er velkjent for sine historier om pirater og andre maritime forhold. Her er en av hans historier:

Atlanterhavsspøkelset

  En dag midt under den amerikanske borgerkrig seilte en skipsfører fra Cardiff i Wales langs Sør-Amerikas Atlanterhavskyst. Hans bestemmelsessted var Huacho, en havn i nærheten av Lima i Peru. Kaptein Richard Brown hadde seilt fra Cardiff med sitt ypperlige skip Usk, og i førstningen var han sikker på at turen ville bli vellykket. Men da han fikk dårlig vær og motvind, mistet han flere uker. Nå nærmet han seg imidlertid Kapp Horn med en god sjanse til å ta igjen i hvert fall en del av den tapte tiden.

  Kaptein Brown stod på akterdekket og så ut over bølgene og undret seg på hvor lang tid turen ville ta. Svaret kom til han på en høyst forunderlig måte.

  Mellom vantene materialiserte det seg et fagert og spøkelsesaktig syn - en kvinne kledd i hvite slør. Hun gjorde en bevegelse med hodet for å få Brown til å komme nærmere, og kapteinen gikk ivrig over dekket bort mot henne. Hun kom ned og stilte seg ved siden av ham mens slørene svevde lett rundt hennes yndefulle skikkelse.

  «Vend tilbake til den havnen de kom fra,» sa hun med fast og rolig stemme. «Spill ikke tiden, vend og seil tilbake til Cardiff før De mister Deres skip og stryker med selv. Si til dem at det er meg som har bestemt det slik.»

  Med et fort smil forsvant synet for hans forbausede blikk, og han stod alene på akterdekket. Like etter kom en tett tåke og la seg om skipet. Kaptein Brown tok den som en advarsel. Han trakk seg tilbake til kahytten sin og sendte bud på førstestyrmannen og to av matrosene.

  «Mr. Edwards,» sa kaptein Brown til førstestyrmannen, «etter mitt bestikk er vi nå om lag fire hundre mil fra Kapp Horn. Ta et overblikk og se om De er enig i min posisjon.»
  Edwards gikk fram og så på kartet, temmelig paff over det hele.
  «Jeg er enig, sir,» svarte han.
  «Godt. Vi endrer kurs med det samme. Den nye kursen er nordost, og vi skal tilbake til Cardiff. For øvrig ønsker jeg ingen kommentarer til mine planer på dette tidspunkt.»
  «Men sir - hva er det i veien? Hvorfor forandrer vi kursen, og hvorfor skal vi vende hjem igjen etter alle disse ukene i sjøen?»
  «Jeg tror jeg gjorde det helt klart, mr. Edwards, at jeg ikke ville finne meg i noen spørsmål. Jeg har fått instruks om å vende med det samme. Mine grunner skal naturligvis bli oppgitt til rederiet når jeg kommer til Cardiff.»

  Kapteinen reiste seg og stoppet pipen. For hans vedkommende var samtalen slutt. Men styrmannen kunne ikke fatte hva som var hendt med sjefen, og han prøvde seg enda en gang med et spørsmål:
  «Kaptein Brown, hva skal vi kunne fortelle rederiet som kunne rettferdiggjøre noe så merkelig? De kommer til å gjøre vanskeligheter for oss. Og vi blir til latter for alle i havnen.»
  «Mr. Edwards,» skrek kapteinen helt fra seg, «vil De gjøre som jeg sier, eller vil De ikke?»
  «Det er dem som har kommandoen, sir. De må være klar over at jeg er fullt på det rene med det, sir. Men tenk på hva De sier, og vær fornuftig. Vi vet begge at ingen vil tro at De fikk noen ordre her ute på Sør-Atlanten. Vær så snill å tenke Dem om en gang til, sir!»
  «Nok!» ropte kapteinen og kalte matrosene fram. «Grip mr. Edwards og legg ham i jern med det samme!»
  Ordren ble straks utført, og kapteinen gikk akter til rormannen.
  «Inntil ny ordre er kursen nordost. Vi skal vende og seile hjem til Cardiff.»

  En halv time senere var alt rolig ombord på Usk. Skipet hadde skiftet kurs og var begynt på den lange trettende turen tilbake til de britiske øyer. Det gikk et rykte som sa at kapteinen hadde fått ordren til å vende av et spøkelse.

  Usk brukte halvannen måned på hjemturen. Skipet seilte opp Bristol-kanalen og sto inn i Cardiff havn, der kaptein Brown varpet det inn i dokken, hvoretter han skyndte seg opp til rederiet. Der forklarte han hvilken usedvanlig grunn hadde tvunget ham til å vende tilbake.

  Rederne ble rasende og tilkalte politiet. De krevde kaptein Brown fengslet med det samme for hans utrolige oppførsel. Han hadde vært borte fra Cardiff i fem måneder og hadde seilt nesten til Kapp Korn og tilbake igjen uten å anløpe en eneste havn. Utgiftene til mat, klær og hyrer var store, og turen var blitt en fiasko. Lasten var stadig ombord.

 Sjøforklaring ble opptatt, og førstestyrmann Edwards fortalte sin historie. Flere av matrosene avga også vitneprov. Enden ble at kaptein Brown ble fratatt sine papirer og retten til å føre skip. Han ble vanæret og latterliggjort.

  En uke senere tok en annen kaptein på seg oppdraget å seile Usk til Huacho i Peru. Men av en uforklarlig grunn hadde han vanskelig for å få samlet fulltallig mannskap. Ryktet om den siste turen hadde spredt seg over hele havna. De tidligere matrosene på Usk beskrev Atlanterhavsspøkelset så levende - enda ingen av dem hadde sett damen - at de overtroiske, walisiske sjøfolkene i dagevis skydde skipet. Men til slutt ble mannskapet fulltallig likevel, og Usk stakk ut fra Cardiff, på ny for Huacho på Sør-Amerikas vestkyst. Og rederne vendte tilbake til sine kontorer, lettet over at skipet endelig var seilt igjen.

  Fire måneder senere fikk de et telegram fra Coquimbo, Chile. Usk var ødelagt av brann i sjøen. Noen hadde vært med et lys i proviantrommet, det hadde tatt fatt i et eller annet brennbart, og ilden hadde spredt seg så raskt at det hadde vært umulig å stanse den.

  De sjøfolkene som hadde nektet å seile med Usk, sendte en medlidende tanke til den stakkars kapteinen. De mintes Atlanterhavsspøkelsets advarsel, og der de sto i små flokker og drøftet saken på kaiene i Cardiff, ble de enige om at Usk var gått tapt fordi folk ikke hadde villet høre på hva det vakre spøkelset hadde sagt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Fortellinger fra de syv hav», utvalgt og oversatt til norsk av Waldemar Brøgger, J.W. Cappelens Forlag, Oslo, 1953.