Teddy Lancelot - El hombre

Teddy Lancelot - El hombre

  «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte». Leo Tolstojs udødelige ord er nettopp det. Selv er jeg lykkelig, skjønt i de siste årene har det kommet et uromoment inn i hjemmet. Det er «Den gale», han som bor nede i kjelleren. Men som den gentledog og Norges eneste adlede Golden Doodle jeg er, viser jeg miskunn og forbarmelse ovenfor kreket. Derfor benevnes han nå bare for «Tullingen» fra min side. Storsinnet som jeg er.

(På en av mine mange frier-ferder)

  Det har gått noen år siden jeg første gang ble omtalt i pressen, da i forbindelse med noen av mine forfedre som ubegrunnet ble satt i fengsel for omtrent hundre år siden (dessverre ført i pennen av «Den gale»; klikk her). Siden har jeg vært utsatt for mange prøvelser (se eksempelvis her og her), dog, som seg hør og bør, mest berømmelse. De siste par årene har jeg vært opptatt med skjønnlitteratur, det går allerede gjetord om mine romaner (hadde det ikke vært for min pels, hadde jeg muligens rødmet ved det faktum at det også innbefatter en og annen romanse), noveller, dikt og til og med kriminalbøker.

  Men tilbake til «Den gale». Nei; «Tullingen». For lengst møkk lei av alt våset han utgyter på våre sedvanlige morgenturer. Det verste er nesten når han kommer opp før den første turen og lirer av seg, i møte med meg som ligger og vansmekter på trammen: «Næmmen, er det gutten!» Har han ikke skjønt at jeg er en hedershund i beste alder, nærmere bestemt 12 år og 6 måneder? Jeg var «garcon» for 11 år siden. Nå: Je suis HOMBRE! Og som om ikke den repeterende fornærmelsen er nok, kreket tillater seg også å kritisere min kombinasjon av fransk og spansk! Det er slett ikke en nybegynnerfeil, men helt korrekt, noe som fremhever mine lingvistiske evner - jeg er språkmektig! Selv er han stygg. Det har Tullingen selvfølgelig vært så lenge jeg har kjent ham - minst halve min levetid - men nå er han styggere enn fanden selv. Ser ut som en krysning mellom en moden spansk tomat og en overkjørt sviske i trynet! Men som sagt, jeg har i de senere år blitt både tålmodig og overbærende. Samt vismann og en litterat blant de mest prominente i hundeverden. I all beskjedenhet. Nesten Amen.

  Akkurat nå sitter jeg nede hos Tullingen. Og venter på snacks. Nærmere bestemt dose to. Med andre ord etter tur numero dos: Butikkturen. Han handler øl, og aller nødigst en del godterier til meg. En gnier er han. Ok, litt honnør for snacksen. Selv om det burde vært mye mer av den. Derfor ser jeg gjennom potene med det og hans visuelle: Men hvem kan ikke gremmes ved Tullingens kroppsform; fysiognomi som en skilpadde på to ben, og med skallet på magen! Lommeboken hans er tynn som et flatbrød. Eneste muskulære, i motsetning til Bølgen og «moi», er høyrearmen der den svinger med begeret. Resten av skrotten: En glassmanet med hyseøyne. Hvorfor ble han ikke like vakker, staut, velreflektert, rik og berømt som meg? Det verste er nesten hans ører. Mens mine er flotte og fritthengende, fortoner skalldyrets sine seg som visnede blomkålblad.

  Men det er altså tid for å være tolerant. Jeg er så raus! I stedet for å vemmes over spetakkelets utseende, som tross alt i utgangspunktet bør blameres hans foreldre, beslutter jeg etter noen tyggepinner med kylling og en neve reinsdyr-snacks (samt litt tørket okselever) å innlede en samtale om mine siste bragder:
  - Har du hørt om alle de litterære verk jeg har gitt ut de siste årene?
  - Eh, nei, men ...
  Jeg gir ham hold-kjeft-blikket. HOMBRE har mange blikk - Golden Doodle’n med haukeøyne - c’est moi! Det skal pussig nok Tullingen ha; han har lært seg å tyde skriften på veggen. Ellers vanker det, helt konfidensielt: Prügel-Strafe Gigante!

  - Ok, her er greia: Selv om mine fagbøker, særlig «Hvordan flå et ekorn på to minutter» ble ekstremt godt mottatt, ble det for enkelt - jeg har nå gått over til prosa. Etter først å ha vært innom krim-sjangeren. Du husker vel Cola, den skabbete Golden Retrieveren nede i gaten?
 - Æh, joda - var det ikke han som bet deg i labben?
  - Tyst, Tulling! Det der var et bakholdsangrep. Ellers hadde han vært et åtsel for lengst. Men det inspirerte, eller nærmest drev meg til å forfatte trilogien «Kjøteren Cola», «Kjølhalingen av Cola» og «Drapet på Cola». Den siste ble jeg tildelt «Ferskt blod»-prisen for! Imponerende, hva?

  Men før Tullingen - sikkert stum av beundring - får summet seg til å svare, hører jeg matmor rope i det fjerne. Kanskje det er mer snacks på gang? På tide å stikke ...

  For forrige innlegg, klikk her. For siste føljetong om Teddy Lancelot (Rettsaken), klikk her. For neste om Teddy, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie, samt Leo Tolstoj: «Anna Karenina» (først utgitt 1875-1877).