Klin kokos på Lysaker
Glad som en lerke omkranset av løvtrærs
høstfarger sprader jeg mot butikken. Denne dag på jakt etter kokosmelk til
kyllingsuppe. Noe Babettes gjestebud blir det neppe, men det er da så deilig å
drømme! Lystigheten endres ørlite mot et øyeblikks mismot ved minner fra ungdommens tid
å ha blitt kalt både suppegjøk og -hue. Ok, sikkert fortjent, det samt nøttehue,
noe jeg til dags dato får høre. Det siste er forresten litt koselig, får meg
til å tenke på en vise om Nøtterø…
Nok om det, for et par og tyve år tilbake flyttet jeg til Lysaker Brygge, gildt var årene man fikk holde til der. Mange hyggelige to- og firbente bekjentskaper. Det er ikke bare den vei suppetankene flagrer mot i dag, men noe jeg leste om som fant sted 90 år tidligere, nærmere bestemt det herrens år 1914; da første verdenskrig startet. Norge var nøytral, men okke som…
Hvor var jeg? Jo, i 1914 besluttet en kar ved navn Wilhelm Martin Christie Mustad seg for å importere hundrevis av tonn med cocos olje og kopra til sin fars margarinfabrikk på Lysaker. Det var olje i fat som ble lagret både på Lysaker og i Oslo. Mustad tok opp store lån for den risikable affæren (var visstnok forbundet med store sjanser for at mye av lasten kunne gå tapt, kanskje den kunne bli torpedert?). Mustad (1877-1961) skal selv ha vært opphavsmann til det da noe selvironiske slanguttrykk «å være klin kokos». Mustad-familien er ellers kjent for mye annet, men lar det og fiskekroker ligge. Det som akkurat nå gnager i skolten er det store, altoppslukende problemet i universet (riktignok mitt eget mikroskopiske): Mon tro om ikke også jeg en tid ble beskyldt for å være klin kokos? At jeg i alle fall ble kalt klin gæren en periode er «bankers».
For forrige innlegg, klikk her.
Kilder: Wikipedia, Aschehoug og Gyldendals Sitatleksikon,
Kunnskapsforlaget, 5. utgave, 2002. Videre: Martin, alias Konkylie Konfucius
Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gylne Oasers
Forlag, Kabul.
