Mere tøys (III)

Mere tøys 

  Det er litt usikkert for meg om det er noen molboaktig i de følgende blødmer. Men langt unna er det nok ikke:

  Hansen hadde en stor frukthage full av modne, gule epler. En kveld hørte han at det var noen i hagen hans. Han grep lommelykten og løp ut. Hansen lyste opp i trærne og fikk øye på naboens Lise høyt oppe.
  - Hei, hva gjør du i hagen min? ropte Hansen sint.
  - Jo, jeg så et fint eple som lå på bakken, og så ville jeg klatre opp og henge det på plass, sa Lise.

+

En svenske og en nordmann skulle hoppe ut i fallskjerm. Nordmannen hoppet først, og skjermen foldet seg fint ut. Så hoppet svensken. Skjermen hans klikket, og han passerte nordmannen i en rasende fart.
  - Å jasså, ropte nordmannen, - er det konkurranse du vil ha, så skal du få det! Dermed kuttet han alle snorene.

En danske, en svenske og en nordmann var på biltur i ørkenen. Plutselig fikk de motorstopp, og de skjønte at de måtte gå til nærmeste landsby.
  - Jeg tar med det vannet vi har igjen, så vi ikke tørster i hjel, sa svensken.
  - Og jeg tar med maten, så vi ikke skal sulte, sa dansken.
  - Og jeg skrur av bildøren og tar den med, sa nordmannen. - Blir det for varmt, kan vi bare rulle ned vinduet!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Tull og tøys (II)

Tull og tøys

Tre små til:

Johan hadde et gjøkur som han var så stolt av. Hver time tittet den lille gjøken fram og sa hvor mange klokken var.
  Men en dag stoppet uret, og i stedet for å gå til urmakeren ville Johan reparere klokken selv. Han skrudde den helt fra hverandre og pusset og oljet de mange små hjulene før han satte klokken sammen igjen.
  - Der ser du, sa han stolt til søsteren sin, - nå er alt i orden, og jeg har spart mange penger!
  Men plutselig tittet den lille gjøken ut og sa: - Ko-ko, ko-ko, kan noen si meg hva klokken er?

 Jens molbo kommer gående på veien med en pose i hånden. Da møter han sin venn Petter.
  - Hva har du i den posen? spør han.
  - Epler, svarer Jens. - Og hvis du gjetter hvor mange jeg har, skal du få begge to.
  Petter tenker så det knaker.
  - Tre, sier han.

+

  En svenske lå på sykehuset med store bandasjer på hodet, armene og beina. Mannen i senga ved siden av spurte om han hadde vært utsatt for en bilulykke.
  - Nei, jeg var på jakt, sa svensken. - Første dagen fant jeg et hull, og ut av det kom det en rev som jeg skjøt. Dagen etter fant jeg et enda større hull. Ut av det kom det en bjørn som jeg også skjøt. Den tredje dagen så jeg et veldig stort hull. Jeg satte meg utenfor og ventet lenge. Så kom toget ut!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Tull og tøys (I)

Tull og tøys

  Her følger noen små blødmer, ja, kall det gjerne vitser eller historier, både om molboer og andre:

  Før i tiden hendte det at presten besøkte skolen for å se om elevene hadde lært nok i kristendom.
  En gang kom presten inn i en skolegård og traff en gutt han kom i snakk med.
  - Og vet du hvem det var som sloss mot kjempen Goliat? spurte presten.
  Gutten ble forfjamset og stammet fram at han ikke visste det, men det var i hvert fall ikke ham!
  Presten traff læreren og fortalte historien. Læreren svarte at den gutten ofte var innblandet i slåsskamper, så det var sikkert han.
  Nå ble presten virkelig forskrekket over hvor lite folk på denne skolen kunne av bibelhistorien, og han gikk inn til rektor for å klage. Rektor hørte alvorlig på hva presten fortalte om elevens og lærerens svar. Så sa han:
  - Nei, den gutten kjenner jeg godt. Vel er han fæl til å slåss, men sier han at han ikke har gått på kjempen Goliat, så er det nok sant.

  Midt på torget i en by i molboland ligger to kirker. Begge to har klokker, men de to klokkene viser aldri samme tid. En turist spurte en molbo han traff om hvorfor de to klokkene ikke viste samme tid.
  - Det må du vel skjønne, sa molboen, - hvis de viste likt, hadde vi jo klart oss med én klokke.

+

  En eldre mann reiste ut på landet for å finne noe vakkert han kunne male. Han kom til en gård der frukttrærne stod fulle av epler, pærer og plommer i de fineste farger. Maleren traff damen som eide hagen og spurte om han kunne få male de vakre frukttrærne. Det fikk han, og maleren takket for vennligheten.
  - Ikke noe å takke for, sa damen. - Det er egentlig jeg som skal takke. Trostene er så leie til å spise av frukten min. Jeg hadde tenkt å sette opp et fugleskremsel, men det trenger jeg jo ikke nå når du sitter her!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger», Gyldendal norsk Forlag, 1995.

Nasreddin Hodja (II)

Nasreddin Hodja

  Her følger en siste historie om vismannen (og klovnen):

  En fattig stakkar kom en gang til Nasreddin og ba om hjelp. «Hodja,» sa han, «livet er vanskelig!»
  «Sant nok,» svarte Nasreddin.
  «I går sto jeg en stund i åpningen til et spisested,» sa den andre. «Men så kom eieren farende og beskyldte meg for å spise lukten av maten hans! Han forlangte at jeg betalte ham. Men jeg har jo ingen penger. Og nå har han trukket meg for retten. Livet er sannelig ikke lett for oss som er fattige!»
  «Ikke lett i det hele tatt,» sa Nasreddin trist.
  «Saken kommer opp i dag. Kan du hjelpe meg, Hodja? Kan du bli med og si noe til dommeren, så jeg slipper å bli straffet?»
  «Kom, så går vi!» sa Nasreddin Hodja.
  Da de kom til dommeren hadde den rike kroverten allerede vært der en god stund. Han og dommeren lo og moret seg.
  Straks dommeren fikk øye på den fattige fillefransen, tok han liksom på seg et helt annet ansikt. «Skamløse slyngel!» ropte han. «Ser du denne herren her? Du har stappet i deg lukten fra spisestedet hans, og siden nektet å gjøre opp for deg! Betal ham straks det du skylder!»
  Men nå gikk Nasreddin et skritt frem. «Ærede dommer,» sa han og dukket dypt. «Denne mannen er min bror. Han eier ikke penger. Men la meg betale i stedet for ham.» Så tok han en liten pose med kobbermynter fra beltet, løftet den opp og dinglet med den foran ansiktet til kroverten - så myntene skranglet. «Kan du høre dem?» spurte han.
  «Selvfølgelig hører jeg dem!» svarte kroverten grettent.
  «Da skulle gjelden være betalt!» sa Nasreddin. «Min bror har kjent duften av din mat, og du har hørt lyden av hans penger!»

For forrige innlegg (Nasreddin Hodja), klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: «Guds klovn», eller: De bisarre og merkverdige beretninger om Nasreddin Hodja, fritt gjengitt av Tor Åge Bringsværd, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000.