Rudolf Nilsen (III)

Rudolf Nilsen 

  Nilsen (1901-1929) var en av mange kunstnere tidlig på 1900-tallet som døde så altfor ung av tuberkulose. Her gjengis et av hans dikt:

 

På stranden 

Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste! 

Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingplager.
Han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste. 

For forrige dikt/innlegg, klikk her. For forrige av Nilsen, klikk her. 

Kilder: Rudolf Nilsen, fra samlingen «Hverdagen» (utgitt posthumt av Ella Hval), Gyldendal 1929.

Annie Riis (IV)

Annie Riis 

  Jeg vender tilbake med to dikt fra en av mine favorittpoeter. Riis (1927-2020) mottok Brageprisen i åpen klasse (2001) og Herman Wildenveys Poesipris (2002):

(Annie Riis)

Det blåser på toppene 

Snakk ikke stygt om henne
som troner på toppen.
Husk at fra henne
kan ikke veiene gå
annet enn ned. 

Lykksaligheter 

Du sier hei
og perleporten knirker på hengslene
det åpner seg
ordene svinger palmegrensmyke
hender spiller harpe i håret mitt.
Langsomt går vi inn
i den første av
minst 7 deilige himler. 

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt av Riis, klikk her. 

Kilder: Wikipedia, Annie Riis: «Himlen er de andre : en kjærlighetssatire», Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1982

Også jeg ser

Også jeg ser 

  Det vil jeg påstå. Selvfølgelig ikke som Obstfelder. Men eksempelvis; ikke langt unna - - en bringebærbusk. Og forleden dag (eller uke) en stankelbein surrende rundt på hellene utenfor min egentlig ganske så herskapelige hybel. Så nesten beruset ut der den vinglet fra side til side. Treg, full og klossete, en kopi av meg selv med andre ord, minus kroppen. Steinar (har døpt ham det) er i det store og hele, som alle vet, et merkelig fenomen. Med torso på størrelse med et knappenålshode, og bein lengre enn sjiraffens, den må da få vondt i knærne?

- Dust, sier en stemme. Det er fordi skrotten er så liten at den nettopp ikke får det.

- Dust kan du selv være! Beina er spinklere enn spindelvev, nesten utrolig at den i tillegg ikke blir innlagt for ankelbrudd og verre saker. Men Steinar er ørlite heldig, verken tannlege, eller øre-nese-hals-legen står på agenda! Allikevel synd han ikke har tilgang til kiropraktor. 

(Steinar?)

  Som enerådende i intervjuet, blir videre argumenter og intervju terminert. Men Obstfelder har rett. Her er så underlig!

  I går så jeg noe annet. Men først brukte jeg mange timer i slagsmål mot en stor og listig husflue som i flere døgn hadde okkupert boligen. Frode Flue gikk garantert på stoff, helt spinnvill! Kokainflue?? Våte som tørre kluter ble til min fortvilelse elegant unnveket, rene matadoren! Hvorfor kunne han ikke bare flakse ut i frihet gjennom vindu eller dør satt på vidt gap? Endelig, men kun sekunder senere skuer mine glugger nok en trussel: Flyvemaur! Jeg fyker ut og pælmer en bøtte med maur-kverk rundt de tusen (muligens hundre) individene som hadde droppet fallskjermer og garantert planla bosetting på hjørnet. Følte meg som en massemorder. Men bare nesten. Hvorfor ikler forresten Morten Maur seg vinger? Han må vel ha lest om Ikaros? Da burde han ha skjønt at dette bærer feil vei?

- Dust, proklamerer stemmen i mitt indre. Mauren er fornuftig og flakser ned mot jorden, ikke opp mot solen!

- Flimrefjott, protesterer jeg. Skjønt litt i tvil.

  I det samme flyr et par øyenstikkere forbi. De har noe majestetisk og allikevel skummelt over seg. Dette blir imidlertid punktum finale for min del, orker ikke flere observasjoner. I det tanken er tenkt lander jaggu en ny horde med flyvemaur. 8.de landeplage? Skal man kapitulere? Hodet i sanden? Nei, kjøleskapet! Der må det da være en ørliten dose Aass Pilsner igjen? 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Martin, subsidiært Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Dessverre ikke lenger med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, eller fra Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).