Også jeg ser
Det vil jeg påstå. Selvfølgelig
ikke som Obstfelder. Men eksempelvis; ikke langt unna - - en bringebærbusk. Og forleden dag (eller uke) en stankelbein surrende
rundt på hellene utenfor min egentlig ganske så herskapelige hybel. Så nesten
beruset ut der den vinglet fra side til side. Treg, full og klossete, en kopi
av meg selv med andre ord, minus kroppen. Steinar (har døpt ham det) er i det store
og hele, som alle vet, et merkelig fenomen. Med torso på størrelse med et
knappenålshode, og bein lengre enn sjiraffens, den må da få vondt i knærne?
- Dust, sier en stemme. Det er fordi skrotten er så liten at den
nettopp ikke får det.
- Dust kan du selv være! Beina er spinklere enn spindelvev, nesten utrolig at den i tillegg ikke blir lagt inn for ankelbrudd og verre saker. Men Steinar er ørlite heldig, verken tannlege, eller øre-nese-hals-legen står på agenda! Allikevel synd han ikke har tilgang til kiropraktor.
(Steinar?)
Som enerådende i intervjuet, blir videre argumenter og intervju terminert. Men Obstfelder har rett. Her er så underlig!
I går så jeg noe annet. Men
først brukte jeg mange timer i slagsmål mot en stor og listig husflue som i flere døgn hadde
okkupert boligen. Frode Flue gikk garantert på stoff, helt spinnvill! Kokainflue?? Våte
som tørre kluter ble til min fortvilelse elegant unnveket, rene matadoren! Hvorfor
kunne han ikke bare flakse ut i frihet gjennom vindu eller dør på vidt gap? Endelig,
men kun sekunder senere skuer mine glugger nok en trussel: Flyvemaur! Jeg fyker
ut og pælmer en bøtte med maur-kverk rundt de tusen (muligens hundre) individene
som hadde droppet fallskjermer og garantert planla bosetting på hjørnet. Følte
meg som en massemorder. Men bare nesten. Hvorfor ikler forresten Morten Maur seg
vinger? Han må vel ha lest om Ikaros? Da burde han ha skjønt at dette bærer
feil vei?
- Dust, proklamerer stemmen i mitt indre. Mauren er fornuftig og
flakser ned mot jorden, ikke opp mot solen!
- Flimrefjott, protesterer jeg. Skjønt litt i tvil.
I det samme flyr et par øyenstikkere forbi. De har noe majestetisk og allikevel skummelt over seg. Dette blir imidlertid punktum finale for min del, orker ikke flere observasjoner. I det tanken er tenkt lander jaggu en ny horde med flyvemaur. 8.de landeplage? Skal man kapitulere? Hodet i sanden? Nei, kjøleskapet! Der må det da være en ørliten dose Aass Pilsner igjen?
For forrige innlegg, klikk her.
Kilde: Martin, subsidiært Martin Konfucius Struts: «En gal manns
memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Dessverre
ikke lenger med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner
marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of
Southbound running animals).
