Partiet (del 3)
Ølpartiet tok ikke akkurat av i rakettfart. Ting må gjæres. Men så står vi atter en gang i Rådhuset. Nå er det tre av oss, men Nusse Nøff har dessverre ikke stemmerett. Og vi har kranglet litt om halsbåndet hennes. Rosa er ikke drømmefargen. Men jeg må gi tapt da Bjarte argumenterer med at det var jo hverken han eller dyrebutikken som prakket det på henne. Det var Nusse selv som tok valget!
Foran oss står vår venn Kåre Konnerud og blar i den anselige bunken med underskrifter jeg har samlet inn. Han leser og gløtter av og til på oss, mens han mumler for seg selv:
- Jaha, jojo … Sushi Tushi, Mushi Bushi, Bushi Kampai, Kam Skjell Tung, Maki Mukka, Sussi Snask, Lang Trang Gang, Tom Peng Pung, Bing Gang Bang, Nok Tikk Takk, Vi Nam Smask, Tran Kan Skje, Jarle Jur, Dum Sing Song, Kum Kirin Kong, Sing Song Sleng, Ding Dong Seng, Tintin Tinitus, Vegar Vargitas, Varg Veum, We Me Too, Låve Ju Tu …
Mens Kåre fortsetter gjennom papirene, observerer vi en kar med eggefarget hode (den duse varianten) og påfugls drakt borte i periferien, samtidig som han plaprer som en skadeskutt hane med et eller annet TV-team. Til tider avbrutt av hysteriske latterbrøl. Rundt knotten hans surrer utrolig nok Norges største flue - i oktober måned!
(Norsk politiker)
- Ja, det er Bondepartiets leder. Han under insektet, legger han noe unødvendig til.
- Men hører ikke han til på tinget?
Nusse løfter på skaftetrynet og snøfter misbilligende. Imens avbryter drammenseren Konnerud oss høflig:
- Det virker som dere har vært på veldig mange restauranter under innsamlingen?
- Ja, kan jo ikke bare drikke, må ha litt fôr i skrotten.
Forklarer jeg. Men minnes også vagt en del puber. Signe fatøl!
- Låve Ju Tu?
- Ja, høres helt bortreist ut, men sannheten er at presten som døpte henne var lite skrivekyndig. Nesten analfabet kan man si. Hun skulle egentlig hett Love You Too …
- Jaha ja. Men Sussi Snask, hvilken rolle har hun?
- Hun ja! Veldig søt. Og så jobber hun som servitør og tolk på en Sushi-sjappe på Skøyen.
- Tolk?
- Ja, ikke en kjeft der ellers som snakket norsk. Virket mer som kinesisk enn japansk, det de liret av seg. Ikke at jeg hører særlig forskjell da. Kanskje det var kantonesisk eller appelsin. Eller er det mandarin?
- Men Jarle Jur da?
- Ja, det var pussig. Etter et dusin vietnamesiske restauranter snublet jeg innom en Rema-butikk for å pante noen ølbokser, og da jeg passerte ostedisken kom jeg i prat med ham. Han prøvde å prakke på meg en muggen Jarlsberg, men da ble jeg amper og spurte hvorfor de tok seg betalt i bøtter og spann fra en stakkars nordmann, mens de selger den til en brøkdel over dammen. Det fikk jeg ikke svar på, men han vekket min sympati ved å innrømme at han likte heller ikke norsk ost. Men det var nå ikke så lett å få jobb, la han til. Hva med øl? undret jeg. Beste jeg vet! sa han. Dermed ble vi venner, og han skrev under. Først fortalte han om sin slekt og barndom. Faren var melkebonde, også sønn av generasjoner med det samme, alle bosatt på Jar i Bærum, den gang en fattig landsbygd. Et eller annet sted i slektsleddene dukket en dyslektiker opp, slik oppstod det ikke upassende etternavnet Jur. Som liten gikk Jarle for lut og kaldt vann. Det vil si, mest lunken melk. Frokosten bestod nemlig i at han måtte opp når hanen gol, ut i fjøset og melke kreaturene. Så der lå han under buken på Dagros, med melkespann i ene hånden, den andre brukte han til vekselvis å rette jurets sprut mot trau og trut. Ikke rart han ble allergisk.
Kåre har lyttet oppmerksomt. Så kremter han. Noe som etter hvert har sunket inn er et ganske illevarslende signal. Våre forventningsfulle åsyn forandres, leppene daler og fremstår som en sildestim. Sursild.
- Det skal dere ha gutter. Mye bra jobbing her. Men det er bare det at … Det har seg altså slik, at de som underskriver må ha norsk statsborgerskap. Og ut fra det jeg kan lese av listene, så gjelder vel det bare Sussi og Jarle? Da mangler det fremdeles 4995 signaturer. Men det går fremover, om enn litt langsomt.
Kåre skulle vært diplomat, han hadde avvæpnet enhver diktator.
Ikke før vi har kommet oss over sjokket strener den perifere påfuglen hjulbent mot oss med det sedvanlige glis rundt truten, ser ut som et halvkokt egg med smilehull og tanngard ervervet i en krokodillefarm i Burkina Faso. Men, når sant skal sies, vi ser ikke akkurat helt trygge ut selv.
- Nei og nei, utbryter han begeistret, så fint å treffe noen grisebønder jeg ikke har støtt på før!
- Gris kan du selv … utbryter jeg olmt, men blir avbrutt av Bjartes spisse albu i siden. Jeg går på trynet og lander nederst i et gedigent juletre en eller annen dust har plassert ved siden av resepsjonsdisken. Juletre - to måneder før jul!!
Bjarte overtar med en påtatt og slesk stemme, noe han tillærte seg under politikerkurset hos Tone for mange herrens år siden. Eller var det bare noen få?:
- Jo, det er nettopp det vi er, Herr Varg Vold Slagsmål. Nye bønder kan man si. Nå er vi her for å søke statsstøtte til vår lille venninne Nusse, det første skudd på en forventet voksende stamme av purker. Vi har fått tilsagn om kårplass hos Jur på Jar, men statsstøtten uteblir på tross av våre mange henvendelser. Kanskje De aller nådigst kunne assistere to fattige bønder med å fremskynde prosessen? Det er jo ikke så lett å være grisebonde i disse dager!
- Nei, det vet jeg alt om! utbasunerer en henrykt og selvgod Slagsmål. Dere kan bare sende meg kontonummer og ønsket beløp, så tar mitt parti og departement seg av resten. Jeg er her bare for å overrekke årets juletre!
Han trekker frem sitt visittkort i gull og platina. Der ser Bjarte at det står preget på papir av ekstra høy kvalitet: REX Storbonden. Før han strener ut av lokalet får jeg mer eller mindre løsrevet meg fra granbaret, og Nusse benytter anledningen til å markere med en skvett på bunadskoene hans. Signe grisenurket!
- Slapp av Martin. «Det årnær sæ», som de sier i Fredrikstad. Nå som vi nesten har sluppet opp for penger, trenger vi Bunadknølens statsstøtte. Han innbiller seg å ha nok en alliert, hadde han bare visst hva han har i møte. Vi ligger med en torpedo under arken! Når vi kommer inn på Stortinget blir han raskt en saga blott!!
- Tror du? undrer jeg, mens jeg prøver å kvitte meg med kvae og en hærskare oppvåknede innsekter fra julebusken.
Bjarte får rett. I hvert fall med hensyn til økonomien. Snart renner ufattelige beløp inn på kontoen vår. Nusse finner seg til rette i badekaret mitt. Særlig etter at vi ble tilsendt en ederdunsdyne i gave fra Mattilsynet, Fiskeri- og Landbruksdepartementet. Hun er beskjeden i kosten, det går i poteter, helst pommes frites, og … - pussig nok Bacon-crisp som snacks!
Neste gang kan vel underskriftskampanjen umulig gå rett i utedass?
(Fortsettelse følger)
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her.
Kilde: Martin Ås’ memoarer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar