Politikerens valg (andre og siste del)

Politikerens valg (andre og siste del)

  Vi lå ikke lenge på sykehus, under en uke minnes jeg vagt og sterkt medisinert. 

(Svinaktig narkose)

  Bjarte havnet naturlig nok på urologisk avdeling, jeg på en helt annen og ulogisk. Muligens økologisk. Bjarte lo nesten like lystig over mitt møte med sjøpinnsvinet Petter, som jeg av Hilde Hummers skipper- og bjelletak. Hun slapp først taket da Bjarte fikk kreket seg bort til komfyren og satte på en kjele med vann. For henne er det jo ikke så greit å se forskjell på varmt og kaldt, men hun hater komfyrer.

  Stakkars Petter - tenkte jeg - mens sykepleiere dro ut dusinvis av nåler fra stumpen min. Hjemme igjen rekonvaleserte vi begge etter fattig evne. Hva Bjarte følte kan man bare testikkel-tenke seg. For egen del; selv om nåleputen var håndplukket satt følelsen av å være en levende spikermatte igjen. Litt pinlig var det også at Petters markering gjenga en slags runeaktig inskripsjon: Oldtidens kasse fra Schous fremsto som en speilvendt utgave av Saus. Men like dyslektisk som Bjartes tatovør, det stod Sous. Signe spurven for at ingen noen gang vil få se den tatoveringen! Både Hilde og Petter ble videre adoptert, denne gang til et nedbørsrikt akvarium i Bergen.

(Petter sjøpinnsvin)

  Så, en fullmåne senere sitter vi igjen på hybelen min, jeg har fått en ny og grønn ølkasse. Dessverre ble innholdet raskt borte, men kjøleskapet og vi fylles opp med jevne mellomrom. Nesten som månen.

  Bjarte ser strengt på meg:
  - Ok, da har vi utejukket Bondepartiet. Vi kan ikke bruke like mye tid på de andre. Hva med Høyre?
  Sa han jukket? undres jeg. Nei, sikkert min påtagende ørevoks.
  - Vet ikke helt. Hvorfor skal de forresten hele tiden til høyre? Fire ganger til høyre og så er du tilbake til start kan man si. Nesten som klokken.
  Bjarte sukker.
  - Samme med Venstre?
  - Ja og nei, men nesten. Virker som de stiller klokken tilbake, eller at de ikke har tatt inn over seg at svenskene sluttet med venstrekjøring tilbake i 1967. Jeg har et kjempelangt frimerke fra den tiden. I England er de enda verre. De vet jo ikke en gang forskjell på Exit og Brexit!
  Et snøft verdig en flodhest høres.
  Diplomatisk som en tyrkisk teppeselger foreslår jeg partiet Fremskritt.
  Dette avstedkommer en tirade av ord som ikke står i noen leksika jeg kjenner til. Og:
  - Kommer ikke på tale! Her har jeg akkurat kommet meg over Hilde i skrittet, og så begynner du å snakke om enda et skritt!!? Dessuten så tar de folkene der bare museskritt, raskt fulgt av to tilbake!

Arbeiderne da?
  Ingen av oss vet hvem som spurte. Heller ikke hvem som svarte:
  - Nei. Er ingen som arbeider i dette landet lenger. Og så har de Fagforeningen. For hundre år siden skapt for å bedre forholdene for arbeidere. Nå tilrettelagt for at elendige arbeidere som ikke arbeider får beholde jobben. Se bare på oss!
  Vi tenker. Kanskje en uke.
  - Hva med rødt?
  Foreslår Bjarte.
  - Næhæ, tåler ikke synet av blod, Og så syntes jeg synd på oksen Ferdinand. Men kanskje de Grønne?
  - Jøss, hvorfor det?
  - Vel, Aass Pilsner er jo grønn som du vet …
  - Aha. Men har du lest partiprogrammet deres?
  - Hø?
  Jeg innrømmer i det skjulte å være mektig imponert. Har Bjarte drevet «Research»? Jeg rekker ham en iskald Aass. Etter tre til så rensker han halsbånd og stemmebånd:
  - Vel, det har jeg. Står ikke et spurve-pip om at det skal bli billigere øl. Står derimot en gigantisk maurtue om at det skal legges til rette for masse andre gratis tilbud, redusert arbeidstid osv. Men ingen verdens ting om hvem som skal ta regningen. Det er for så vidt ingen nyhet. Men det virker som de er glad i bønder. Samme antall løfter. Og: «Bønder skal sikres landrettigheter, tilgang til vann, råderett over egne frø og rett til å selge varer.»
  - Frø? Klekker de frø? Før var det hver mann sin høne, nå er det frø? Dessuten leste jeg i går at det nye slagordet for bønder er «Hver mann sitt jagerfly»!
  - Ok, da dropper vi det også.
  Gliser Bjarte mens han bivåner mine blussende og skarlagenrøde kinn.
  - Greit. Vi står igjen med Rødt, Kristelig og Sosialistisk Venstre. Du har jo blitt litt kristelig i det siste? Dette med signe spurven?
  - Du, ta ikke den tonen! Må få være glad i spurven uten at man skal bli dømt nord og ned? Predikerne derimot vet man aldri hvor man har, det er noe suspekt med dem. Muligens bak prekestolen eller luskende i bakrommet. Altervin prøvde jeg som liten. Det var han bryggerisjefen som tok meg med i kirken. Snilt av ham, men det smakte pyton! Dessuten syntes jeg prestekrager er vakrere i naturen. Og tenk så mye ølavgifter geistligheten har vært med på å innføre! Hva med deg, rødt kanskje?
  Bjarte ser surt på meg.
  - NEI! Har du glemt hummerfargen? Selv om Hilde Hummer var svart, så …
  - Bedre død enn rød?
  Min tur til å humre.
  - Hold tåtesmukken på deg, din brunsvidde turnips! Så da blir vel Sosialistisk Venstre også helt feil? Om man går kommunistisk, sadistisk eller opportunistisk den veien, blir det vel bare nok en tilbakestilling av gjøkuret?

  Jeg er enig. Men svidd turnips? Litt rett skal jeg gi ham, det etser noe grønnjævlig i stumpen. Nesten som jeg skulle ha blitt smurt inn med Dijon-sennep … Samtidig tenker jeg litt på klokker og sommertid. Eller er det om vinteren man stiller uret? Og hvorfor finnes det ikke et parti som heter Rundkjøring? 

  Vi glaner på hverandre. Fagre er vi ikke, vi to vortesvin. Men på tross eller på grunn av åsyn og utsyn har vi etter hvert blitt ganske tvilling, selv om andre kanhende vil påstå det motsatte. Men de som vi ikke kjenner, de driter vi heldigvis med flere preposisjoner og porsjoner i. Plutselig utbryter vi samstemt - allikevel totalt usynkronisert - men like gledesstrålende som to gamle haner der galer etter å ha vært hos frisøren og fått rettet på kammen:

- Hvorfor har vi ikke tenkt på det før???

(Fortsettelse følger i annen drakt)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.