Det er ikke så mange innlegg siden jeg nevnte Kittelsen (1857-1914), det var i forbindelse med at han flyttet til Sigdal, ikke langt fra Christian Skredsvig. Alle har vel hørt om Kittelsen, allerede fra barnsben av skulle jeg tro. Hans trolltegninger er legendariske. Men han malte og tegnet jo så mye annet. Christian Krohg har skrevet en god del om ham, jeg skal selvfølgelig ikke gjengi alt det, men jeg vil i alle fall presentere en bokanmeldelse som Krohg skrev i 1890 med samme tittel som Kittelsen hadde på boken han ga ut samme år:
(Kittelsen, Soria Moria slott, 1900)
Norge har fått en dikter til. Han heter Kittelsen. Det er den bekjente eventyrtegner. Den bok som han har utgitt til jul, er en begivenhet både i litteraturen og kunsten.
Når man ser tittelen «Fra Lofoten», kommer man straks til å tenke på turister, Normannbilder [Eilert Adelsteen Normann, 1848-1918, norsk maler] og store fotografier.
Men boken har intet med den slags å gjøre.
Det er storartede menneskelige dikt, fulle av dype tanker, fremsatt i et yndig, vidunderlig flytende sprog, der går like inn i ens hjerte. Tegningene er også dikt.
Alt er båret av den samme store følelse, hver strek og hver stavelse er i dens tjeneste.
Det er Lofoten som plutselig har gjort Kittelsen til dikter og til den mektige kunstner som han nu viser seg å være. Hans syn er blitt stort og vidt, enkelt og klart der oppe. Den eiendommelige ørken passer for hans enkle og barnlige sinn.
La meg straks tale om det som jeg synes er det aller beste. Det er «Hilder». Det er det vakreste i komposisjon og ord, det er det dypeste som tanke.
En lys sommernatt. På venstre side av bildet ser man midnattssolen, «der dypper sin halve skive i havet for straks igjen å stige». Den speiler seg oppover i luften og rett nedover på den stille havflate. Lavt og fjernt over horisonten hviler det bløtt forviskede, gjekkende luftsyn. Man vet ikke riktig enten det er en by eller en skog eller sønderrevne klipper som svever der borte. Men oppe i luften foran den lett tilskyende natthimmel foregår der noe høyst forunderlig.
En hvit figur midt i en umåtelig sverm av fugler - nei, det er bedre å ta Kittelsens egne malende ord:
«Jeg så en uhyre flagrende skare i kavende uro og rastløs higen strekke seg fra det ene himmelbryn til det annet. Midt imellom svevet den sterke mann med sin sigd. Han var blendende ren og hvit som det sterkeste lys, strålende skjønn tross den sorte maske . . .
Mildt og rolig løfter han sitt fryktede våpen, stille og bløtt sank det inn i den sorte skare, og tusener av de rastløse falt ned med slappe vinger i det store hav.
Han flytter seg som lynet, hans bilde er overalt, overalt hvor øyet søker hen. Men gjennom den sorte maske føler jeg hans hellige rettferdighet skinne meg like inn i hjertet.
Evig bygges der nye kasteller. Uoppholdelig flagrer de urolige, fulgt av den skinnende hvite, alltid så forunderlig rolig og stille.
Der strømmer den sorte skare tett sammen - der blir uro og kamp under den rastløse flukt. Tettere og tettere mørkner den på et punkt. Men den sterke senker sin sigd midt i den tykkeste sverm, og tusener segner stille ned. Han nikker, jeg føler han smiler bak masken. Jubel og glede, sorg og nød, lykke og elendighet kommer seg opp og synker sammen.
Evig forstyrrelse - kildrende syn.»
For et storartet bilde av menneskelivet har han ikke gjort her. Jeg glemmer det aldri. Det følger meg uavlatelig. Vi blader videre - og stusser og spør oss selv: Hva i all verden er dette?
En underlig fugl på en klippe, som strekker vingene i været og synger eller hva det nu er, og så en hvit harpe, som står rett opp og langt ute på havet. «Æolsharpen».
Det er en overordentlig farve i de bløte toner og fine overganger i dette bilde.
Men jeg kan ikke beskrive det nærmere. Man får se det og lese det. Merkelig at man her i landet har kunnet trykke det så godt.
Man blar videre, mer og mer forbauset og mer og mer revet med av denne overordentlig dristige, mandige ånd, som har et barns tillit til seg selv.
Han fører oss inn på et fiskevær på Røst, et marked eller lignende og derfra til havet - til en kirke og en kirkegård der ute like ved havet. Røstværingen som følger ham, snakker, og imens står Kittelsen og ser utover på den store kirkegård der ute uten kors - så spør han
- Her ligger vel ikke mange?
- Jo, mange, svarte han.
Så beskriver han videre livet der oppe og ender med følgende ord:
«Og langt der ute på den uendelige blå linje, der svinger havsula seg skinnende hvit, frisk og sterk og kaster seg med bakut sammenlagte vinger som en pil i havet.»
Men hvis man først begynner å sitere, måtte man nesten sitere alt.
Bare ett sted til:
«Se sjøfuglen med havets blanke dybde i sine øyne og dets uro i sine vinger, se bare hvor den gynger, ren i det rene, fri i det frie.»
Der er en tegning til fra Røst, en utsikt over et vinterlig landskap hvor noen små sorte menn vader i sneen mellom to gårder, sorte, toetasjes, omsnodd av et stengjerde. Hvor uendelig meget poesi er der ikke i denne tegning. Hvorledes lever man ikke livet inne i disse to triste gårder, tenker seg alle de forbindelser og tvistigheter der har vært imellom dem i den lange tid de har stått der. Man ser det på dem. Og så utenfor ruger den sorte vinterhimmel over havet, og man forstår hvordan livet her er og hvorfor det er slik.
Der finnes også noen bilder fra Raftsund, som man aldri glemmer, det underlige skjær som kalles en «Rose», hvor måkene og skjærene sitter om hverandre, hvitt mot sort, og fugleberget, hvor han har tegnet seg selv sittende på klippen, stirrende opp i fuglesvermen og sier: Her er en veldig fri republikk, hvor kun naturens lover hersker, susende vingeslag i frisk havluft, skinnende hvite bryst i sollyset. Man blir grepet av en betagende lyst til å svinge seg opp og forsvinne i denne uendelighet. Det ligner ingen annen ting i verden, han er den eiendommeligste hos oss.
Han er i slekt med det siste og det som skal komme.
Det faller en ikke inn å klassifisere og gi karakter som ellers - det faller en ikke inn å si: det er dyktig, det mindre dyktig, det talentfullt - det er et fremskritt. Dette er ikke prestasjoner - det er bare kunst, bare følelse.
Kollegers misunnelse forstummer. Så lukker man endelige denne forunderlige bok og legger den bort - nei, man tar den frem igjen, man må, og åpner og blader og leser litt hist og her. Man er fengslet og tryllet inn i en aldeles ny verden, hvor man føler, lider, ser sammen med ham, denne intense mann, der ferdedes ensom med åpne øyne og mottagelige nerver i den store, rene, ville natur.
Man vil vel si at jeg overdriver. Men det er visst ikke uten grunn, når en gammel forherdet realist blir så begeistret over noe som må regnes til den rene romantikk.
Når man ser tittelen «Fra Lofoten», kommer man straks til å tenke på turister, Normannbilder [Eilert Adelsteen Normann, 1848-1918, norsk maler] og store fotografier.
Men boken har intet med den slags å gjøre.
Det er storartede menneskelige dikt, fulle av dype tanker, fremsatt i et yndig, vidunderlig flytende sprog, der går like inn i ens hjerte. Tegningene er også dikt.
Alt er båret av den samme store følelse, hver strek og hver stavelse er i dens tjeneste.
Det er Lofoten som plutselig har gjort Kittelsen til dikter og til den mektige kunstner som han nu viser seg å være. Hans syn er blitt stort og vidt, enkelt og klart der oppe. Den eiendommelige ørken passer for hans enkle og barnlige sinn.
La meg straks tale om det som jeg synes er det aller beste. Det er «Hilder». Det er det vakreste i komposisjon og ord, det er det dypeste som tanke.
En lys sommernatt. På venstre side av bildet ser man midnattssolen, «der dypper sin halve skive i havet for straks igjen å stige». Den speiler seg oppover i luften og rett nedover på den stille havflate. Lavt og fjernt over horisonten hviler det bløtt forviskede, gjekkende luftsyn. Man vet ikke riktig enten det er en by eller en skog eller sønderrevne klipper som svever der borte. Men oppe i luften foran den lett tilskyende natthimmel foregår der noe høyst forunderlig.
En hvit figur midt i en umåtelig sverm av fugler - nei, det er bedre å ta Kittelsens egne malende ord:
«Jeg så en uhyre flagrende skare i kavende uro og rastløs higen strekke seg fra det ene himmelbryn til det annet. Midt imellom svevet den sterke mann med sin sigd. Han var blendende ren og hvit som det sterkeste lys, strålende skjønn tross den sorte maske . . .
Mildt og rolig løfter han sitt fryktede våpen, stille og bløtt sank det inn i den sorte skare, og tusener av de rastløse falt ned med slappe vinger i det store hav.
Han flytter seg som lynet, hans bilde er overalt, overalt hvor øyet søker hen. Men gjennom den sorte maske føler jeg hans hellige rettferdighet skinne meg like inn i hjertet.
Evig bygges der nye kasteller. Uoppholdelig flagrer de urolige, fulgt av den skinnende hvite, alltid så forunderlig rolig og stille.
Der strømmer den sorte skare tett sammen - der blir uro og kamp under den rastløse flukt. Tettere og tettere mørkner den på et punkt. Men den sterke senker sin sigd midt i den tykkeste sverm, og tusener segner stille ned. Han nikker, jeg føler han smiler bak masken. Jubel og glede, sorg og nød, lykke og elendighet kommer seg opp og synker sammen.
Evig forstyrrelse - kildrende syn.»
For et storartet bilde av menneskelivet har han ikke gjort her. Jeg glemmer det aldri. Det følger meg uavlatelig. Vi blader videre - og stusser og spør oss selv: Hva i all verden er dette?
En underlig fugl på en klippe, som strekker vingene i været og synger eller hva det nu er, og så en hvit harpe, som står rett opp og langt ute på havet. «Æolsharpen».
Det er en overordentlig farve i de bløte toner og fine overganger i dette bilde.
Men jeg kan ikke beskrive det nærmere. Man får se det og lese det. Merkelig at man her i landet har kunnet trykke det så godt.
Man blar videre, mer og mer forbauset og mer og mer revet med av denne overordentlig dristige, mandige ånd, som har et barns tillit til seg selv.
Han fører oss inn på et fiskevær på Røst, et marked eller lignende og derfra til havet - til en kirke og en kirkegård der ute like ved havet. Røstværingen som følger ham, snakker, og imens står Kittelsen og ser utover på den store kirkegård der ute uten kors - så spør han
- Her ligger vel ikke mange?
- Jo, mange, svarte han.
Så beskriver han videre livet der oppe og ender med følgende ord:
«Og langt der ute på den uendelige blå linje, der svinger havsula seg skinnende hvit, frisk og sterk og kaster seg med bakut sammenlagte vinger som en pil i havet.»
Men hvis man først begynner å sitere, måtte man nesten sitere alt.
Bare ett sted til:
«Se sjøfuglen med havets blanke dybde i sine øyne og dets uro i sine vinger, se bare hvor den gynger, ren i det rene, fri i det frie.»
Der er en tegning til fra Røst, en utsikt over et vinterlig landskap hvor noen små sorte menn vader i sneen mellom to gårder, sorte, toetasjes, omsnodd av et stengjerde. Hvor uendelig meget poesi er der ikke i denne tegning. Hvorledes lever man ikke livet inne i disse to triste gårder, tenker seg alle de forbindelser og tvistigheter der har vært imellom dem i den lange tid de har stått der. Man ser det på dem. Og så utenfor ruger den sorte vinterhimmel over havet, og man forstår hvordan livet her er og hvorfor det er slik.
Der finnes også noen bilder fra Raftsund, som man aldri glemmer, det underlige skjær som kalles en «Rose», hvor måkene og skjærene sitter om hverandre, hvitt mot sort, og fugleberget, hvor han har tegnet seg selv sittende på klippen, stirrende opp i fuglesvermen og sier: Her er en veldig fri republikk, hvor kun naturens lover hersker, susende vingeslag i frisk havluft, skinnende hvite bryst i sollyset. Man blir grepet av en betagende lyst til å svinge seg opp og forsvinne i denne uendelighet. Det ligner ingen annen ting i verden, han er den eiendommeligste hos oss.
Han er i slekt med det siste og det som skal komme.
Det faller en ikke inn å klassifisere og gi karakter som ellers - det faller en ikke inn å si: det er dyktig, det mindre dyktig, det talentfullt - det er et fremskritt. Dette er ikke prestasjoner - det er bare kunst, bare følelse.
Kollegers misunnelse forstummer. Så lukker man endelige denne forunderlige bok og legger den bort - nei, man tar den frem igjen, man må, og åpner og blader og leser litt hist og her. Man er fengslet og tryllet inn i en aldeles ny verden, hvor man føler, lider, ser sammen med ham, denne intense mann, der ferdedes ensom med åpne øyne og mottagelige nerver i den store, rene, ville natur.
Man vil vel si at jeg overdriver. Men det er visst ikke uten grunn, når en gammel forherdet realist blir så begeistret over noe som må regnes til den rene romantikk.
(Kittelsen, Skogtroll, 1906)
For første innlegg av Krohg, klikk her. For forrige innlegg, klikk her. For neste innlegg, klikk her.
Kilde: Christian Krohg: «Kampen for tilværelsen», Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1952, s. 157-159, Wikipedia, Store norske leksikon, Norsk biografisk leksikon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar