Erich Remarque og W. Szymborska - melankoliens diktere

Erich Maria Remarque og Wislawa Szymborska - melankoliens diktere

  Som vanlig er ikke min overskrift særlig dekkende. Eller korrekt. Dog fant jeg tittelen allikevel halvveis forsvarlig. Tekstene gjengitte er til dels også preget av underfundighetens, resignasjonens og dysterhetens stemning.

(Remarque. Til høyre)

  Remarque var mer forfatter enn dikter. Men jeg syntes mange av passasjene i hans bok «Tre kamerater» fra 1937 er ganske så poetiske. Og både triste og melankolske. Erich M. Remarque (1898-1970) var en tysk-amerikansk forfatter, mest kjent for romanen «Intet nytt fra Vestfronten» (Im Westen nichts Neues), som omhandlet krigshandlingene under den første verdenskrig, hvor Remarque (les navnet gjerne bakvendt som Kramer, så er det lettere å huske) selv deltok. I 1931 bosatte han seg i Sveits, og emigrerte til USA i 1939.

Her er et par sitater fra «Tre kamerater»:

  «Vel og bra - den som er alene kan ikke bli forlatt. Men mange ganger, helst om kveldene, smuldret det kunstige byggverket. Livet forvandlet seg til en hikstende, jagende melodi, en malstrøm av vill lengsel, av attrå, tungsinn og behov for å komme ut av den bevisstløse sløvheten, ut av den meningsløse lirekasselåten, uansett hvordan det ville gå. Å, dette ynkelige behovet for litt varme. To hender og et kjærlig ansikt. - Eller var det også bare skuffelse og resignasjon og flukt? Fantes det i det hele tatt noe annet enn ensomhet?»

- - -

  «Ensomhet, virkelig ensomhet uten noen illusjoner, da er ikke vanviddet og selvmordet langt unna.»

W. Szymborska

  Den polske Nobelprisvinneren har jeg skrevet om og gjengitt dikt fra før (klikk her), her er to til:

Metafysikk

Det fantes og ble borte.
Det fantes, så ble det borte.
I den samme, irreversible rekkefølgen.
For slik er regelen i dette spillet vi er nødt til å tape.
En banal konklusjon, ikke verd å skrive ned,
hvis det ikke var et ubestridelig faktum,
et faktum fra evighet til evighet,
for hele kosmos, slik det er og kommer til å bli,
at noe fantes på ordentlig,
helt til det ble borte,
selv det faktum
at i dag spiste du en porsjon med fleskesuppe.

Hånden

Tjuesyv bein,
trettifem muskler,
omtrent to tusen nerveceller
i hver av våre fem fingertupper.
Det holder i lange baner
til å skrive Mein Kampf
eller Ole Brumm.

Helt på tampen, og av en helt uvesentlig slum-poet. Datert desember 2017:

Annerledes

Vi er de fortapte,
verken A4 eller fem,
vi er de glemte,
de utstøtte,
forhatte
og ensomme

Vi er de skipbrudne
som ikke forliste,
men allikevel
grunnstøtte
fordi vi kom fra
annerledes land

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt/dikter(e), klikk her.

KIlder: Remarque: «Tre kamerater», oversatt fra tysk og med etterord av Birgit Gjernes, Gyldendal Norsk Forlag AS, min lånte versjon fra 2. opplag (Gyldendal Klassiker 2015). Wislawa Szymborska: «Livet er den eneste måten - Dikt 2002-2012», gjendiktet av Christian Kjelstrup, Tiden Norsk Forlag, 2013, Wikipedia.