Tarjei Vesaas

Tarjei Vesaas

  Vesaas (1897-1970) var en norsk forfatter. Han skrev helst romaner og noveller, og i tillegg skuespill, essays og hørespill, men noen stor dramatiker ble han aldri. Som romanforfatter etablerte han seg imidlertid som en av de mest anerkjente norske i forrige århundre. Han mottok bla. Nordisk råds litteraturpris (1964), Doblougprisen (1957), Bokhandlerprisen (1967), Gyldendals legat (1943). 

  Vesaas takket i sin tid nei til æresboligen Grotten, St. Olavs orden og æreslønn fra staten fordi det ikke ville være i samsvar med «heile min natur».

  Prosaen i forfatterskapet til Tarjei er også omfangsrikt og skattet, ofte hentet fra skog og mark, hvor han følte seg hjemme. Han skrev på nynorsk. Her følger et lite dikt (fra diktsamlingen «Kjeldene», utgitt 1946):

Ingrid

Der velter tungt frå plogen
Den siste strie ota.*
Og karen sver, for hesten
blir meir og meire trota.**

Karen vaktar tunet,
om Ingrid blir å sjå.
Hesten vaktar karen:
gjev han vil spenne frå!

Plogen envis brøyter
sin stråle gjennom jorda.
Mannen venter svolten
og tyrst på Ingrid-orda.

Så blånar det eit forklæ
imellom gamle hus.
Ho står der ung og kallar
i kveldens ljuve sus.

* Her antagelig «striden» eller «harde taket»
** Sliten

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL, «Tarjei Vesaas - Dikt i samling». Med etterord av Bente Aamotsbakke, Den norske Lyrikklubben, 2002.

Morosamjenta (IV)

Morosamjenta

  Her følger (fra min side) de siste blødmer i ovennevnte tråd:

Godt svart

  Hans er akkurat et hode høyere enn Ole. En dag de møttes, sier Ole: «Dersom du mistet hodet, Hans, så var vi like store.»
  «Ja,» svarte Hans, «og like kloke.»

Bønder

  I Nationen kunne man lese nedenstående annonse:
  «Landbruker, 37 år gammel, ønsker bekjentskap med en kvinne på ca. 30 år, som eier en traktor. Formål ekteskap. Vær vennlig å vedlegg fotografi av traktoren.»

Henrik Wergeland og bispen

  Før i tiden var det slik at presten var pliktig til å kjøre biskopen til nærmeste prest. Som kjent var far til Henrik Wergeland prest. Og så hendte det en gang at Henrik skulle kjøre biskopen med en unghest. Føret var imidlertid svært dårlig, og Henrik gikk efter sleden for å spare på hesten. Men så ropte biskopen: «Nå må du sette deg oppi, for vi må kjøre raskere.» Henrik var sint, men gjorde efter befaling. Da de hadde kjørt et godt stykke kom det fra biskopen: «Har du lært meget av din barnelærdom da gutten min?» «Jeg har da lært katekismen,» svarte Henrik. «La meg høre,» sa biskopen, «det er et stykke som begynner så: «Det bør seg en biskop». Ja, Henrik begynte slik: «Det bør seg en biskop i geistlig stand, et kristelig levnet å føre, å kjøre sin hest med vett og forstand, i sådant et dårlig føre, for hesten er ung og bispen er tung, så du er en helvedes brand til å kjøre.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» (fritt gjengitt) ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Emil Aarestrup (II)

Emil Aarestrup

  Har vært innom den danske lege og dikter før (se her). Jeg syntes følgende dikt var både vakkert, melodisk og harmonisk. Samt tidløst. Nuvel:

Til en Veninde

Der er en Trolddom paa din Læbe,
Der er en Afgrund i dit Blik,
Der er i Lyden af din Stemme
En Drøms ætheriske Musik.

Der er en Klarhed paa din Pande,
Der er et Mørke i dit Haar,
Der er en Strøm af Blomsteraande
Omkring dig, hvor du staaer og gaaer.

Der er en Skat af evig Viisdom
I Smilehullet paa din Kind,
Der er en Brønd, en Sundhedskilde
For alle Hjerter, i dit Sind.

Der er en Verden i dit Indre,
En sværmerisk, chaotisk Vaar -
Som jeg umulig kan forglemme,
Som jeg tilbeder og forstaaer.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: «Vennskap - dikt», ved Cecilie Winger (red.), Humanist Forlag, 2019.

Gammelt vann

Gammelt vann

  Religion er basert på tro. Man kan vel si at troen er selve grunnstenen. Men, som kjent, det finnes mange religioner, og mange troende vil hevde at ens egen religion er den eneste sannhet. Derav følger stridighetene. Det er neppe å overdrive at religion har ført til mye lidelser rundt om i verden. Så tragisk og på tross av intensjonene; selv i vårt årtusen skaper tro kriger.

  Kristendom er en ganske gammel religion. Men langt fra den eldste. Det gamle testament ble forfattet i siste årtusen før vår tid. Hinduismen er mye eldre. Man anslår at den oppstod i India 3-4,000 år før vår tid. Ut fra hinduismen stammer bla. også buddhismen.

  I hinduismen er Brahman sentral: Brahman er årsaken til verden og alle skapninger, mens Brahma (må ikke forveksles) er skaperguden, Sarasvati hans hustru. Brahman fins i alt og over alt, og er det innerste jeget for alle vesener.

  Nedenfor følger et lite sagn fra hinduismens verden. Det kan minne ganske mye om en velkjent historie fra Det gamle testamentet. Nærliggende er: Har forfatterne av sistnevnte gjennomført et aldri så lite plagiat? Skjønt de har kanskje bare «lånt» litt. Man finner også paralleller andre steder, blant annet i historien om «Gilgamesh» (kalt «Verdens første epos») fra Mesopotamia rundt 2500-3000 år før vår tid. Mao for rundt 5,000 år siden.

  Uansett, her følger historien:

Hvordan Manu ble reddet fra syndfloden

  Brahma, all skapningens hellige Fader, hadde lagt seg til hvile. Men fra hans munn strømmet fortsatt hemmelige visdomsord. Da listet uverdige ånder seg borttil og lyttet. Og med det de hadde hørt, men ikke forstod, gjorde de stor ugagn. Hvor det før hadde hersket fred og fordragelighet, grep misunnelse og ondskap om seg.

 På det vis kunne det umulig fortsette. Da Den veldige våknet, besluttet han å renvaske verden. En syndflod skulle overskylle verden og alt som i verden fantes.

 Men på jorden levde den vise og gudfryktige Manu, en konge og veileder blant mennesker, en tjener i gudenes verden. For å styrke sin sjel og prøve sin utholdenhet stod han med den ene benet løftet, hendene oppstrakt og stirret ufravendt mot et fjernt punkt. Slik hadde han stått i lang, lang tid. Da kom en dag en liten fisk svømmende inn til bredden. Og som et under skjedde det at fisken begynte å tale: «Store konge, se jeg er forfulgt! For i havet spiser de store de små. Redd meg, du rettferdige, så at jeg engang kan redde deg!» - Manu spurte: «Hvordan skal det kunne skje?» Fisken svarte: «Løft meg opp av vannet!» Manu så gjorde, løftet fisken forsiktig opp og hadde den i et fat med vann. Og straks begynte et mildt lys å skinne fra fatet.

  Fisken vokste og fatet ble snart for trangt. Manu flyttet den over i et større kar. men dag for dag vokste fisken og ble hele tiden skjønnere. Den skinte som perlemor, øynene var som lotusblomster og det utgikk vellukt fra den. Nå måtte den settes ut i en dam. Det varte ikke lenge før også dammen ble for liten. Stadig måtte Manu flytte fisken, som til slutt var så stor at han måtte sette den ut i havet. Men enda så stor den var blitt, var den enda lett å bære.

  I all denne tid hadde fisken vært stum. Men da den kjente seg igjen i salte havbølger begynte den å tale. Og dette var fiskens ord: «Gode Manu, du har nå funnet hva ditt øye i det fjerne søkte. Din prøvetid har du herlig bestått. Derfor skal du belønnes. Vit at jeg er Brahmas sendebud. Han, den uutsigelige Store, vil gjennom meg si at en vond tid nærmer seg. Alle land og riker i verden vil bli oversvømmet av en veldig vannflom. Skyene vil falle ned fra himmelen. Ingen mur eller demning vil kunne stå imot flommen, intet tårn, det være seg aldri så høyt, rage over bølgene. Alt som rører seg på jorden vil omkomme. Men du Manu skal efter Brahmas vilje bygge et stort sterkt skip og utruste det med alt som trenges for en lang ferd. Fyll det med frø av alle vekster, med alle sorter korn. Og når dagen den forferdelige kommer, da nøl ikke, men gå om bord, du og ditt følge - de syv visdomslærere. Jeg vil da være utenfor kysten. Du skal kjenne meg på et stort horn. Slyng et sterkt tau rundt hornet, så skal jeg føre skipet over havet til et fjernt land der du med Brahmas hjelp skal gjenskape verden!»

  Således talte fisken. Manu lyttet og svarte: «Underfulle bølgehersker, som du har sagt vil jeg gjøre.» Og straks gikk han i gang med å bygge skipet og samle alt som skulle taes med.

  Så kom dagen da skyene under torden og lyn tømte seg i et ustanselig regn. Mens jorden bevet og bølgene brøt inn over land og strand gikk Manu og hans lille følge ombord. Manu speidet ut over det stigende hav, og der fikk han øye på den veldige fisken med hornet. Han slynget tauet rundt og så bar det avsted over skummende berg av vann og dype bølgedaler. Hvite tåkebanker skiftet med svarte skymasser! Hylende storm og piskende regn! Rundt om dukket skrekkelige havuhyrer opp av dypet. Men intet kunne skade skipet. Hvor langt og hvor lenge ferden gikk skal være usagt. Sterk og modig stod Manu i stavnen med øyne rettet mot kjølvannet efter fisken.

  Endelig begynte da stormen å stilne. Regnet tok slutt, og et fjell ble synlig i det fjerne. Dit styrte fisken dem. Og så kunne de omsider kjenne fast grunn under føttene. Nå skjønte de at ingen mindre enn Brahma selv hadde ikledt seg fiskens skikkelse for å redde dem. Det første de gjorde var derfor å bringe Brahma et takkeoffer. Og Brahma svarte, denne gang gjennom ilden: Ved min hjelp skal Manu nyskape alle ting. Og det folk som følger ham skal kalles manusja. Det betyr de som minnes og som mener, eller om en vil: de tenkende.

  Så kom da jorden til syne. Himmelen var klar, verden fikk liv og farve.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon), Dan Lindholm: «Fra soloppgangens land», orientalske myter og legender. Antropos Forlag, Oslo, 1995.

Morosamjenta (III)

Morosamjenta

  Nytt år, da passer det muligens med noe enkelt:

Ikke så farlig

  En prest skulle besøke en enke som nettopp hadde mistet mannen sin, men ved en feiltagelse gikk han inn til nabokonen, som dagen i forveien hadde mistet sin sykkel.
  - Det var da trist dette, sier presten.
  - Å, det er ikke så farlig, sier konen, det var nå bare en gammel utkjørt skrabb*, slakk var’n foran og lufta holdt’n ikke bak heller.
* Skrabb = skranglete og skrøpelig kjøretøy

(Skrøpelig sykkel, sprek fører)

På skolen

  Læreren: Hvem var det som førte israelittene ut av Egypt? Var det deg? spurte læreren sint og pekte på vesle Ola, som ikke hørte etter, men satt og hvisket.
  - Det var ikke meg, pistret Ola redd.
  - Hvem var det da? brølte læreren.
  - Jo, det var meg, men jeg skal aldri gjøre det mer, gråt Ola.

En vanskelig situasjon

  «Hvorfor sitter Amalie og ser så tankefull ut?»
  «Hun forlovet seg i går, og nå kan hun ikke huske med hvem!»

Forferdelig

  En prest skal en gang ha beklaget seg over de korte skjørtene med følgende ord:
  - Umoralen blir større og større, skjørtene kortere og kortere, når ser vi enden?

  Hvilket får meg til å tenke på (i noenlunde samme kontekst), og tillegge følgende betraktning: Nærmere bestemt rundt de første prøvesendinger med fargefjernsyn, noe som i steinrøysa Norge startet i 1972 etter å ha blitt vedtatt året før med 94 mot 34 stemmer i Stortinget. Venstre og Senterpartiet var (selvfølgelig) imot. Einar Førde (AP) la ordene i munnen på fargemotstanderne: «Me får finne oss i at synda har komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar». Det er fristende å påstå at siden den gang har vel Arbeiderpartiet vært like stor motstander av nyvinning som bøndene. Men det skal jeg la ligge.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950, Pondus Kalenderen for 2025 (01.01.2025). Med tusen takk til giveren av sistnevnte!