Månen og hans kjærester

Månen og hans kjærester

  Her gjengis en legende (fra hinduenes verden) om månen. Kall det gjerne et eventyr:

  Fortidens indere så med undrende øyne opp til månen. Og når de så hvordan månen natt for natt enten vokser til den blir rund og full, eller minker til den blir helt borte, - da husket de en fortelling fra eldgammel tid. Den lød slik:

  For at månen på sin vandring over himmelen ikke skulle tulle seg bort blant stjernene, skjenket solen, dagens mektige herre, ham en rekke av sine skjønne døtre. De forstod å holde regning med tiden og skulle følge med månen på hans nattlige ferd. Alle var vakre med milde lyssmilende ansikter. Men en av dem overgikk sine søstre. Det var den deilige rundkinnete Rohini. Nattens herre likte seg best hos henne, og forsømte etter hvert alle de andre.

  Men søstrene ville ikke finne seg i å bli tilsidesatt. De gikk til sin mektige far og klaget: «Månen elsker bare Rohini og har rent glemt alle oss,» sa de, «vi vil hjem til faderhuset!»

  Da solen hørte det gikk han i rette med månen og sa: «Hør du kjøligskinnende, om du på grunn av den rundkinnete forsømmer hennes søstre, da begår du en stor synd!» Derpå vendte han seg til døtrene og sa som så: «Gå nå tilbake. For fremtiden vil han i tur og orden ta inn hos dere alle sammen!»

  Men den kjøligskinnende på nattens himmel glemte fort formaningene og ville fortsatt bare være hos Rohini. Atter gikk da søstrene til solen og ba om å få komme hjem.- «For på oss tenker han like lite nå som før du irettesatte ham,» sa de. Igjen ropte deres far på nattens drabant og talte med drønnende røst: «Du skal fordele din kjærlighet på alle mine døtre, har jeg sagt! Forsømmer du stadig din plikt, skal du bli strengt straffet!» Men månen brydde seg ikke om trusselen og fortsatte som før uten tanke på andre enn den rundkinnete.

  Igjen klaget søstrene over månens ringeakt, og da ble det slutt på solens tålmodighet. Han slynget i vrede en tærende sott over månen som da ble mattere og blekere for hver natt som gikk. Alt han prøvde å komme til sin gamle kraft var nytteløst. Ikke engang Rohinis kjærlige pleie hjalp. Til slutt var han døden nær.

  Men da begynte også vekstene på jorden å miste sin kraft og saft. Gresset gulnet, blomstene mistet sin duft, urtene tapte sin smak. Og da plantene ikke lenger gav skikkelig næring, syknet dyrene, ja også menneskene gikk sin visse undergang i møte.

  I denne nød samlet gudene seg for å rådslå. De spurte nattens fyrste: «Hva kommer det av at ditt før så blide ansikt er blitt så blekt og sørgmodig? Du som før alltid smilte så vennlig? - Da måtte månen tilstå at han var blitt straffet for sin forsømmelse av solens døtre. Gudene vendte seg da til solen og ba ham ta tilbake den bannstråle som hadde truffet månen. Men dagens og livets herre svarte: «Et ord av meg kan ikke taes tilbake. Bare hvis månen lover å holde seg likelig til alle mine døtre, kan jeg mildne virkningen. Da skal bare sotten vare den halve tid av hans vandring over himmelen. Når så månen blir helt borte skal han dukke ned i livets hellige flod og hente seg kraft igjen til å vokse!»

  Således talte Brahmas* strålende sønn. Månen som nettopp var nær ved å miste livet, fattet nytt håp og mot. Han ilte avsted til det livgivende bad. Og sannelig - efter badet dukket han kjølig smilende opp med fornyet glans. Atter frisknet gress og blomster, fruktene ble saftige, urtene fikk smak. Dyr og mennesker trivdes og gledet seg.

  Siden har månen vært trofast mot alle sine kjærester. En natt om gangen er han hos hver av dem, så går han videre til den neste i rekken. Den halve måneden vokser han, blir større og større helt til han omfavnes av den rundkinnete. Men så svinner han natt efter natt helt til han igjen må dukke under for å hente seg ny kraft.

*Brahma er skaperguden.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Dan Lindholm: «Fra soloppgangens land», orientalske myter og legender. Antropos Forlag, Oslo, 1995.