Jeg gikk en tur på stien

Jeg gikk en tur på stien

  Men ikke alene. Min beste kompis Teddy var med. Den firbente som nesten havnet i fengsel, noe jeg har fortalt om før (se her). Teddy tror jeg er gal. Han har selvfølgelig rett. Men han finner seg i galskapen. Og noe gir jeg vel tilbake, om det ikke annet er enn å gå tur med ham.

(Teddy, her på karneval)

  Vi har våre faste rutiner. Det vil si, jeg går morgentur med ham. Klokken 0800 presis. Det som jeg kaller «Luftings». Den tar en halv time, samme greia hver gang. Neste tur, dersom den foretas, er en såkalt «butikktur». Etter at butikken åpner for ølsalg klokken 0900. Så det tar med andre ord ikke så lang tid mellom morgen- og butikkluftings. Men på søndager er det jo stengt.

  Denne dag i juni, rundt pinse, surret vi av gårde som vanlig. Mot butikken for å bunkre opp. Helligdager er noe dritt. Særlig i Norge. Ikke en øl i sikte da, så vi må proviantere før første pinsedag arriverer. Teddy er ikke interessert i øl. Men i koteletter. Så jeg behøver ikke frykte han vil bomme av mine friske og grønne som omgivelsene; Aass Pilsner. Han virker nesten like fornøyd med svinekoteletter til middag som jeg med øl.

  Så fikk jeg øye på noen sopp. I juni? I fjor så jeg overhodet ingen før langt ute i september, og det var en gammel inntørket fluesopp. På den annen side, da var det to regndråper fra mars til oktober, så kanskje ikke så rart. I år har det vært en normal sommer føles det som. En mellomting mellom Syndfloden og svømmebasseng. Soppene var hvite, i et svakt øyeblikk siklet jeg. Kunne det være? Etter å ha inspisert under hatten på en av dem, måtte jeg resignere. Ingen fåresopp.

  Teddy er en koloss av en hund. Men alltid positiv i møte med både tobente og andre hunder. Da vaier hans høyreiste hale. Ellers studerer han bakken. Han sniffer. For meg er det et mirakel at ikke nesegrevet hans er fylt med fliser, grus eller en halv kilo asfalt. Mens jeg husker det, grunnen til at han mener jeg er gal er fordi jeg prater med ham hele tiden, riktignok en ren monolog. Men han tolererer det, alle andre jeg kjenner ber meg slutte med vrøvlet etter fem minutter. Maksimum. Teddy er også litt gal, men det vil han ikke høre noe om. Får han ferten av en tispe han traff for seks år siden, blir han helt spinnvill. Om så en semitrailer hadde kommet dundrende mot oss, hadde det ikke hindret ham et millisekund å sniffe fra den ene siden av veien til den andre. Jeg er sikker på at han mumler til seg selv: «Hvor er du dama mi? Hvor er du? Nå skal jeg komme og ta deg! Nei, jeg mener susse deg!»

  Bortsett fra koteletter har vi også noe annet felles. Vi kan minimalt om blomster. Pussig egentlig, så god luktesans som han har, men det virker som han ikke bryr seg. Men han sniffer jo etter noe viktigere. Og jeg lærte bare aldri. Jeg vet forskjell på løvetann og smørblomst, hvitveis og blåveis, men der stopper det omtrent helt opp. Samme med trær. Men i mai og juni er det så vakkert å se også trær blomstre. I den relativt bratte stien på vei opp mot butikken har jeg oppdaget noen løvtrær med lange hengende gule rakler av noe som nesten fortoner seg som hengende marianøkleblom. Tungt parfymert er de også, en søtlig duft som forundrer meg at ikke Teddy besvimer av. Men han vandrer videre, herlig ubekymret.

  I et sjeldent solglimt denne pinse vandrer vi mot Sognsvann. Risbekkveien er en av innfallsårene dit. Det virker som alle skal parkere der, så det er mer eller mindre som å gå i kø. Teddy er i paradis, massevis av hunder. Det er en blindvei, og rett før vi beveger oss inn på selve turstien, hilser en jente blidt. Hun kan kanskje være ti år.
  - Så fin hund du har!
  - Takk!
  Sier jeg, selv om Teddy ikke er min. Men stolt blir man allikevel.

  Fra mitt bosted til Sognsvann og tilbake tar det sikkert en time å gå for normale. For en skilpadde som meg tar det førti minutter mer. Minst. Teddy er litt sur for det. Men når vi endelig ankommer, så vasser han majestetisk uti reservoaret. Svømmer ikke. Men drikker. Og drikker. Når Sognsvann er omtrent halvtømt vader han i land. Rister derpå pelsen så fireogtyve turgåere løper av gårde for ikke å bli tatt av en vannspreder på fire ben.

  Så er vi tilbake i Risbekkveien. Piken som hilste på Teddy står sammen med fire-fem andre barn. Entrepenører må de være, for de har satt opp «salgsbod». En stor mugge fylt av en rød væske samt plastbegre er stilt opp på en murkant langs en hage. Der frembyr de sine varer:

  - Skal det være et glass saft? Bare fem kroner!
  - Jeg har dessverre ikke fem kroner. Innrømmer jeg beskjemmet. For tørst er jeg. Men Sognsvann fristet ikke, det var stort sett bare gjørme igjen etter Teddy.
  - Du kan VIPSE! utbryter fem fornøyde barn i kor.
  - Jeg har nok ikke en gang Vipps, innrømmer jeg.

  Merkelig nok ser det ut som de tror meg. Men blikkene deres bærer også budskap om at «han der må være veldig gammel som ikke kan vippse» i det vi to rusler videre. Men så, rett før vi runder inn og ned i Trosterudveien, får vi øye på et treskilt solid plantet i en grønnere hage enn Eden. Det finnes flere innovative, for i knehøyde står det å lese med vakker, håndmalt skrift:

SELVPLUKK
AV BRUNSNEGLER

ÅPENT
ALLE DAGER

  Jeg flirer, Teddy sniffer. Men i det vi praktisk talt er hjemme, og utenfor boden hvor tørrfisk venter, der stusser vi begge. Barnegråt? Teddy bjeffer oppover et tre hos naboen. Men naboen på 80 har vel ikke fått spebarn? Og selv om det er sjelden å høre så intens barnegråt, er det vel eksepsjonelt om de klatrer i trærne?

  Første tanke: det må være et ekorn han har fått øye på. Teddy hater Einar Ekorn. Dernest at barnet befinner seg et annet sted. Lyd kommer fra alle kanter, og i motsetning til Teddys, er mine ører utstyrt med veldig dårlig radar. Omsider går det opp for meg. «Barnet» i eiken (eller var det en lønn?) viser seg å være en katt omringet av tre tjatrende skjærer. Muligens har katta klore vært på eggplyndringstokt.

(Barn eller katt?)

  Innendørs forsøker jeg å etablere hva slags tre jeg hadde sett blomstre de siste par uker. Det med de gule raklene. Hegg kanskje? Nei, for en dust jeg er - den har jo hvite blomster. Men så finner jeg det; Gullregn! Men det er ikke gull alt som glimrer! Tenker jeg når jeg leser videre om treet; en av Norges farligste planter. Får man i seg litt for mye gullregn kan det få fatale følger. I og med at treets ranker ofte når nesten ned til bakken er muligens barn på søken etter søtsaker utsatt. Vel, for Teddy og meg er ikke det en problemstilling. Og snart er han klar for ny «luftings»!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.