Arnulf Øverland om Henrik Ibsen

Arnulf Øverland om Henrik Ibsen

  Jeg gjenga et dikt av førstnevnte for ikke lenge siden (se her). Henrik Ibsen kjenner alle, fra min side har det blitt noen hundre innlegg om ham (se under). Det jeg ikke visste var at Øverland skrev prologen «Henrik Ibsen» som ble fremført ved Nationaltheatrets festforestilling den 30. august 1949. Hadde ikke en gang hørt om det. Men nyss fikk jeg låne Øverlands «Samlede dikt» (se under), ergo: nå vet jeg. Et raskt søk i Ibsenstage viser at det var «Et dukkehjem» som ble satt opp den dagen.

(Øverland)

  Nedenfor gjengis prologen. Den fordrer at man vet litt om dramatikerens skuespill. Følgende steder/personer er nevnt:

  Taunitzer See var stedet billedhugger Rubek tok med sin kone Maja til i Ibsens siste skuespill «Når vi døde vågner».

  Hans Ørn Blom, 1817-1885, var norsk forfatter og publisist. Man kan trygt si han og Ibsen ikke kom særlig godt overens. Utgangspunktet var en skriftlig feide de to hadde i Morgenbladet i 1859 rundt en dansk skuespiller (Wilhelm Wiehe, 1826-1884) som skulle slutte. Det ene utfall var krassere enn det andre, det hele kulminerte med de famøse ordene fra Blom: «Men jeg er H.Ø. Blom, see det er Tingen! Og du er Henrik Ibsen - ikke meer!» Større skivebom skulle det i ettertid vise seg omtrent umulig å begå. Ibsen prøvde seg med et tilsvar i diktet «Hastværkslinjer til H.Ø. Blom», antatt skrevet som svar medio desember 1859. Men det ble ikke publisert, muligens fordi han i diktet antyder at Blom var sinnsyk.

  Videre er Rita Almers i «Eyolf» referert til, akkurat som «Peer Gynt», «Brand» samt «Ekdal» fra «Vildanden».

  Prologen begynner, naturlig nok, med Ibsens barndom:

Henrik Ibsen

Foreldre og søsken hjemme,
og ute på gatene
kameratene -
dumme, farlige, slemme,
ingen stod for hans dom.
Han måtte glemme
eller skape dem om.

Han malte og klippet dem ut,
klistret dem op på papp.
Nu fikk de lyde og gjøre det som han vilde.
Ingen slapp.
En var en apekatt, og ham gikk det ille!

Men helten var én,
tapper og tro og ren,
han som i sannhetskrav
aldri slo av!

Fordrømt og blek
levet han i sin mørkeloftslek.
Jomfruer, drager og troll
gjorde ham het og kold.
Likevel,
hvem vilde tro på slikt?
Ikke engang han selv.
Løgn og forbannet dikt!

Siden blev leken alvor.
Men drømmer er billig vare;
bedre å la dem fare.
Dikte, det kunde jo H. Ø. Blom.
Herr Ibsen spurte man mindre om.

Ubrukte krefter gir ikke fred;
de må snapses ned.
Og kjærlighetsevner, forvrengt av moral,
blir angst og kval.

Han sa ikke, ja, vi elsker dette landet,
- kom ikke mot dig med blomstrende silkevest,
men pakket sin koffert og flyktet som for en pest,
bort fra den hjemlige stueluft blant annet.

Barndom og ungdom, han manet dem ned i muld,
fór over hav og lot sine skibe brenne.
Var det sig selv han nektet å anerkjenne,
og som han kalte Peer, og gav huden full?

Hvem var da Brand?
- han som forguder sitt eget sterile virke
og bygger for menneskehjertet en isnende kirke -
denne til døden samvittighetssyke mann!

Skyggene kom og krevet liv. Han måtte
gi dem sitt eget, som han i angst forrådte.
- Deilig, deilig var livet ved Taunitzer See!
sa han. Hans hår var hvitt som sne.

Fortærende deilig var Rita - og godsbesidder.
Akk, men kvinnen er jordisk og grusomt sterk!
Valen og angerfull vismann på ensomme vidder
søker ideen til sitt store verk.

Sorgen skal lutre ham og gi ham fred.
Siden skal barnet arve hans idealer.
Akk, men det misforstår ham - og betaler!
Eyolf døde, mens Almers fremdeles led.

Trodde han selv på de dype talemåter,
eller så han en livsredd mann på flukt
både fra kjærlighet og fra arbeidsfrukt?
Hvorfor gav han oss uløst sine gåter?

Nådeløs, med kirurgens kolde kniv
skar han igjennem selvbedragets kåpe.
Brødre fikk stå til skue som hver manns tåpe;
o, men man sparer gjerne sitt eget liv!

Ubønnhørlig er Ekdal gjennemskuet;
Almers er edel, han dekker sig ikke til.
Sjelegranskeren føler sig ikke truet.
Mulig, at mesteren røber mer enn han vil!

Op fra de ubevisste erfaringskilder
dukker de frem, patetisk og grotesk -
hele hans slekt av levende drømmebilder
bærer sin skyld og skjebne, kold og besk.

Selsom er barnets evne til å drømme,
når den er virksom hos en voksen mann,
og han bekjenner, idet han tror å dømme:
Drømmen er sann!

Tilskuer, du som trygt kan applaudere,
selv står du midt i scenens skarpe skinn!
Ingen forklædning og maske kan redde dig mere:
Rollen er din!

Leken med dukker, den blev vår dramatikk,
og den gav tempelstillhet i vårt teater.
Her kan vi se med hans allvitende blikk,
og vi kan kjenne, her hvor han engang gikk,
himmelhvelvingen over hus og gater!

(H. Ibsen)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien (kun de første to bind av tre er gjengitt), klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her.

Kilde: Arnulf Øverland: «Samlede dikt» (IV), Oslo, 1961, H. Aschehoug & Co, s. 112-116.