Morosamjenta (I)

  I boken med samme navn står det å lese: «Lina er hennes rette navn, men overalt i bygda kaller de henne «Morosamjenta», og det skal være sikkert at hun bærer ikke navnet forgjeves, for det er ingen grenser for alt det morsomme hun kan finne på for å få folk til å le, og utallige er de vitser hun har laget. Hun har et glimrende lyst og freidig humør, og alltid og allesteds sprer hun latter og moro omkring seg.»

  Her følger et lite knippe små blødmer fra boken:

  Allerede som skolepike utmerket Lina seg med sine saftige svar. En dag spurte læreren henne i bibelhistorietimen. «Kan du si meg hva Jakob ble da han mistet Lea?»
  «Han ble lealaus,» svarte Lina.

  En storbonde spurte en gang Lina hva hun ville ønske seg hvis hun kunne være sikker på å få det. «Jeg ville ønske meg en masse penger,» svarte Lina. «Men jeg ville ønske meg en god forstand,» sa storbonden. «Ja, selvfølgelig, alle ønsker seg det de ikke har,» sa Lina.

  Lina har en halvvoksen bror som en kveld sier: «Nei, se der Lina, hvor bleik månen ser ut.» Lina svarer: «Ja, det kommer av at den rangler ute om natten, akkurat som du gjør.»

  Lina syntes hun fikk altfor lite mat da hun var tjenestepike hos fru Asen, og en dag reiste hun seg plutselig opp fra middagsbordet, tok feiekosten og fektet rasende med den oppunder taket. Det ble et svært spetakkel, og fru Asen spurte henne hva i all verden dette skulle bety. «Å, det kom en flue og fløy bort med den kjøttbiten jeg fikk til middag,» svarte Lina.

  For forrige innlegg, klikk her. For siste lignende innlegg om «Morosamgutten», klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste innlegg innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Inger Hagerup (V)

Inger Hagerup

   Jeg vender tilbake til Hagerup (se feks. her). Denne gang med to dikt fra hennes debutsamling «Jeg gikk meg vill i skogene» anno 1939:

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med sin isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Eventyr

Det var engang en ridder bold,
en skjønn prinsesse og et troll.

Prinsessen var i trollets makt,
men ridderen var uforsakt.

Han sprengte frem i veldig trav
og hugget trollets hoder av.

Så knelte han for damen skjønn
og ventet på sin ridderlønn.

Men akk o ve! O ve og akk!
Prinsessen ga ham spott til takk.

«Mitt troll det hadde hoder ni
og haler seks, men hva har De?

Mitt troll var åttehundre år,
men De er sikkert født igår.

Selv gikk jeg inn i berget blå,
det har jeg aldri angret på.

Her led jeg aldri noen nød,
her vil jeg være til min død.»

Prinsessen kledte seg i sort,
og ridderen red ensom bort.

Ti skjønte da den ridder bold:
Prinsesser trives best hos troll!

For både forrige innlegg og dikt, klikk her. For neste innlegg, klikk her.

Kilde: Inger Hagerup, Samlede dikt, Aschehoug & Co, Oslo, 3. opplag, 2018.

Saabye Christensen og Kåre Hvalter von Klask

Saabye Christensen og Kåre Hvalter von Klask

  Først i køen: Opprinnelsen. Og som i opptil flere episke sagaer er det synonymt med begynnelsen. Lars Saabye Christensen kunne nærmest ha vært fadder (dikt uten tittel, om Saabye, klikk feks. her), kall dette gjerne en prolog:

Enhver hovedstad med respekt for seg selv
må ha en zoologisk have
og enhver zoologisk have med samme respekt for seg selv
må ha minst én moskusokse
ellers dør den jo ut, det må altså være
en av hver
jeg må her nevne at min farfar personlig
brakte en slik moskus fra Grønland til København
da han deltok på Amdrap-ekspedisjonen i 1900
om bord på seilskuten Antarctic

jeg burde med andre ord ha alle forutsetninger
for å skrive dette diktet, men
tvert imot, jeg kommer meg fanden ikke lenger
og snart skjønner jeg hvorfor:
moskusen hører hjemme i en roman
det er ikke plass til den her, jeg beklager, men
så smålig er jeg
og jeg begynner av den grunn forfra igjen:
en hovedstad med respekt for seg selv
må ha en zoologisk have
og enhver zoologisk have med samme respekt for seg selv
må ha minst én

pingvin

+

(Kåre Hvalter ved Trevifontenen i Roma)

  Året Kåre Hvalter så dagens lys er ukjent. Man skal heller ikke se bort fra at det var ganske mørkt og om natten, men med stor sannsynlighet under havets overflate. Det som er kjent, er at opphavet var en hval. Og Kåre en av pattedyrets tenner. Etter at den løsnet (således kan det i teorien ha vært en melketann), gjennomgikk tannen (rundt 9 cm stor/høy) en slags metamorfose, hvori den ble omkalfatret, forvandlet, retusjert, pigmentert eller (Gud forby) tatovert til å fremstå som pingvin. Inntil dette tidspunkt hadde den sluppet unna tannleger og annet faenskap med bor i hånd. Skjønt, tatoveringsbuler benytter muligens bor? Det er ellers mulig at pingvinens moderlige opphav het Maria; altså en form for jomfrufødsel. Dette vet man heller ikke, blir kun spekulasjoner. Og mer kan ikke fast etableres før det har vært forsket nærmere rundt gutten.

  Kåre Hvalter von Klask ble i en alder av seks pingvinår døpt, deretter slynget ut i en verden full av slavehandel og muligens utsatt for barnemishandling og neglisjering fra både barnevern og fosterforeldre i en grad man ikke har hørt make til siden Victor Hugos roman «De elendige». Stakkars gutt, men dersom lykken står den kjekke bi, kan det hende at også hans historie vil få en lykkelig slutt. Og selv om man til dags dato bestreber å få til en løsning i all minnelighet, kan ytterligere informasjon foreløpig ikke løslates for allmuen, da flere av sakens sider er under etterforskning og bearbeidelse i rettsapparatet.

  Trist eller lykkelig slutt; bare tiden vil vise.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Lars Saabye Christensen: «Saabyes spor» - dikt i utvalg, ved Marit Borkenhagen (red.), De norske Bokklubbene AS, 2022, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Ganske ofte med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © HM Kåre Hvalter von Klask, c/o fosterforeldre (det siste også - se over - gjenstand for pågående tvist i rettsapparatet). 

NB: All the above given in good faith, but without guarantee whatsoever to neither accuracy nor completeness, subject to potential forthcoming Arbitration, London, English Emperor Penguin Law to apply. No other jurisdiction (EU, EFTA, ESA etc) applicable. Likewise Russian, North Korean, Middle East (including Israeli), Taliban, Nigerian, Houthi, Sudani and Donald Truck laws (if any laws in those places exist). In short; only Penguin and Konfucius (as aforementioned) law. Under no circumstances will Norwegian peasants and authorities be privy to insight, save perhaps for the famous (ok, maybe not so) Kardemommeloven. God save the Penguin!

HM Teddy Lancelot - journalisten

HM Teddy Lancelot - journalisten

  Hans Majestet og ridder av diverse firkantede, så vel som runde bord, har nok en gang skiftet yrke og karriere! Verdens mest berømte og bejublede Golden Doodle gjennom tidene har som kjent pensjonert seg flere ganger, ja, nylig proklamerte vishunden særs resolutt: «Man bør gi seg på topp, og ellers passe seg for fluesopp!»

(En olympisk mester er alltid sulten - -
på nye utfordringer)

  Når dette er sagt og skrevet; Hans Majestets tunge består som alltid skarp, ørene «fluffy», nesen fuktig, og hans hode innehar både kloke øyne og mer visdom enn noensinne. I en alder av 14,6 (eller der omkring) menneskeår har han derfor besluttet å innta en mer bedagelig rolle. Som journalist! HM Teddy Lancelots første «offer» er underfundig nok tidligere og nåværende spasertur-kompis, men den fremdeles så håpløse naboen i bunkersen nede i kjelleretasjen; Martin Mos, forhenværende og broket redaktør i Hundenes Tidende.

  Således er rollene skiftet om, selv om intervjuer HM Teddy ei-Antikvarius Nobilus Dr. Jurid., Med., Prof. Emeritas eller - tuss per mobile Filos., Dogitas Sanctus dei Lancelot, i det følgende (heldigvis) forkortes T, og det stakkars forsofne fugleskremselet Martin som vanlig M. Åstedet for inkvisisjonen er Martins katakombe, i et rosa slør fra skumringens høstskyer fortoner det hele seg faktisk ganske så idyllisk. I tillegg er en haug assorterte snacks stilt tilgjengelig for nyansatt stjernereporter i den anerkjente næringslivavisen SEB (Skyt En Bonde); HM Teddy Lancelot:

  T: Hyggelig at du for en gangs skyld ville ta i mot noen fra en seriøs avis!

  M: Selv takk. Og så er det jo en stor ære å bli intervjuet av selveste Eders Majestet!

  T: Naturligvis! Men vi kan ikke være høflige hele dagen. Til og med et møllspist utskudd av en forfallen smørebladskriver som deg forstår det. Så jeg går rett på sak: Bortsett fra dine noe visne og formålsløse intervjuer du hadde i lokalpressen, ja, de med meg ... Hvis vi ser bort fra det, hva har du egentlig avstedkommet i ditt mangslungne liv?

  M: Nei, si det ... Vel, jeg har jo vært ganske flink til å drikke øl. I hvert fall siden jeg også fylte 14,6 år.

  T: Driver du narr med en meritert adelshund?

  M: Neida. Unnskyld. For min del gikk det i ungdommen mest i tennis. Pluss litt håndball, bordtennis og ett og annet parti lommetennis. Så ble jeg introdusert for Frydenlund. 0.7 liters flasker, de ble kalt murere. Det var ikke bare oppbyggende eller fryd og gammen. Etter oppkast og juling kom Ringnes. Nå er det bare Aass Pilsner for min del. På boks. Så jeg har hatt en viss progresjon, om jeg kan si det med aldri så lite bravur. Dog ganske mikroskopisk. Progresjonen altså, mest sneglefart. Det skal innrømmes. Men boksene til Aass er grønne - det er fremtiden!

(Ikke reklame)

  T: Døgenikt! Din eneste prestasjon her i livet --- har altså vært, og fremdeles er å ta steget fra ballklasking til den ene ølsort etter den andre?

(lengre pause, intervjuobjektet må tre av for åre- og vannlating)

  M: (tilbake) ... Nei, jeg har jo også fått brev fra Aass Bryggeri!

  T: Jaha? Med gullmedalje i da? Eller i det minste et diplom? En slags OL-mester i øldrikking? Imponerende i så fall, men ikke overraskende.

  M: Nei, nei, dessverre. Brevet var faktisk helt tomt. Ikke en aldri så liten spurvefjær inni. Tommere enn undulatburet etter nabokatten! Ekstremt underlig! Men porto hadde de spandert, det er da noe? Riktig adresse var det også.

  T: Jøss, dette er helt spinnvilt! Det må da ha vært noe som lå til grunn for at de skrev brev nettopp til deg?? Eller trakk de bare navn og adresse opp av øl-flosshatten?

  M: Næh, muligens ikke. Noen uker før hadde jeg nemlig som vanlig vært på Kiwi og handlet inn min beskjedne six-pack. Eller to. Glad og fornøyd returnert til heimen var nedturen desto større da jeg til mitt store vemod oppdaget at en av halvliterne var uten innhold! Min «grønne venn» ble behørig inspisert på alle bauger og kantløse kanter, men ikke et hull, skramme eller lyte verken i skrog eller luke var å spore! Den forseglede boksen hadde rett og slett rømt unna påfyll fra Norges eldste bryggeri! En slags ølboksenes Houdini! Hadde en sterk mistanke om at en av de ansatte kunne ha forsynt seg fra fat før påfyll, men slikt kan man ikke fremme påstand om. I hvert fall ikke med kun løse indisier for hånd. Så nøyde meg med å skrive brev til bryggeriet. Formulert i en hyggelig tone, selv Immanuel Kant ville nok vært imponert. Han må da hatt kanter? Men for bryggeriets ledelse burde budskapet fremstå krystallklart: Minimum en refusjon av utgifter for å ha betalt for en innholdsløs vare!

  T: Kunne du ikke bare spradet opp til Kiwi og presentert dem for tomgodset?

  M: Mulig. Men tenkte ikke så langt. Dessuten var jeg lettere animert da jeg oppdaget justismordet. Tross alt siste boksen i første six-pack som var tom. Trodde først det var lettøl. Og så føltes det litt flaut å innrømme at jeg ikke hadde oppdaget det med en gang.

  T: Og til svar fra øvrigheten i Drammen fikk du en like tom konvolutt som ølboksen var for øl?

  M: Ja.

  T: Du er og forblir en erkedust, ja, du er den eneste jeg kjenner med færre hjerneceller enn en tørketrommel på skraphaugen! Drit i Kant, du burde heller bite deg merke i Ibsen! Har du ikke fått med deg et støvfnugg av hans visdom?: «Evig eies kun det tapte!» Eller var det «... det skapte»? Hodet du besitter rumler mer enn et sprukkent melkespann på Mjøsa! Dette gidder jeg ikke mer. Liflige dufter i mitt venstre nesebor tilsier dessuten at jeg må sprinte over til nabodachsen i løpetid!

  Intervju terminert.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: HM Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskive og sylteagurk, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografier © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Sludder og vås (IV)

Sludder og vås

  Siste dose tøysehistorier. Tror jeg. Og som kjent; jentene er nok kjappest i knotten!:

  Mathilde var bare 13 år, men hun var stor for alderen. En gang ville hun prøve å lure seg inn på voksen kino. Hun sminket seg og lånte noen av morens klær. Hun så seg i speilet og syntes selv hun så voksen ut. Men billettkontrolløren lot seg ikke lure.
  - Hvor gammel er du? sa han.
  - Atten, svarte Mathilde.
  Mannen tok henne litt til side og slapp de andre inn. Så spurte han Mathilde igjen:
  - Hvor gammel er du? Si nå sannheten!
  - Ja, unnskyld, jeg tok feil. Jeg er seksten. Det er moren min som er atten!

+

  Bente holdt på å sparke fotball i gaten. Plutselig traff ballen en vindusrute som gikk i knas. Eieren stod tilfeldigvis ute i hagen, og da han hørte klirringen, løp han ut for å fakke synderen som forsvant nedover gaten. Mannen var sprek og nådde igjen Bente ved hjørnet.
  - Du har knust vinduet mitt, ropte han sint - og det skal du jammen få betale!
  - Selvsagt, sa Bente, - så du ikke hvor fort jeg løp hjem for å hente penger!

  Martin hadde vært nede på puben sammen med noen venner og drukket øl. Da han skulle hjem om kvelden, merket han at han hadde drukket litt for mye. Men han var godt kjent, så han var ikke redd for å gå feil. Etter en stund merket han at han allikevel hadde forlatt veien og kommet ut på et jorde. Han var noenlunde sikker på at han var i nærheten av hjemmet og stabbet seg videre.
  Plutselig fikk han se en mørk skikkelse foran seg. Martin var sikker på at det var en som ville rane ham, derfor løftet han stokken og slo til skikkelsen flere ganger.
  Den fremmede hadde ikke sagt et ord og ble liggende helt stille på bakken. Martin pirket litt borti den fremmede med foten, men han rørte seg ikke.
  Nå ble Martin iskald og sa til seg selv: - Å, jeg arme mann, nå har jeg drept et menneske! Han skyndte seg hjem og kom i seng. Men hele natten ble han liggende og tenke på det forferdelige som hadde skjedd.
  Tidlig neste morgen stod han opp og ventet bare på at politiet skulle dukke opp. Da kom kona hans inn.
  - Du må gå ned på jordet og sette opp igjen fugleskremselet, sa hun. - Det har visst blåst ned i natt.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Calli Thaugland: «Hundre gjenfortellinger» (ørlite justert for dramaturgi), Gyldendal norsk Forlag, 1995.