Vulkanen
Er på vei hjem fra puben en lørdag midtveis i
februar. Med andre ord standard rutine uavhengig av årstid. De siste par
måneder har formet landskapet. I det minste veinettet. Først snø, så regn,
kulde, strøing, så regn igjen samt mer grus, salting og kuldegrader som har
forvandlet gater og fortau til noe som fremstår som en krysning mellom
skøytebane og grustak. Må vel være bedre ferdselsårer i Kabul? I den tåkete
skumringen i Norges landskap av is og nakne løvtrær, beveger min gamle skrott seg
frem blant kratere og issvuller lik en skadeskutt pingvin. Kan bli deprimert av
mindre, Peer Gynts ord mot slutten av 5.te og siste handling virker dekkende:
«Så
usigelig fattig kan en sjel da gå,
tilbake
til intet i det tåkete grå»
I det
jeg runder hjørnet fra Risalléen opp Risbakken mot Ris Kirke, høres stemmer. Ut
fra toneleiet å dømme er det et barn i følge med en mumlende voksen. Hittil har
det ikke vært en kjeft å se, ei heller så mye som en bil å høre. Ikke
overraskende, utendørs er risikosport både for tobeinte og firhjulinger disse
dager. Jeg setter allikevel opp tempoet - uten ønske om å tyvlytte - men fordi
min mikroskopiske blære nærmer seg bristepunktet; greit å komme et stykke forbi
dersom jeg på død og liv må lette på trykket. Pubrunder har sine konsekvenser. Og
å skvette i retning gravstener og barnefamilier er neppe noe sjakktrekk. Man
kan nesten høre politisirener bare ved tanken.
Fantasi
er viktig! Påberoper meg selv en ørliten dose, men den beste varianten stammer
naturligvis fra barna, de har sitt særpregede stemmeleie og en
misunnelsesverdig nysgjerrighet om det meste! Befriende ærlige, men også til
tider ganske så lure og utspekulerte.
«Vulkan»,
«Lava», og «Omringet» er ord jeg snapper opp fra følget jeg bare aner konturer
av i det jeg nærmer meg. Vulkan? Spennende! Piken kan vel være rundt 8-9 år, hun
og den voksne er ikledd vinterkåper og matchende hodeplagg med noe jeg mener er
bånd eller sløyfer i. Det er mulig sløyfene er røde, men det er så disig og
grått at hadde scenen vært filmet ville det nok vært i svart-hvitt. Kanskje de
er på vei til eller fra et familieselskap, hvem vet? Men den håpefulle er
veldig ivrig i formidlingen av en historie. Handler det om en film hun har
sett, et spill, eller en bok hun har lest mon tro?
I ferd
med å innhente dem - jeg sjanglende midt i veien og de to stødige på fortauet -
stiller moren (eller tanten?) et høyst pertinent spørsmål:
- Men hva skjedde da de ble omringet av
lavaen?
Jeg stopper nesten opp. Ja, hva hendte
da, og hvordan redder den håpefulle seg nå ut av situasjonen? Etter litt
nøling og stotring kommer det:
- Det var ... Det var ... Det var en
slags trampolinelava!!
Ha! Trampolinelava
- den var ny! Peer Gynts tåke blir som været bort fra mine skuldre. Dog intet
«bukkeritt» opp bakken, men den lille episoden fikk meg i godt humør resten av
helgen. Gjør den for så vidt de gangene jeg har tenkt på den i ettertid også!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige
innlegg forfattet av samme tølper, klikk her. Og for neste av samme sopp, klikk her.
Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns
memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar