André Bjerke (del II)

André Bjerke (del II)

  I forrige innlegg gjenga jeg noen få utdrag fra første bind av hans samlede dikt. «Hummer og kanari» var det en av dere som oppsummerte hans mangefasetterte diktning, og det er nok en ganske dekkende beskrivelse.

  I det følgende blir noen dikt fra siste bind gjengitt. Klassikere som «Aldri», «Hvorfor Jeppe drikker», «Å være barn en sommerdag», «Farao på ferie», «Med åtte roser», «To luker i himlen», «Til den letteste» med flere vil nok de fleste ha lest fra før, ja muligens mange av underliggende også. Jeg var selvfølgelig fristet til å ta med Bjerkes dikt «Henrik Ibsen» i anledning 50-årsdagen for hans bortgang (23.05.1956), men klarte pussig nok å motstå det.

  Uansett, her er et lite utvalg. Håpet er at de kan gi litt glede, men også ettertanke, for noen. Jeg vil også påstå at flere er ganske aktuelle selv den dag i dag:

Fra «Slik frøet bærer skissen til et tre» (1954):

Kjærlighetens bolignød

Det ryktes at kjærligheten
for tiden skal være å se
i Oslo: Ved hjørnebordet
etsteds i en sentrumskafé.

Den sitter og drikker sin sherry,
forsagt og en smule nervøs.
Det ryktes at kjærligheten
for tiden er boligløs.

Den har ingen villa på Smestad;
den har ikke engang en trang
og stygg liten hybel på Kampen.
Den bor på en slik restaurant.

En kummerlig innkvartering
for den som er kommet til fest:
De elskendes hjemløse time
i hjertenes husvill-arrest!

Kaféreglementet forbyr en
å kysse den elskendes munn,
men likevel: godt er å kjenne
dens levende ånde en stund.

Kan lengselen kanskje få låne
et tak over hodet ikveld?
Kan lykken få leie et rom på
et fjortendeklasses hotell?

Nei, elskovens håp om en bolig
er uttrykt med sifferet null.
Den sitter og drikker sin sherry,
og drikker seg skammelig full.

For to som elsker, kan ikke
få bo under samme tak.
I Norge er kjærligheten
det evige boligvrak.

Drankeren og sommeren (fra samme samling)

Vil sommeren ha deg tilbake
og kjenne sin elsker igjen,
og være deg tro, du svake,
som alltid var troløs mot den?
Du tåpe, som foretrakk rusen
i drankernes spøkelseshus,
og nektet å velge blant tusen
den ene, den riktige rus . . .

Hver time du satt i en dvale
og drakk i de sløves kafé,
bedro du et jordbær, en svale,
en strand og et kirsebærtre.
Med høystemt kafébord-palaver
og pjolter-patetisk pjatt
forrådte du alle de haver
som dufter en midtsommernatt.

Så stenges det: Kelnerne gjorde
hva kelnere gjerne gjør,
og stolene settes på bordet,
og gjestene settes på dør.
Du tømmer ditt glass og forlater
kaféen . . . Du går i din bys
totalt ubarmhjertige gater,
og natten er pinefullt lys . . .

Og natten er smertefull svanger
med alt hva du selv har bedratt.
Å Gud, for en bondeanger
det gror av en midtsommernatt!
Det blinker en fristende stjerne
på himmelens blå etikett;
det suser som selters i trærne:
her skulle du drukket deg mett!

Det kaller, det synger og syder
i sommerens frigjorte foss,
det gnisser i gresshoppe-lyder:
«Vend hjem! Vend tilbake til oss!
Du kommer - vi vet at du kommer,
og vi skal beruse deg, venn.
Kom hjem til den riktige sommer
og drikk deg beruset i den!»

Det deiligste ville du vrake?
Så vit at hva som enn skjer,
vil sommeren ha deg tilbake:
den venter som Solveig på Peer!
Den svikter deg aldri. Du har den
dagen du er som du skal.
Hvor ofte og dypt du bedrar den,
vil sommeren tilgi ditt fall!

Fra «En jeger og hans hund» (1958) syntes jeg følgende under «Gravskrifter» var ganske morsom:

Over en vegetarianer

Han skydde alt kjøtt - for å skjenke sitt kjød
en høyere alder, en senere død.
Tross livsforlengende planteføde
fikk han en taksten i hodet - og døde.

Arvedyden (samme samling)

«Født ondt er mennesket.»
            Ja, Gudbedre:
Det hevder samtlige
            kirkefedre.
Men at det samtidig
            er født godt,
har kirkefedrene
            underslått.

At du av fødsel
            er dypt elendig,
er teologisk sett
            helt nødvendig;
All synd blir hjemsøkt
            - når galt er skjedd -
på dem i fjerde
            og femte ledd.

Når din kanin av
            en oldefatter
fikk fjorten barn med
            sin søsterdatter,
da er det altså
            på grunn av dem
at du er blitt så
            utrolig slem!

Og når din heks av
            en oldemutter
var svak for flasker
            og fulle gutter,
bevirker arvelig
            overføring
at du blir tatt for
            promillekjøring!

Ja, arvesynden:
            den lar seg bare
rent vitenskapelig
            bortforklare.
Men jeg som forsker
            vil slå til lyd
for at vi også
            har arvedyd.

Alt godt vi gjør,
            mine fromme brødre,
med dem som siden
            blir oldemødre,
vil som en arvelig
            dyd bli spredd
til dem i fjerde
            og femte ledd!

En handelsesreisendes liv (samme samling)

Søren Sørpå het en mann fra
sør, som nordpå gikk i land fra
båten som han var ombord på,
og der traff han Nora Nordpå.

(Sørpå er en kavaler på
førr - av dem som damer ser på,
og som kvinnesjelen tror på,
men som altså driver hor på
små forretningsreiser nordpå.)

Hun er riktig søt med hatt på.
Sørpå stirrer rent betatt på
denne skatt han har fått fatt på
skattefritt - og som man attpå-
til kan tilbringe en natt på.

Det trengs ikke mange ord på
å få drag på frøken Nordpå:
«Si meg hvilket rom De bor på . . .»
«Jeg har rom med egen dør på.
Bare stig på, De, herr Sørpå!»

Snart har Sørpå satt likør på
bordet, hvorpå Sørpå klør på
ben med silkestrømpeflor på,
hvilket lille frøken Nordpå
avgjort setter meget pris på.
(Det er hennes knis bevis på.)

Derpå - er det satt sensur på
måten Sørpå drev amour på.
Dét besøket ble han far på.
Brevet fikk hun aldri svar på,
for han dro på neste fest på
små forretningsreiser - vestpå.

Kvinner! Ikke se og hør på
slike menn! For menn som Sørpå
blir man mor på at man tror på.
(Man er sur på Sørpå nordpå!)

Forklaring på diktningens krise (Fra En kylling under stjernene, 1960)

Jeg spurte en venn (som er en av de virkelig vise):
«Kan du, som er kritisk, forklare meg diktningens krise?»

«Forklaringen?» svarte min venn. «Det er lett nok å gi den:
Forfattere sitter for lite i fengsel for tiden!

Verlaine, Oscar Wilde, Dostojevski - se, de kunne skrive!
På frifot er dikterne rystende uproduktive.

På frifot får dikterne flasker med portvin å drikke,
stipendier, forskudd og kvinner - men ro får de ikke!

Alene bak lås og slå kan åndslivet trives.
I Dartmoor, Ljubljana, Sing-Sing - der kan bøkene skrives!

Først der gjør forfatterne det som de rettelig skulle.
Først fengslet kan dikteren fengsle. Så putt ham i hullet!»

Målbundet (fra En skrift er rundt oss, 1960)

Det var en dag vi snakket altfor meget
og altfor høyt og altfor sinnsbeveget.

Jeg fant deg dypt og kvinnelig uvettig,
fordi du motsa alt jeg hadde rett i.

Jeg fnøs mot deg og alle jordens jenter
med ugjendrivelige argumenter.

Når medgir kvinnen tap av diskusjonen?
Forarget skrek jeg: «Ikke ta den tonen!»

Da vant du din spontane kvinneseier.
I gresset stod det to forglem-meg-ei’er.

Du tok den ene opp og sa: «Så vakker
den blomsten er fordi den ikke snakker!

Den vet da sikkert meget? Men den tier.
Og den har rett i alt den ikke sier.»

Det argumentet målbandt meg, du lille!
Av blomster kan vi lære å bli stille.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: André Bjerke: Samlede dikt (II), H. Aschehoug & Co., 4. opplag 1988