Partiet (del 1)

Partiet (del 1)

  På kjøretøyet skal storfolket kjennes. Bjarte og jeg sitter alene i fremste kupong. Foran oss kan vi bivåne et vakkert neonskilt lyse mot oss som solen med kun ett budskap, og det er vår destinasjon: STORTINGET.

  Det er deilig å være politiker. Slippe maset med å måtte bevege seg rundt i morgen- eller ettermiddagsrush. «Dørene åpnes» kan vi høre over høyttaleranlegget. Hvilken service! Det mangler bare fire muskedundere, nei fire høyreiste Masai-krigere fra Gobiørkenen som frakter oss videre på en forgylt bærestol inn til rikdom og berømmelse. Bjarte påpeker at masaiene holder til i Afrika, og ikke i Mongolia, men han skjønner tegningen. Det er litt mørkt på perrongen, allikevel har T-banen bestått sin prøve med laud. Vi finner frem til en dør som ikke er låst, vandrer gjennom en lang, trang gang. Etter en stund kommer åpenbaringen:

  - Jøss!
  Sier Bjarte.
  Jeg er så enig, så enig. En gigantisk hall. Riktignok med betongdekke. Men tenke seg til, så god plass de har her på Stortinget!

  - Ja, fantastisk! Dette må være det de kaller Vandrehallen! Men hvorfor er det ingen mennesker her? Og så hadde jeg forventet litt kunst på veggene, og marmor på gulvet.

  Undrer jeg. Bjarte istemmer. Vi bestemmer oss for å komme litt lenger opp i etasjene. Heldigvis skimter vi en heis i det fjerne. Noen skarve minutter senere med litt opp og ned befinner vi oss endelig i et lokale med resepsjon. Der står en kar med linjalrett rygg, og et uttrykk som - hadde det ikke vært for en manglende knebelsbart - kunne fått enhver til å tro at her stod man fremfor oldebarnet til en prøyssisk feltmarskalk.

  - Politiker Bergsprekken og Ås melder sin ankomst. Vi lurte på om vi kunne få reservert to plasser til neste uke? Gjerne nære talerstolen og toalettet.
  Forsøker vi optimistisk. Soldaten rykker litt til i det gust blekne fjeset.
  - På tilskuerbenken da, formoder jeg?
  Prøysseren har humor! Men dette har ikke vi tid til, er tross alt hevet over allmuen, det være seg prøysser eller budeie! Diplomatisk som vi er, tar vi allikevel en liten unna-manøvrering:
  - Nå har vi vært nede i Vandrehallen, hvorfor er det ingen som labber rundt der?
  Unge Bismarck bevrer i munnviken.
  - Vandrehallen? Nede finnes da bare den nye parkeringsplassen!?
  Jaha, i det minste ble betonggulvet avklart.
  - Ok, da forstår vi hvorfor det ikke var så mange folk der. Men det var heller ingen biler, ikke en aldri så liten pansret Mercedes?
  Oldebarnet ser ut som han har fått et lite epileptisk anfall. Men han holder seg på bena. En prøysser verdig!
  - Idioter, det er helt ny profil nå. Har dere ikke fått med dere den grønne bølge!!??
  Tosk kan han selv være, noe både Bjarte og jeg er unisont enige i. Hva er poenget med å bygge en garasje til flere milliarder kroner, når den ikke blir benyttet? Er vel bare politikere som kan prestere noe slikt. Langsiktige som døgnfluer!
 
  - Nå skal De høre her, Barteløse Bartolomeus! Vi har stiftet nytt parti og forventer at minst to seter blir stilt til disposisjon umiddelbart. Senest, som sagt, til neste uke. Her er visittkortene våre, slik at du kan påføre våre respektive navn på nypussede messingskilt.
  Plutselig virker det som karen er i ferd med å omkalfatres. Kinnene hans inntar en slags bølgeform, hamstere ville misunt blåsebelgen han retter mot en peisglo fata morgana. Det bleke antar en svak gulsotete nyanse, snyteskaftet hans pruster og vibrerer. Man skulle nesten tro vi stod foran en veddeløpshest som nettopp har våknet etter et mareritt om tapt veddemål på Øvrevoll galoppbane. Hadde det ikke vært for manglende bart og hale.

  Noen få strakser senere børster vi støv av habittene. Og jeg som hadde kjøpt meg nytt kostyme for anledningen! Riktignok på loppemarked, men allikevel: Langbukse, en trendy grønn T-skjorte med påskrift navnet på vårt nye politiske parti. Ja, og selvfølgelig litt reklame. Og en hatt, innrømmelses vis noe flatklemt og bleket fra fordums eggehvitt, en slags krympet versjon av sombrero med en og annen måkelort på. Da er spurvelorten bedre! Signe spurven! Verst gikk det ut over Bjarte som kalte prøysseren for Bartolomeus. Han ser ut som han er overkjørt av en skurtresker, der vi ligger utenfor Stortinget. Kastet på hodestups ut på grunn av en ørliten bagatell! I mitt lille hode høres Måneskinnsonaten. Vi kunne vel ikke vite at vi måtte vente til neste stortingsvalg for å komme på Stortinget. Litt skjelven ser jeg meg rundt og opp.

  - Jøss!
  Nå er det min tur.
  - Hva da jøss? piper Bjarte som også ligger skamfert på ryggen.
  - Se på den vakre løven! Selv om den er like mye granitt som den famøse parkeringsplassen.
  - Det er derfor det heter Løvebakken her. Jeg savner et kjæledyr!
  Hikster Bjarte.
  - Ja, jeg også. Kanskje vi skulle skaffe oss en litt mykere mellomting mellom løve og hummer? Men først må vi til Rådhuset og registrere partiet vårt. Det skal prøysseren ha: På skjendigste vis ble vi kastet ut, men fikk i det minste beskjed om at der er rette instans. Og ikke Stortinget. 

  Så tusler vi i retning Rådhuset, det ligger som kjent ikke langt unna. Også Bjarte hadde i anledningen skiftet antrekk, og selv om vi begge har fått hard medfart, er våre grønne T-skjorter tilnærmet intakte. På de står det med tydelig, hvitmalt skrift:

ØLPARTIET

Gledelig sponset av Aass Bryggeri

(Fortsettelse følger)

For forrige innlegg, klikk her. For aller første innlegg om oppkomlingen Martin Ås og hans edsvorne venn Bjarte Bergsprekken, klikk her. For neste innlegg om Ås, klikk her. Og for neste innlegg (forfatteren Hebel), klikk her.

Kilde: Martin Ås’ memoarer.