Frida

Frida - sjalusiens svøpe

  Det hele startet med at hun kom inn og ble en del av mitt lille liv. Ikke som et friskt pust, bare barbeint og insisterende. Det skulle bli et stormfullt forhold. Tidlig i mars måned var det, tidvis med kuldegrader både natte- og dagtid. Hvordan hun i det hele tatt kom inn, og inntil da hadde overlevd under slike forhold forble meg en gåte. Meddelsom var hun ei.

  En ganske alminnelig flue av middels størrelse vil jeg påstå hun var, selv om mine kunnskaper om insekter er ytterst begrensete. Med andre ord et gjennomsnittlig individ, men i motsetning til meg imponerende ved hennes bravur og trosser av værelementene.

  Da hun ankom, satt jeg ved skrivebordet som vanlig og noterte mine tall. Jeg enset henne ikke før hun begynte å surre rundt midt hode. Det er fortumlet nok fra før, så jeg veivet febrilsk med armene etter henne, gang på gang. Uten hell. Deretter grep jeg mot linjalen, den er herlig lang, bred og tøyelig, men med en skarp kant i møte med pennen. Jeg benytter den aldeles ikke bare til å understreke mine sirlige tallkolonner, men like vel som vifte på varme sommerdager, samt kløpinne for ryggen. For noen år tilbake eksperimenterte jeg faktisk med den som hov - ikke tiltenkt sommerfugler - jeg knyttet et lommetørkle i enden i et forsøk på rensing av gullfiskbollen. Det mislyktes, i likhet med så mange av mine prosjekter; Ole, Dole og Doffen daua, alle som én.

  Tilbake til min ankomne gjest: Etter noen sverdslag i luften fløy fluen bort. Bare for å returnere like etterpå i en flue-tarantella rundt mitt hode. Var det lukten av såpe hun reagerte på? Jeg sprang i dusjen, avstod fra Shampo, lot bare vannet renne. Det funket. Fluen satt seg slukøret oppe på lampekuppelen. Hun rørte seg ikke.

  Det gikk en lang stund, jeg fortsatte mitt arbeide med ett og annet blikk mot fluen. Hun fremstod som fluer flest; grå vinger, fra tid til annen vasket hun seg, det så i det minste slik ut når beina hennes beveget seg frem og tilbake over ansikt og fasettøyne.

  - Vekk! skrek jeg plutselig og impulsivt, viftende med linjalen mot henne. Det fungerte også bra, hun tok av som et jagerfly og gjorde en «loop» eller tolv rundt i rommet, hvorpå hun returnerte til lampekuppelen. Jeg ble imponert, og døpte henne i mitt stille sinn for Frida. Det virket som hun forstod dette, hun la hodet på skakke og betraktet meg, om ikke med ydmykhet, så med forståelse. Det oppstod en form for stilltiende overenskomst mellom oss, nærmest en gjensidig respekt.

  Men etter hvert ble hun ble mer og mer frimodig. En dag etter frokost på vei ut, traff jeg Frida i døren, men mens jeg nikket godmodig til henne, svinset hun rundt meg som i et forsøk på å forhindre meg i dette. Senere på dagen var det hennes tur, jeg lot henne fly ut av vinduet, et par timer var hun ute. Ikke før hun slapp ut angret jeg, men hun returnerte altså, da var hun til gjengjeld svært skitten på sitt ene bakben. Fysj! sa jeg, - din møkkaflue!

  Så en kveld måtte jeg ut for å treffe noen venner, og igjen prøvde Frida å sperre dørgapet for meg. Jeg mannet meg opp og trengte meg forbi henne med makt. Jeg kunne høre at hun summet rasende innenfor og jeg ropte inn til henne: - Haha, du må lære deg å være alene. Farvel. Nå kan du ha det så godt!

  Dagene gikk, og den lille uangripelige fluen satte min tålmodighet på flere prøvelser. Kom det folk på besøk ble hun sjalu og jaget dem på dør ved sin ubehagelige væremåte. Når jeg bebreidet henne eller ville klaske henne vennskapelig på stumpen, foretok hun halsbrekkende svinger og manøvrer fra gulv til tak som gjorde meg både ør og svimmel. Dager ble til uker, vi vendte oss til hverandres døgnrytmer, jeg drev med mitt og hun sitt.

  En dag ble Frida borte. Hun smatt ut døren en gang jeg hadde den på gløtt. Jeg regnet med at det var hennes hevn for at jeg ikke hadde latt henne flakse ut vinduet på ukesvis. Hva skal man gjøre? tenkte jeg, gikk ut og ropte etter henne. Jeg spurte naboer, gjenopptok Shampo i håret, spilte på bratsj og kallet med panfløyte på min kjæreste flue og eneste venn. Fånyttes.

  Dagen etter var hun tilbake. Ikke alene, hun hadde trukket med seg en elsker fra gaten! Først tilga jeg henne, men etter en stund begynte de å gå meg på nervene. De satt seg til å sende blikk til hverandre og gni hverandre over leggene, og plutselig kastet elskeren seg over henne på en måte som fikk meg til å rødme. - Hva er det dere driver med rett framfor mitt åsyn! utbrøt jeg. Men Frida bare kastet med nakken på en fornærmet måte. Så begynte de å håne meg. De satte seg på skrivebordshjørnet og lo av meg mens jeg arbeidet, som om de syntes å si: - Haha, har du ikke en større linjal enn det? - Så dette er takken, tenkte jeg. Man gir henne husly og varme, og blir møtt med spydigheter og usedeligheter! Min tålmodighet var over.

  I det de ublutt på ny var i ferd med å omfavne hverandre, hevet jeg linjalen som et sverd og lot den falle lik et lyn. Mitt velrettede slag slo dem begge livløse til jorden. Nesten i det samme og i det følgende tok sorgen, fortvilelsen, angeren og skammen meg.

  Epilog: Det har gått noen dager. I dag morges hørte jeg en due kurre der ute ...

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg forfattet av samme tølper, klikk her.