Tor Åge Bringsværd
Bringsværd (født 1939 i «Ibsenland» Skien)
er en norsk forfatter. Det er knapt noen overdrivelse å påstå at han har mottatt en rekke
priser: Kritikerprisen, Riksmålsforbundets litteraturpris (1994), Ibsenprisen, Brageprisens
hederspris (2009), Norsk kulturråds ærespris, Doblougprisen (1994), Aschehougprisen
(1979), Det Norske Akademis Pris (1998), Rivertonprisen (1978), Gyldendals
legat (1974), Sarpsborgprisen (1985), Norsk kulturråds ærespris (2010), Skolebibliotekarforeningens
litteraturpris (1986), Anders Jahres kulturpris (2019), Kulturdepartementets
spesialpris (2003), Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris.
(Bringsværd)
Følgende er en fortelling som de
aller fleste vil dra kjensel på, men Bringsværd har kommet opp med en «ny»
vinkling:
De hellige tre narrer
Denne historien har jeg hørt av en
gammel cirkusklovn, som jeg kjente en gang. Jeg tror jeg var åtte eller ni år.
Jeg huska ikke hvordan vi ble venner, men så lenge cirkuset var i byen, besøkte
jeg ham hver eneste dag etter skoletid. Vi pleide å sitte i gresset like
utenfor den lille, skjeve, rare vognen hans. Han fortalte meg om alt han hadde
opplevd, om spennende reiser til fremmede land, langt borte. Men en dag
fortalte han en historie som var annerledes enn alle andre. Jeg husker han
smilte, så på meg lenge - lenge - og så sa han: «Dette er en gammel og veldig
viktig historie - som vi klovner forteller hverandre, og som vi har lovet å gi
videre: Til barna våre - eller til barn som vi skulle ønske vi var fedre til.
Den handler om noe som hendte for to tusen år siden, og når jeg forteller,
kommer jeg til å late som om jeg er han som opplevde alt dette. For slik har
historien alltid vært fortalt, og slik skal den bestandig fortelles. Lytt nøye.
Slik at også du ... en gang ... kan bringe den videre ... til dine egne små
klovner.»
Og så fortalte han. Det som jeg her har
forsøkt å skrive ned.
Neste dag - da jeg kom fra skolen - var
cirkuset reist videre. Jeg så ham aldri igjen.
Tor
Åge Bringsværd
Min herre har alltid elsket
nattehimmelen. Hvor ofte har han ikke kalt meg til seg. Når han selv ikke fikk
sove. Og sammen har vi stått - i et av tårnene - eller på det flate taket over
sovekammeret - og han har lært meg å finne De syv og mange andre bilder.
Min herre sier at lysdansen der oppe er
en himmelsk bok, skrevet med Guds egen håndskrift.
Jeg glemmer aldri kvelden da vi så Den
store stjernen for første gang. Som om tusen regnbuer hadde laget en skinnende
knute, et lys ... sterkere enn fullmånen. Jeg har aldri sett min herre så
opphisset. Han sa at nå ble det født en mektig fyrste. Et sted i vest. Og at
det var Himmelens vilje at vi straks avla denne fyrsten et besøk og viste ham
vår respekt.
Så vi dro.
Samme natt.
Et stort og staselig følge.
Min herre er gammel. Å ri en kamel i
flere dager er ikke lenger det han setter mest pris på. Men hele tiden prøvde
jeg å muntre ham opp. Det er min oppgave her i livet. Min herre er konge. Og
jeg er hans narr. Jeg får ham til å tenke på andre ting. Jeg lindrer. Jeg får
ham til å le.
Vi var ikke de eneste som hadde sett
stjernen - og som fulgte den. Snart møtte vi også andre som skulle samme vei.
Som hadde samme ærend. Da vi nådde jødenes land, var vi tre konger som reiste i
følge. En karavane med mange hundre tjenere og soldater, foruten hester,
hunder, kameler og elefanter ...
Hva hadde vi ventet å finne? Vi
hadde ventet å finne en fyrste enda mektigere enn de tre vi red sammen med. Vi
hadde ventet å finne en Kongenes konge og en hersker uten like. Men vi fant en
stall, et skur, en liten falleferdig rønne. Vi fant to sultne og slitne
ungdommer. Langt hjemmefra. En fattig snekker, hans unge kjæreste ... og barnet
hun nettopp hadde født.
Det hele gjorde oss forlegne. Vi
visste ikke riktig hva vi skulle tro eller mene. Og jeg kunne se at vi også
gjorde dem forlegne - de der inne. Men vi hadde reist langt. Og mens resten av
følget ventet utenfor, gikk de tre kongene - Kaspar, Melchior og Balthazar -
inn i den trange stallen.
Gjennom den åpne døren, gjennom
sprekker i veggen, kunne vi se at de knelte der inne. Og ga barnet gaver:
røkelse, myrrha - slike gaver som konger og keisere gjerne gir hverandre.
Jeg forsto ingenting. Jeg var bare
en stakkars narr og gjøgler. Det hele virket aldeles meningsløst. Jeg så på de
tre som lå på kne. Jeg så på de fattige foreldrene. Jeg så på barnet, som de
hadde lagt i en krybbe. Jeg hørte at det gråt.
Moren prøvde å roe den lille. Men
guttebarnet var utrøstelig. Som om all verdens sorg og elendighet var lagt på
det. Og som om vekten av alt dette var mer enn det ennå kunne makte.
Jeg vet ikke hva som gikk av meg.
Men plutselig visste jeg at jeg også måtte inn. Jeg og de to andre gjøglerne.
For hver konge hadde sin egen narr. Og nå tok jeg tak i mine to yrkesbrødre og
trakk dem med meg - inn i stallen.
Jeg forstår ikke at jeg torde. For
jeg så det lynte i min herres øyne. Men jeg hadde ikke tanke for annet enn
barnet - barnet som gråt ...
Og vi satte i gang vi tre - vi tre
narrer - vi slo hjul og stupte kråke, og holdt ni baller i luften på en gang,
vi hinket omkring og galte som yre haner.
Og snart måtte våre herrer smile.
Barnets far begynte også å smile. Og selv barnets mor skjøv håret vekk fra
pannen - takknemlig, med et blikk som jeg aldri vil glemme. For nå - litt etter
litt holdt gråten opp. Barnet veltet seg over på siden - og så på oss. Det var
nyfødt. Likevel hadde det et ansikt så våken og klart at det kvakk i oss.
Da falt vi på kne. For da forstod vi
at stedet var hellig. At barnet var hellig. At det var en hellig familie. At
kongene heretter ville bli kalt De hellige tre konger. Da knelte også vi - De
hellige tre narrer. Og mens vi lå på kne foran krybben, fortsatte vi å skjære
de latterligste grimaser. Vi blunket. Vi rynket på nesen. Til alle lo. Til hele
stallen klukket av latter. Til barnet glemte sorg og sult og tørst og kulde.
Til det så på oss med øyne som strålte slik at selve luften lyste omkring oss.
Siden - nå som jeg forstår mer -
pleier jeg å legge til: For la ingen tenke ille om latter. Latter og kjærlighet
vil alltid høre sammen. Derfor har det vært min stolthet å kunne si: Dette var
min gave ... dette var gaven fra De hellige tre narrer: ikke at vi skjenket
gull, røkelse eller myrrha - men at vi ga barnet glede.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar