HM Teddy Lancelot - Kremmeren
Aftenpottens motarbeider ble etter siste intervju så vettskremt at han
skiftet både beite og navn, men ikke yrke. Angstforfulgt og svak var han allerede
fra barndom, men i sjel og legeme forble han utrolig nok ved sin lest. Og
miraklenes tid er ikke over, et nytt intervju er innvilget med verdens mest
berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot den store! Martin Mopp, nå ansatt i
Hundenes Tidende, er innkalt (med anonym fotograf) til Nobelprisvinneren i hans
beskjedne kår- og hundehus på 2 km2 i beste vestkant. Veggene er drapert med vakre
malerier av berømte slektninger samt ett og annet stillbilde av nedfelte kjøttbein
og katteskinn.
(Teddys tippoldefar - selvportrett -
anno 1906)
For enkelthets skyld (og nesten som vanlig);
intervjuer forkortes M, HM Teddy «Ikke Lenger Fosse» Lancelot som T:
M: Takk for at vi fikk komme. Nå som De har
konvertert til riksmål: Det går rykter om en ny karriere?
T: Tyst, din balsamerte bendelorm! Og tenke seg
til, Mopp som etternavn! Det skal jeg snart kommentere!
M: Åh ...?
T: Noksagt! Du er her for å lytte og tie. Jeg
for å fortelle, forklare og samtidig forkludre for slike tobeinte snubleføtter
som deg! Det som har skjedd er at jeg har blitt selger! Ikke stirr,
det er uhøflig og du har uansett ikke forstand på slikt! Det som er saken, er
at jeg har satt i gang omfattende og revolusjonerende handel av pølser! Samt
diverse tilbehør ...
M: Jaha ...?
T: Hør etter, ditt trangsynte snøfteskaft! Pølsen
er hundens beste venn, men den kan også være dens største fiende! Vom-pølse
eksempelvis er grusom, hunder spiser bare uvesenet dersom de intet annet valg
har. Dette er fakta! Så derfor har jeg etter dyptgående forskning, riktignok utstyrt
med en beskjeden lupe i søken etter profitt, saumfart markedet om hva mine fjerne
slektninger ønsker, og ikke minst; deres foresattes betalingsvilje! Først går
jeg til innkjøp av konditorfarger og kakelys!
M: Men ...?
T: Moppedust og
pølseskinn! Du burde fatte at det viktigste
i pølsemarkedet er å gå til angrep! På konkurrentene. Det jeg gjør er å sette
opp bord med skilt utenfor alle butikker som selger mer eller mindre suspekte hundeprodukter.
På mine står det: «Blåmandag? Kjøp en knappwurst til din hundevenn for fastelavn!».
Eller var det Knackwurst? Så følger «Gulasjpølse til påske!», om sommeren «Sjøpølse
til dine svømmedyktige», osv. Du tror kanskje ikke det vil fungere særlig bra?
M: Nei, må innrømme det …?
T: Du skjønner ikke en fluelort! Kortsiktig har du
dog rett! Men etter at jeg har smurt juksefargene under skinnet på pølsene
skjer det noe. Disse hundeeierne, som aldri har erkjent at det egentlig er de
firbente som eier dem og ikke omvendt, de blir så fortvilet av synet dagen derpå:
Det er sterkt å bivåne sine nære med blå, grønne, turkise tunger og Hunde-Gud og
hvem vet hvilke andre, samt påfølgende suspekte kulører i stumpen. Så vender de
tilbake for å klage. For sent, de fargesprakende salgsplakatene er fjernet! Nå
setter jeg inn mitt profitable nådestøt!!
M: Javel ...?
T: Nemlig! Nye, men svart-hvite skilter
annonserer: «Sunne og konditorfrie pølser for alle til en overkommelig pris!»
På bord bugner det av lange, korte, tykke, flate og forsyne meg vel nesten
firkantede pølser. Noe for alle og enhver! Det er wienerpølser, kaller dem gjerne
Wolfgangpølser, der er sosisser, elgpølse, rødvinspølse, blodpølse, eksklusive
rådyrpølser, svinepølser, bratwurst, krakkpølse, grillpølse, gourmet-pølse og
masse mere. Spiller egentlig ingen rolle,
men det er der du kommer inn i bildet, din famøse paddemopp!
M: Åh ...?
T: Ja, du er akkurat som hundene du har kalt deg opp etter! Snyteskaftet ditt er nesten mindre enn deres, men i motsetning til ditt fra fødsel, så har nok de firbente i valpealder uten bremseklosser ervervet sine ved å dundre inn i en garasjeport i rundt hundre kilometer i timen! Og det er også en av grunnene til at jeg liker mopser. De er så små og flatklemte, med null hjerneceller igjen etter sammenstøtene, og eierne eller leierne, alt etter som du betrakter det, så ditto naive at de vil betale hva som helst for snacks til dem. Små hunder; mikroskopiske snacks, men maksimal pris: Sosisser er det man skal prakke på dem! Koster flesk, og det jeg da gjør er å kjøpe inn store kvanta med wienerpølser på tilbud, kappe dem opp i minst fire biter hver og presentere dem som, - ja som eksklusive, frittgående og miljøvennlige sosse-pølser! Enorm profitt! Som om ikke det er nok, rundt advent vurderer jeg å kjøre på med en gigantisk kampanje med sosisser på en seng av små kakelys i diverse farger (fra konditor-restlageret) til Santa Lucia med kvadruppel pris. Lysene kan elegant stappes i enden på hver enkelt mikropølse! «Mykje lys og mykje varme» i både heim og kirke! I tillegg har jeg en joker i bakhånd: Løk- og chilipølse! Det gir en fantastisk rumlende effekt i mageregionen, hundene, ja, og særlig mopser og flatbrødneseformede franske bulldogger, de bokstavelig fiser av gårde under de neste åtte lufteturer. Eierne, som er leierne, er i ekstase, de innbiller seg at garasjeknuserne har blitt sprekere! Tro det eller ei, de kommer tilbake for påfyll!
Og det nest beste av alt: Som alle vet; mopse-eierne er så godtroende! På mine reklameskilt står det å lese: «Kjøp en sosiss til din kjære og betal for to!» Eller «Få fart på din beste venn, kjøp to løkpølser og betal for tre!» Selger som hakka møkk! Men det aller beste, nærmest rosinen i pølsen, er dog mitt siste prosjekt: Å snike meg inn i butikkene, og siden de sjelden tolererer firbente i matbutikker - de er diskriminerende nøttehuer hele gjengen - så ifører jeg meg diskré kamuflasje og glir rett inn lik en hvilken som helst anonym kunde. Eksempelvis som Rødhette, en oppreist isbjørn, Havfruen eller enda bedre; en kameleon! Deretter beveger jeg meg raskt mot kjøttavdelingen, rasker med meg et sortiment av mørbrad, indrefilet av storfe, diverse entrecôter og en bunke svinekoteletter. Fremdeles ytterst nennsomt endres holdbarhets-datoer, jeg smyger meg inn bak kassa-apparatet, og klistrer «halv-pris»-lapper på samtlige innkjøp. Vel ute igjen legges godbitene til utstilling i min salgsbu, etter å ha fjernet klistrelappene og tilbakeført forfallsdato naturligvis. Nye skilt annonserer: «Unn Deres kjære en ferskvare. Kun halv pris av dobbelt pris!» Og: «Gi Deres kjøter et velfortjent kjøttbein!» Genialt, eller?
(Teddys grand-grand-oldefar,
selvportrett, muligens malt
under influens av rusmidler,
anno 1828)
(nesten Fosse-pause)
M: Vel. Men unnskyld meg, Deres Majestet: De har da vært med på så mye i løpet av livet, og oppnådd ufattelig: Adlet, utnevnt som dommer og nyss mottatt Nobelprisen. For å nevne noe! Det er veldig få forunt å være med på en slik reise gjennom livet. Tror De at De kan oppnå ytterligere lykke med Deres nye foretak - og da mener jeg virkelig lykke? De har det vel ganske bra som pensjonist? Selv må jeg si jeg har både blitt beriket og funnet stor glede - ja, egentlig lykke - gjennom våre felles spaserturer!
T: Hm ... Ok da, din sentimentale svinepels. For
ordens skyld vil jeg nevne at prosjektet mitt ennå ikke er satt ut i live. Kun
på planleggings stadiet. Men med godt forarbeide er man som kjent langt på vei
til mål! Dessuten, hva hadde vel livet vært uten drømmer? Vi kan prate om det. Kanskje
under en luftetur i morgen tidlig? Først; la oss be!
Og i en sjelden forbrødring mellom de to, foldes
geniets poter og den enfoldiges hender i felles bønn:
Kjære Fader Hund, du som er i himmelen,
la våre poter få vandre på grønne enger,
la oss drømme søtt i de mykeste senger!
Gi oss våre daglige sniff og pølsevev,
men fri oss fra det vonde Vompølse-strev.
Led oss inn i fristelse hver eneste dag,
særlig saftige biffer med alt velbehag!
Nam-nam-Amen!
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige
innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her. For neste intervju, klikk her.
Kilder: Hundenes Tidende, Martin Konfucius Struts: «En
gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar