Partiet (del 2)

Partiet (del 2)

  Vårt første møte med Rådhuset blir (innledningsvis) atskillig mer hyggelig enn hos pampene på Stortinget. Masse rustrød murstein, ikke en aldri så liten betongklatt. Forresten, kanskje innendørs hvor vi blir nærmest blendet av de vakre muralmaleriene. Særlig Rolfsens freske av skytshelgenen St. Hallvard imponerer, muligens ørlite på grunn av kvinnen som ligger ved hans føtter.

(Rolfsens freske)

  I resepsjonen blir vi møtt velkommen av en romslig kar med blidt åsyn. Han kan være på vår alder, med andre ord ganske gammel, men ung i sinn! Selv har vi blitt litt skeptiske de siste år i møte med statlige etater, så i stedet for å si så mye, blotter vi bare våre innsunkne bryst og venter på karens respons. Den lar ikke vente lenge på seg:

  - Næmmen, så hyggelig! Også pilsner fra Aass da! Mitt navn er Kåre Konnerud, hva kan jeg gjøre for dere?

  Vi blir nesten nummen i befippelsen. Et hyggelig vesen i politikkens underverden?? Etter et kvarter eller så får vi ristet av oss forlegenheten. Bjarte først:
  - Jo takk! Som De kanskje vil forstå er vi her for å registrere vårt Ølparti.

  Konnerud kremter beskjedent.
  - Ja, jo, det lar seg vel gjøre. Har dere med underskriftene?
  - Underskrifter? Nei, men kan vi ikke bare skrive under her og nå?
  Konnerud harker mer. Lik en hest der har fått havren i vrangstrupen.
  - Jo, det kan dere godt. Og jeg som kommer fra Drammen, vil gjerne selv skrive under og bli medlem av Ølpartiet. Men …
  Vår ekstatiske begeistring får en abrupt ende.
  - Men hva da?
  - Jo, det er en gang slik, som dere kanskje ikke var klar over  …
  Lang pause. Kanskje han rensker halsen, tenker vi. Men vi gir ham et kvarter, akkurat som han ga oss. Vi har selvfølgelig fått med oss Quid pro quo, men i motsetning til Donald Truck i USA, vet vi i det minste hva det betyr. Intermessoet er over:
  - Det er altså slik, at for å stifte et parti, i det minste dersom det skal være landsdekkende, vel da, - - -, da må man ha minst 5000 underskrifter. Så vi er ørlite i manko kan man si.

  Dagens hygge er over. Konnerud trøster og ønsker oss alt godt i det vi tusler ut i gråværet. Godt blir til mer enn vondt i det vi begge tryner som følge av høstens løvfall klistret til brosteiner over alt. Vakre høstfarger er mager trøst når man selv ligger i rennesteinen og det er mørkt som i helvete. Hadde det enda vært stjerneklart!

  Hjemme igjen tar vi en sjefsbeslutning. Vi må dele på arbeidsoppgavene, ellers blir vi ikke ferdig før vi ligger seks fot under. Først tar vi selvfølgelig en Aass Pilsner. Og skotter mot mitt tomme badekar. Bjarte tar ordet. Etter en halv kasse:

  - Ok, hva om jeg skaffer oss et nytt kjæledyr? Så går du på byen og samler inn underskrifter?
  - Hvorfor kan ikke jeg få tak i nurket, og du sørge for støtte i befolkningen?
  - Fordi du liker å gå på pub. Hvor ellers tror du vi kan få 4997 til å stemme på oss?

(Fransk)

  
Noen dager senere samles vi i hybelen min over en kasse fersk øl. Bjarte har med seg valpen. Jeg blir oppstemt av synet:
  - Så søt! Hva heter han?
  - Nusse. Jeg trodde også først det var en han. Særlig fordi veterinæren skrev Nasse på halsbåndet. Så viste det seg bare at dyrlegen var dyslektisk. Det er altså en hun!
  - Så fint! Selv om det ser ut som hun har krasjet med en låvedør. Men er det vanlig at franske bulldoger er rosa i pelsen?
  Bjarte ser litt beskjemmet ned. Men så løfter han blikket:
  - Ingen hund. Det er en liten gris.

(Norsk)

  En halv time etter stupet fra ølkassen våkner jeg. Heldigvis er ikke ølkasser særlige mer eleverte enn Yding Skovhøj i Danmark. Bjarte forklarer:
  - Jeg var hos flere kenneler og oppdrettere. Vet du hvor mye en hund koster? Tusenvis. Så støtte jeg borti en bonde, han satt på en traktor hvis tilhenger var fullastet med purker, råner og andre svin i alle aldre. Sjåføren var eldst. Jeg undret hvor han var på vei. Først skulle han finne et passende sted og kjøre over dyrene, deretter til Mattilsynet, forklarte bonden.
  - Tuller du? Det er da dyreplageri!!
  Jeg er sjokkert. Men ei Bjarte, i det minste ikke lenger:
  - Tenkte jeg også. Min innvending om det falt bokstavelig talt som perler for svin. Han kom med en lengre utredning om hvor lite statsstøtte bønder fikk (hallo i luken!), man måtte være oppfinnsom nå som prisene for griser var blitt svinaktig lav. Så spurte jeg om ikke Mattilsynet ville bli skeptiske når de fikk levert dusinvis av grisekadavre med hjulenes svære sikksakk-mønstre over de stakkars krekene.
  - Javel?
  - Under akten benyttes piggkjetting på hjulene, svarte bonden lakonisk. Alle bønder gjør det. Deretter ser purkene ut som karbonadedeig. Og så forteller vi at de har blitt tatt av ulven. Da får vi mye mer i erstatning, skyhøyt over hva vi kunne ha fuktige drømmer om dersom de i stedet ble sendt til slakteriet! Dessuten, la han til, Mattilsynet så vel som Landbruksdepartementet ser ikke forskjell på sau eller gris, om du så hadde plassert en massegrav av dem på mahogni-skrivebordet deres! Lillehammergårdbrukeren tilføyde; Signe Løten!
  - Barbarisk. Bortsett fra akevitten. Men Nusse Nøff da?
  Bjarte tenker seg ørlite om:
  - Vel, syntes selvfølgelig bondens fortelling var hjerteskjærende - han presenterte seg forøvrig som Ivan Blodøks - derfor forespurte jeg diplomatisk hvor mye han fikk for det arme kreaturet, litt avhengig om det endte opp i ulvekjeft eller kjøttkvern. 100 kroner kilo for det første og 20 for slakt var svaret. Så forhandlet vi oss frem til en pris på 80 kroner kilo for Nusse. Hun veier bare 3 kilo. Ikke tre halvlitere en gang i dette grusomt avgiftsbelagte land! Hun passer til og med godt inn her. Jeg har ikke badekar. Men signe grisen!
  Hvordan gikk det forresten med underskriftene?

Og så tok det hele av …

(Fortsettelse følger)

For forrige innlegg om Ås og Bergsprekkens politiske karrierer, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her. For forrige innlegg (om Hebel), klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.