I Henrik Ibsens kjølvann - Sandor Petöfi

Sándor Petőfi (1823-1849, ungarsk nasjonalskald og revolusjonsleder)

Den ungarske nasjonalhelten ble født som Sándor (Alexander) Petrovics på den første dagen i det herrens år 1823. Hans far (István Petrovics, 1791-1849, slakter) og mor (Mária Hrúzová, 1791-1849, dikter) var av henholdsvis serbisk og slovakisk opprinnelse, og som man kan se døde de alle tre i 1849, faren 21. mars, moren 17. mai, bare måneder før Sándor falt på slagmarken 31. juli 1849 i kamp mot den keiserlige russiske hær under slaget ved Segesvár. Sándors dødsdato er for øvrig aldri bekreftet, da liket ikke ble funnet. Dermed løp raskt rykter om at han hadde overlevd slaget, og så sent som på 1980-tallet oppstod teorier om at han var en av omkring 1800 ungarske krigsfanger som ble sent på marsj til fangeleirer i Sibir, og at han først skulle ha dødd av tuberkulose i 1856.

Etter å ha forlatt gymnaset i 1839, sluttet han seg til en teatergruppe og spilte statistroller. Samme år skiftet han drastisk beite og ble soldat, før han i 1841 igjen virket som skuespiller. I 1846 traff han Júlia Szendrey (1828-1860) i Transilvania. De giftet seg året etter, og 15. desember 1848 fikk de sønnen Zoltán Petőfi. Han døde 5. november 1870, ennå ikke fylt 22 år.

Sándor ble med tiden stadig mer besatt av tanker om en global revolusjon. Han og Júlia flyttet til Pest (den østlige delen av Budapest), der han ble med i en gruppe av likesinnede studenter og intellektuelle som regelmessig møttes på Café Pilvax. De arbeidet med å fremme ungarsk som språk innen litteratur og teater, tidligere var dette helst tysk. Sándors første dikt ble publisert i 1842, to år senere hans første diktsamling.

Henrik Ibsen traff naturlig nok aldri Sándor Petőfi. Men begge dikterne var opptatt av serien med revolusjoner som i 1848 gikk som en løpeild gjennom Europa. Og i 1849 skrev Ibsen diktet «Til Ungarn!», det ble riktignok først publisert (som en avskrift) 15. januar 1892:

Kampen drønner ikke længer huult fra Magyarerlandet!
Ifra Valen dumpe Sukke med en Dødens Klage blandet
Gjennem Nattens Stille bringe Budet veemodsfuldt og dæmpet:
Magyaren er ei meer, hans sidste store Strid er kjæmpet! -

Frihedshelteskaren segned for Barbarers vilde Horder, -
Paa Ruinen Tyranniet staaer igjen som Frihedsmorder.
Fryder eder, purpursmykkede Monarker! Atter feired
Magten sin Triumph, paany er Frihedsflammen jo beseiret!

Arme Land! O, dine Sønners bedste Hjerteblod er rundet,
Dog, de ædle faldne Helte har en Martyrkrone vundet.
See, Europas Haab med dine kjække Kjæmpers Liig du gjorder; -
- Snarlig det fortabte Land maaskee et andet Polen vorder!

Dog, bag Trældomsnatten straale vil en herlig Morgenrøde, -
Da skal dine Frihedshelte reise sig ifra de Døde,
Slutte sig til dem som segned kjæmpende ved Veichsels Bredder
Og til dem som fra Skaffotet Tydsklands Grund med Blodstænk væder!

Ja, naar kjækt de unge Slægter hævnende mod Thronen farer
Som en Høstorkan og styrter Tyranniets Grundpillarer, -
Da skal Magyarernavnet stolt ved sine Heltes Hæder,
Som et vakkert Løsen tordne fra de seirende Geleder! -

I april 1891 ankom Henrik Ibsen Budapest, hvor han ble hyllet som en helt. Om ettermiddagen 22. april dro han til minnesmerket over dikteren og revolusjonshelten fra 1848-1849, hvor HI blottet hodet og sa: «Du gudelike menneske!» At Henrik Ibsen hadde kjennskap til Sándor Petőfi fra før av, hersker det liten tvil om; i hans private boksamling fantes en tysk oversettelse fra 1878 av en av «magyarens» diktsamlinger. Og også Ibsens dikt ble senere kjent for ungarere, da det ble oversatt (av Dezsö Kosztolányi, 1885-1936, ungarsk dikter og forfatter) og alle ungarske skolebarn måtte lære det utenat. Sándor Petőfi er forfatteren av Nemzeti dal, Ungarns nasjonalsang.

Kider: Wikipedia, Henrik Ibsens skrifter, Ibsen-kronologien

For første innlegg, klikk her. For forrige innlegg, trykk her. For neste innlegg, trykk her. For første innlegg i Ibsen-kronologien, trykk her.

#Ibsen