Politikerens valg (del 1)

Politikerens valg (del 1)

  Bjarte og jeg kontemplerer i min nedslitte hybel rundt et år etter eksamen. Pengene vi fikk under kurset er snart drukket opp; fyll og fanteri står så klart bak, dog føles det noe uklart. Ennå har vi ikke bestemt oss for i hvilket parti vår karriere skal ta av som en Apollo 13 rakett. Bjartes forhold til Tone er mer enn oppbrukt, gikk omtrent over før det startet. Han minnes nostalgisk, men det går raskt over:

  - Hun var tung å bære. Allikevel var det mye fint ved henne. Nå kjører hun nytt kurs, og har forelsket seg i et eksemplar blant en haug oppkomlinger med vaselin i håret og Gud signe spurven vet hvor.

  Det fine med hybelen min er at den har badekar. Det er derfor vi sitter her. Adopterte nemlig med oss noen levende hummere og sjøpinnsvin fra akademiskolens kjøkken. Vi var så lei av både kråkeboller og de rødmussete klørne, noen av dem fortjener vel å tre verdig av med pensjon? Vi vurderte også russerkrabber, men fant det for uhåndterlig. Særlig dersom vi en gang skulle bli utplassert som diplomater. Spionanklager nærmest garantert. Men pussig dette at hummere er sorte inntil døden. Mens jeg er rød i live, kanskje jeg blir svart når jeg kreperer? Mine filosofiske betraktninger smuldrer hen.

  Mens vi således kamperer på to dessverre tomme ølkasser jeg fikk av bryggerisjefen fra Schous under en sommerjobb i 12-årsalderen, beslutter vi: Nå må vi endelig få den famøse fingeren ut og ta en beslutning. På tross av at vi er såre klar over at er det noe politikere er eksperter i, så er det nettopp det motsatte: Beslutningsvegring de Lux! Men 12 måneders ubesluttsomhet er kanskje innenfor parameterne.

  Først tar vi en øl eller tre. Bjarte har begynt å like både spurver og Aass. Vi tuller og tøyser om at vi ser ut som et par gravide pinnsvin der vi sitter.

  Så sier Bjarte:

  - Ok, hvilket parti skal vi velge? Med Bondepartiet er vi vel sikret evig overflod?
  Jeg forsøker å tenke. Det er noe som er feil med det partiet. Så demrer det:
  - Nei. Kommer ikke på tale! Det er de med jur og spener. For ikke å snakke om Tine!
  - ??
  - Ja, subsidiene er vel og bra. Men hva i svarte meitemark skal vi med all den melken? Hadde de enda subsidiert øl, hadde jeg forstått. Men babyvelling? Ærlig talt, man drikker melk til man er to år, så er det en overgangsfase med eplemost til man får, la oss si sommerjobb på Schous eller Ringnes - da er det bare å hive seg i ølfatet!
  - Æh …
  - Ja, jeg mener det!
  Jeg blir ordentlig eksaltert:
  - Hør her! Jeg beundrer bønder og budeier for alle pengene de har fått tak i uten at velgerne protesterer. Men ja, tenk om vi kunne fått like mye subsidier for øl?? Da hadde vi jo fått betalt for å drikke! Dessuten, vet du hva de gjør med melken?
  - Eh, egentlig ikke …
   Jøss, tenker jeg - har nesten blitt bedre retoriker enn kursleder Tone.
  - Halvparten heller de ut, bøndene får uansett betalt en fast pris per liter uavhengig av etterspørsel. Så går 40% til produksjon av Jarlsberg som eksporteres til USA, hvor kundene der betaler en brøkdel av det de norske forbrukere blir debitert. De resterende 10% distribuerer Tine til butikk-kjedene som tar seg klekkelig betalt, både for ost og melkeprodukter. Og Gud bedre og velsigne spurv og fuglekongen om du nærmer deg en norsk ostedisk med spørsmål om de kan selge deg en velsmakende fransk brie! Da får du et prehistorisk fenalår og en halv geitost klasket i fleisen med beskjed om: «Nei det har vi ikke, med mindre du er villig til å betale de 400% ekstra i toll og avgifter som Landbruks-departementet klokelig har bestemt passende for at vi skal holde oss til norske og mugne varianter av skimmel og gauda». Og det har de bak disken rett i. Samme med svinekjøtt. Halvparten blir lagt på fryselager og tint opp rundt juletider. Da klager bøndene over at kjøttet blir solgt så billig, mens fakta er at de allerede har fått betalt i bøtter og blåbærspann. Og så kjører de kampanjer på såkalte reklamefrie statskanaler om at juleribben har blitt aaaaltfor billig! Utrolig nok biter nordmenn på propagandaen med både søkke og line, sender VIPPS-penger med ønske om høyere priser neste år! Ellers i året blir 40 % av de stakkars suggene transportert av bønder i privatjet til Latvia og falbudt for en slikk og fleskesvor - resten blir aller nådigst tilbudt Ola Nordmann - hvoretter latvierne selger det de ikke orker å fortære tilbake til Norge for dobbelt tariff rundt påske. Der tines de forfrosne opp for annen eller tredje gang. Derav navnet Tine!

  Jeg får ikke sagt mer. Et forferdelig vræl høres, og det er ei fra truten min. Jeg sperrer opp øynene, så setter jeg i å skratte i det jeg bivåner Bjartes krigsdans som ville imponert både Steppenwolf og andre indianerstammer. Han er nå like rød i trynet som meg og de fordums kokte hummerne. Krokrygget av latter unngår jeg med nød og neppe å dette av min antikke ølkasse.

  - Det er ikke morsomt!
  Det syntes imidlertid jeg, nærmest ustyrtelig festlig. For det er ikke vanskelig å fatte hvem som har tatt et grepa tak i Bjartes mer eller mindre edle deler. Noble Hilde Hummer har rømt fra badekaret!

(Hilde på krigsstien)

  - Hjelp, hun henger i bjellene!!

  Det blir i overkant, jeg tipper over på linoleumsgulvet omfavnet av latterkrampe og splintene fra en implodert kasse signert Schous.

  I det jeg lander endres alt fra halvkvalt latter og gråt til rene Armageddon. Er fjerde verdenskrig i anmarsj?

(Fortsettelse følger)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås, klikk her. For eksempel på andre eventyr, klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.