Johann Peter Hebel (andre og siste del)

Uventet gjensyn

  Det er få som mestrer å dekke en over 50 års periode av Europas historie, og samtidig flette inn en gripende historie, alt på snaue to sider. Riktignok min påstand, men det kunststykket greide Johan Peter Hebel; fra jordskjelvet i Lisboa 1755 frem til en dag i Falun det herrens år 1809. En liten digresjon i forbindelse med jordskjelvet: De kirkelige hadde i ettertid store problemer med å forklare hvorfor Gud hadde latt Alfama - da byens «Red light district» - bli spart, mens kirker, det kongelige palasset og 17,000 bygninger (av totalt tyvetusen) kollapset. Ikke minst siden skjelvet, påfølgende branner og tsunami rammet byen den 1. november, en katolsk helligdag (Allehelgensdag). 

(Hebel)

  Novellens overskrift er mer enn dekkende, og av en eller annen grunn får historien meg til å minnes H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene» fra 1848, Vel, her er den:

  I Falun i Sverige var det for godt og vel femti år siden en ung bergmann som kysset sin søte lille kjæreste og sa henne: «På Luciadagen skal vår kjærlighet velsignes av prestens hånd. Da er vi mann og hustru og bygger oss vårt eget lille rede.» -

  «Og i det skal fred og kjærlighet bo,» sa den vakre unge kvinnen med et huldsalig smil, «for du er mitt ett og alt, og uten deg ville jeg heller gå i min grav enn noe annet sted.» Men like før Luciafesten, da presten for annen gang hadde ropt opp: «Så sant ikke nogen kan forhindre at disse to kommer sammen på ekteskabelig vis,» da kom døden og meldte sin ankomst. For da den unge mann neste morgen gikk forbi hennes hus i sitt sorte bergmannstøy - bergmannen har alltid sitt likklede på - da banket han riktignok enda gang på hennes vindu og hilste god morgen, men aldri mer god kveld. Han vendte aldri tilbake fra bergverket, og selvsamme morgen sydde hun forgjeves et sort halstørkle med røde kanter, som han skulle ha på bryllupsdagen, men etter som han aldri kom, la hun det bort og gråt over ham og glemte ham aldri.

  Imidlertid ble byen Lisboa i Portugal ødelagt av jordskjelv, og Syvårskrigen tok slutt, og keiser Franz den første døde, og jesuitterordenen ble opphevet og Polen delt, og keiserinne Maria Theresia døde, og Struensee ble henrettet, og de forenede franske og spanske styrker greidde ikke å erobre Gibraltar. Tyrkerne stengte general Stein inne i Veteranerhulen i Ungarn, og keiser Joseph døde også. Kong Gustav av Sverige erobret Russe-Finland, og den franske revolusjon og de lange kriger begynte, og keiser Leopold den annen gikk også i sin grav. Napoleon la under seg Preussen, og engelskmennene bombarderte København, og bøndene sådde og skar. Mølleren malte og smedene hamret, og bergmennene grov etter malm i sitt underjordiske verksted. Men da bergmennene i Falun litt før eller litt etter Sankt Hans i 1809 skulle grave en åpning mellom to grubeganger, grov de liket av en unggutt frem av slagg og vitriolvann. Han var helt gjennomtrukket av jernvitriol, men ellers uforandret og ikke gått i oppløsning, slik at det fremdeles var mulig å skjelne hans ansiktstrekk og fastslå hans alder, som om han var død bare for en time siden eller hadde tatt seg en liten lur midt i arbeidstiden. Men da man hadde fått ham frem i dagen, da var det ikke et menneske som kjente denne yngling eller visste noe som helst om hans ulykke, før hans tidligere forlovede kom. Bergmannens far og mor, venner og kjente, var døde for lengst, siden den dag han gikk på skift og aldri kom tilbake. Grå og sammenskrumpet, støttet til krykker, kom bruden til stedet og kjente igjen sin brudgom; og det var snarere i henrykkelse og fryd enn i smerte hun sank ned på liket av sin elskede, og først da hun hadde kommet seg etter en lang og heftig sinnsbevegelse, sa hun endelig: «Det er min forlovede, som jeg har sørget over i femti år og som Gud har forunt meg å se igjen ennu en gang før jeg dør. Åtte dager før bryllupet gikk han under jorden og kom aldri opp igjen.» Alle de tilstedeværende ble rørt til vemod og tårer, da de så den aldrende brud i sin visne og kraftløse skikkelse og brudgommen ennu i sin ungdoms skjønnhet, og hvordan ungdomskjærlighetens glød atter tentes i hennes bryst, femti år etter. Men han åpnet aldri mer munnen til et smil eller øynene til gjenkjennelse. Og til sist lot hun bergmennene bære ham inn i hennes lille stue, hun, den eneste som stod ham nær og hadde krav på ham, til graven stod ferdig på kirkegården. Neste dag, da graven stod ferdig og bergmennene kom og hentet ham, knyttet hun det sorte halstørkle med røde striper om hans hals og fulgte ham i sine søndagsklær, som om det var deres bryllupsdag og ikke hans jordeferd. For da de la ham ned i graven på kirkegården, sa hun: «Sov nu godt, enda en dag eller to i den kalde brudeseng, og la ikke tiden falle deg lang. Jeg har litt å utrette enda og kommer snart, og snart er det atter dag. Hva jorden engang har gitt tilbake, vil den heller ikke beholde for annen gang,» sa hun i det hun gikk derfra og vendte seg enda en gang.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Tyskland forteller - tyske noveller», valgt og presentert av Max Tau, Den norske Bokklubben, 1972.