Gresshoppen som rødmet (første av 3)

Det var en gang en liten gresshoppe ved navn Hektor. Han burde ha vært glad og fornøyd, men han var dessverre tvert imot lei seg og ensom. Moren hans hadde forsvunnet ikke lenge etter at han ble født, faren var slem, og heller ikke klassekameratene ville vite av ham. Han syntes det var urettferdig. Bare fordi han brukte briller, det ene følehornet litt kortere enn det andre og han ikke var så interessert i å hoppe eller prøve og fly som alle de andre i gymtimene. Hvorfor måtte man på død og grønnsåpe være som alle andre? Og så var han møkk lei fagene, som egentlig bare var ett eneste ett i tillegg til gym: «Kost og helse» som gikk ut på å spise gress. Ikke antydning til dessert! Hvorfor kunne man ikke få lære noe nytt?

  Nå satt han mismodig i en vårblek eng ute ved havgapet. Og syntes ørlite for mye synd på seg selv. Så kom han til å tenke på en venn han faktisk hadde for en stund siden. Det var en skogsmaur som kom slepende på en svær, hvit stein. Mauren het Morten. Og han lo da Hektor undret hvorfor han slepte på en marmorblokk.

- Å nei du, fortalte Morten. Det er ingen stein, det er en sukkerbit!
- Sukkerbit? Hva er det?
Morten himlet med øynene.
- Vet du ikke det? Gjør som jeg og smak!
  Og med det gikk han løs med kjevene på «steinen». Og siden hverken maur eller gresshopper har tunge eller tenner, gjorde Hektor det samme. Det smakte himmelsk. Og tenke seg til, ingen tannlege å bekymre seg for! Men så måtte Morten dra videre, han skulle hjem og dele resten med familien. Så snill han er, tenkte Hektor, pappa deler aldri noe med meg. Og ikke jeg med ham heller, måtte han innrømme.

  Akkurat i det Hektor skulle forsvinne inn i tunge tanker igjen, skjedde det noe. En blå, rund kule landet rett ved siden av ham. Og så, like etter to til. I løpet av et øyeblikk formelig haglet det blått. Heldigvis traff ingen av dem ham. Men hagl fra klar himmel? Like plutselig som det begynte, stoppet det. Hektor hoppet skeptisk bort til en av kulene. Det luktet ingen ting, men så kom han til å tenke på den hvite steinen, som var noe annet enn den så ut til. Han dristet seg til å ta en bit av den blå kulen. Dobbelthimmel! Blåbær! Nesten som blått sukker!

  Hektor slafset i seg av delikatessene, snart var ansiktet hans mer blått enn grønt. Men i det samme han skulle til å tørke seg rundt munnen lød det et overdøvende brak fra himmelen. Men torden fra klar himmel? Ikke før lyden hadde opphørt, kom der på himmelen en rekke lysglimt så sterke at det virket som tusen lyn-nedslag!!

  Frem fra lysets tåke, lik en hildring fra fjell og hav eller snøfnugg der fordunster før det kan beskrives, så åpenbarte en nydelig skapning seg. Hektor hadde aldri sett noe lignende. Et enormt kattedyr! Med poter så store som far og ham til sammen, med gigantiske tenner i det smilende fjeset. Og så var hun rosa! Det måtte være en hunn, for katten hadde et kort bastskjørt rundt midjen. I samme farge som ham selv; grønn! Så vakker! Hektor kjente at han ble varm i hodet. Lydløst nærmet hun seg med grasiøse bevegelser, så sa hun med en lavmælt og innbydende stemme:

- Hei unge venn! Du er den første gresshoppe jeg noen gang har truffet som rødmer. Faktisk den eneste gresshoppe jeg kan huske å ha sett som har et rødt, grønt og blått ansikt. Hva heter du?
  Det gikk en liten stund før Hektor fikk summet seg til å svare. Han hoppet elegant over det med rødfargen.
- Ja, altså, det er bare blåbær. Jeg heter Hektor. Hektor Hopp.
- Hm, det var et fint navn. Og jeg heter Rosa. Rosa Panter. Hvorfor er du ikke og leker sammen med alle de andre gresshoppebarna da?

  Og så bare rant det ut. Om skolen, mobbingen, om den forsvunne moren og om den slemme faren Djengis Kan:

- Vel han er jo ikke så slem at han slår. Men de gangene jeg spurte om hvor mor ble av, flirte han bare mot meg, og sa: «Etter at jeg feide over henne ble hun selv feid vekk av stormen». Da jeg undret hva det betydde, så gliste han bare enda mer og pekte mot en feiekost som stod lent opp mot hytteveggen der vi satt og gresset. «Feid over, feid av gårde. Men hun var god til å danse. Eller kanskje det var hennes søstre, jeg husker ikke så godt. Hun falt for meg da jeg fortalte at jeg var en mester i å danse cancan. Jeg presenterte meg; mitt navn er Kan, kan du danse cancan?»
  Nå for tiden sitter han hele dagen i en kålåker mens han gnisser bakbena mot hverandre for å lokke til seg nye damer. Lyden av «Trsi-tr-trsi-trsi-tr-trsi-tr» kan høres milevis unna. Så fortalte han om Morten Skogsmaur og sukkerbiten. Mens han gjordet det undret Rosa for seg selv: Mauren og gresshoppen! Det er jo som tatt ut av Æsops fabler. Men Kan til etternavn, uten h? Han kan umulig stave. Men moren må ha vært klok, det var nok hun som valgte Hektor til fornavn. Høyt sa hun:

- Hvorfor har du og far din forskjellige etternavn?
Hektor nølte litt.
- Jeg vet egentlig ikke. Det var far som valgte sitt navn. Og mitt etternavn. Mest fordi jeg ikke er så flink til å hoppe tror jeg. Men fornavnet fikk jeg av mor. Jeg husker lite av det, det er så lenge siden hun blåste bort med stormen. Men jeg husker at hun kalte meg sin «lille general». Rosa smilte og mumlet igjen for seg selv: Akkurat, tenkte jeg det ikke. Trojanernes helt. Kanskje gutten kan vokse opp og bli like klok som moren. Jeg får håpe det ikke går med ham som med faren. Mot dumskap kjemper selv Gud forgjeves.

- Vil du være med på en flytur?

  Før Hektor fikk summet seg til å svare, brøt det ut et øredøvende spetakkel et stykke bort på engen. To store skjærer dundret løs på hverandre med noe som så ut som tennisrekkerter. Ved siden av satt fire hakkespetter og spilte på trommer. Trommestikker hadde de selvfølgelig ikke bruk for.

- Jøss, hva i gresskarets navn er det skjærene driver med? Undret Hektor.
- Åh, de gir bare hverandre ris på stumpen. Det er slik her, at hver gang en skjære gjør noe slemt, og det gjør de hele tiden, så må de få ris på stumpen. Og som du ser, teppebankere kan brukes til så mye!
  Og når Hektor så nøyere etter, så han at det var akkurat det de hadde tredd på vingene sine.

- Men nå må du bestemme deg. Skal du være med på flyturen? I så fall anbefaler jeg at du hopper opp på ryggen min. Forresten, det er bedre om du setter deg mellom ørene, for da får du bedre utsikt.

  Hektor hoppet så godt han kunne. Snart satt han mellom Rosas ører. Og så luntet hun av gårde, smygende gjennom gresset. Tempoet økte raskt, og før han visste ordet av det var de i luften. De fløy! Først gjorde de en sving over havet, før de vendte østover igjen over svaberg, enger og åkre. Og så steg de videre opp gjennom røysen, styrtende og hellende, de svingte inn mellom fjellene. Og det underligste av alt, som Hektor hadde vært redd for, at han skulle blåse av Rosa, det skjedde ikke! Det var akkurat som om de befant seg i en stor såpeboble; helt vindstille!

  Rett før de lettet hadde Hektor pekt ut faren til Rosa, han stod med hodet dypt begravet i et kålhode.
- Dobbelt kålhode! ropte Hektor mot Rosa som også måtte trekke på smilebåndet.
Høyt der oppe var det lett å få oversikten, men alt fremstod så smått der nede syntes Hektor. Det virket som Rosa skjønte hva Hektor tenkte, de fløy etter hvert lavere så det ble lettere å få øye på alt det spennende jorden hadde å fremvise.

 - Se, pekte Hektor mot en foss og tre geitebukker som gresset like ved. Fossen er rosa, akkurat som deg!
- Ja, smilte Rosa. Det er ikke ofte man ser fosser eller elver fulle av Champagnebrus. Og jaggu er det ikke bukkene Bruse som tusler rundt!

  I et tre rett bortenfor satt en ugle som så litt molefonken ut. Den hadde en slags krave rundt halsen. Rosa forklarte at det faktisk var hubroen Hilde som uken før hadde fått kink i nakken. Det er jo et ganske sjeldent syn, særlig når også uglen er rosa, riktignok med sorte striper iblant, og med gule ringer rundt de store øynene, Også ørene og føttene var gule, og hun beveget svakt på det høyre øre da de fløy forbi, akkurat som hun hilste. Et annet tre var fylt med store illeluktende klumper, ved siden av stod et mindre med noen oransje stilker på, og nede på bakken frydet to linerler seg med å spille badminton, med stjerten som rekkert!
- Hva er det som lukter så vondt?
- Åh, det er bare et gammelost-tre, svarte Rosa.
  Som om det var vanlig.
- Og det ved siden er fylt med ostepop. Du vil nok like det bedre!

  Nedenfor både foss og trær skimtet de en slags innhegning. Da de fløy nærmere så de at det var en hønsegård. Med rev i! Men i det Hektor var i ferd med å fortviles over de stakkars hønene, så han at det var motsatt av hva han fryktet: Det var nemlig hønene som løp rundt etter Mikkel Rev, samtidig som de klasket egg i pannen hans! Rosa smilte i værhårene:
  - Den måten å lage pannekaker og eggedosis på har du vel ikke sett før?

(For animasjon, klikk her)

  Snart steg de oppover igjen, de fløy over snødekte tinder og skar, men frøs gjorde de ikke. Akkurat som det var vindstille rundt dem, virket det også som temperaturen holdt seg som på bakkenivå. Så oppdaget Hektor at Rosa pekte ned mot en dal langt nede.

- Ser du det som kommer flyende der nede?
  Hektor så ned. Men i det samme var det som de stupte nedover. Noe måtte være galt, tenkte Hektor forferdet. Og det var det. Raskere og raskere gikk det, det virket som de var kommet inn i en spiral, helt uten kontroll, og bakken nærmet seg med svimlende fart. Hvordan skulle nå dette ende?

For første del av eventyret om Pungrotta Harry, klikk her. For neste del om gresshoppen som rødmet, smør deg med meierismør eller klikk her.