Henrik og Gaute

Henrik og Gaute

  Det var en ganske vanlig sommerdag på et gårdsbruk i Telemark. Barna lekte ute på tunet. Særlig småguttene søkte spillopper. Med unntak av Henrik, han befant seg som regel i utkanten av kretsen. Han foretrakk å bivåne hva som utspilte seg. Men denne lørdagen kunne det fort ha fått et fatalt utfall.

  Henrik var ganske liten av vekst helt fra barndommen, men var både «seig» og kjapp til bens når det gjaldt. Denne skjebnesvangre formiddagen hadde hans lillebror Johan bestemt at gårdens mannevonde geitebukk - som vanligvis sto tjoret fast til et uthus - skulle få slippe løs. Han proklamerte; «for å se hva som skjer».

  Som sagt, så gjort: Noen fattige sekunder ble geiten stående rådløs, overrasket over sin plutselige frihet. Så seg rundt, ignorerte deretter både Johan og de andre guttene som stod flirende i nærheten. Han satt blikket direkte i Henrik som stod i utkanten av kretsen. Hovene skrapte i grusen, så senket bukken blikket, hevet hornene og satte i et forrykende tempo mot den nå så skrekkslagne tolv-åringen.

  Nå var gode råd dyre, men med fanden i ryggen sprang gutten i retning vanntrauet midt på gårdsplassen. De få sekundene må ha fortont seg som en evighet. Men han vant over døden med en hårsbredd. I det samme Henrik tok et svalestup opp i trauet, dundret geitens horn så hardt inn i karet at sagflisen haglet; gjenklangen kunne høres over hele gården. Geiten ga seg ikke helt, og dunket ytterligere noen ganger til for å markere hvem som var sjef. Men snart kom tjenestegutten fra gården til og trakk stabukken unna.

  Henrik glemte aldri episoden. Året var 1840, åstedet Venstøp Gård utenfor Skien, og guttens fulle navn Henrik Johan Ibsen. Geitens navn er ikke kjent, men jeg har i mitt stille sinn døpt ham Gaute.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For innledning til min Ibsen kronologi, klikk her.

Kilder: Fritt etter Jørgen Haave, «Familien Ibsen», Museumsforlaget, Trondheim, 2017, Min egen kronologi; «Henrik Ibsen - en kronologi», nærmere bestemt innlegget relatert til 1840, klikk her.

Når du blir sinna

Når du blir sinna

  Følgende er hentet fra boken med tittel «Latter-Ola». Der er det stort sett vitser. Så da skulle man ikke tro overskriften hadde noe for seg. Det har den kanskje ikke heller. Men jeg har gått litt lei av både gamle og nye vitser. Syntes det var mye tankevekkende i det gjengitte, bare synd jeg ikke noterte meg det for noen tiår siden:

(Et litt sinna sjarmtroll, men sinnet går nok fort over...)

Når du blir sinna -

Når du blir riktig sinna
så spar dine vrede ord -
ofte kan ordet rive
et blodsår som aldri gror …

Selv i rettferdig harme
sier du dumme ting.
Ta deg en tur på gata,
gå rundt kvartalet en sving.

Ennå har aldri noen
i sinne en dåd begått.
Mannen som bare raser
vil alltid bli misforstått.

Lær deg å kunne tie
til hjernen blir kald og klar.
Urett som øves mot deg
bør få et fornuftig svar.

Unn deg den store flotthet
å tilgi en gang iblant.
Det kan selv den ha råd til
som ellers er raka fant.

Når du blir riktig sinna
så vis du har folkevett.
Det gir deg dobbelt styrke
og det gir deg tifold rett!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Latter-Ola : Det beste norske humør» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Halldis Moren Vesaas

Halldis Moren Vesaas

  Vesaas (1907-1995) var en norsk lyriker. Hun både var og er en av våre mest folkekjære sådanne. Hun mottok en rekke priser og utmerkelser, bla: Doblougprisen (1960), Bastianprisen (1961), Norsk kulturråds oversetterpris (1986), Mads Wiel Nygaards legat (1977), Gyldendals legat (1957), Norsk kulturråds ærespris (1982), Telemark fylkeskommunes kulturpris (1992), Tekstforfatterfondets ærespris (1993), Kommandør av St. Olavs Orden, Brageprisens hederspris (1994), Sunnmørsprisen (1957), Kulturdepartementets litteraturpris (1949), Ridder av Den nasjonale fortjenstorden (2005), Anders Jahres kulturpris (1992), Kulturdepartementets oversetterpris (1980). Hun var gift med Tarjei Vesaas (klikk her).

(Halldis Moren Vesaas som ung)

  Her følger ett av hennes dikt, jeg syntes det er så vakkert. Men med et hjertesukk, skulle så inderlig ønske jeg hadde fått lest det til min mor mens hun ennå var i live:

Å vere i livet (Tre vers til mor)

Dette: å vere i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «100 beste norske dikt», En antologi, De norske Bokklubbene AS, 2011.

Månen og hans kjærester

Månen og hans kjærester

  Her gjengis en legende (fra hinduenes verden) om månen. Kall det gjerne et eventyr:

  Fortidens indere så med undrende øyne opp til månen. Og når de så hvordan månen natt for natt enten vokser til den blir rund og full, eller minker til den blir helt borte, - da husket de en fortelling fra eldgammel tid. Den lød slik:

  For at månen på sin vandring over himmelen ikke skulle tulle seg bort blant stjernene, skjenket solen, dagens mektige herre, ham en rekke av sine skjønne døtre. De forstod å holde regning med tiden og skulle følge med månen på hans nattlige ferd. Alle var vakre med milde lyssmilende ansikter. Men en av dem overgikk sine søstre. Det var den deilige rundkinnete Rohini. Nattens herre likte seg best hos henne, og forsømte etter hvert alle de andre.

  Men søstrene ville ikke finne seg i å bli tilsidesatt. De gikk til sin mektige far og klaget: «Månen elsker bare Rohini og har rent glemt alle oss,» sa de, «vi vil hjem til faderhuset!»

  Da solen hørte det gikk han i rette med månen og sa: «Hør du kjøligskinnende, om du på grunn av den rundkinnete forsømmer hennes søstre, da begår du en stor synd!» Derpå vendte han seg til døtrene og sa som så: «Gå nå tilbake. For fremtiden vil han i tur og orden ta inn hos dere alle sammen!»

  Men den kjøligskinnende på nattens himmel glemte fort formaningene og ville fortsatt bare være hos Rohini. Atter gikk da søstrene til solen og ba om å få komme hjem.- «For på oss tenker han like lite nå som før du irettesatte ham,» sa de. Igjen ropte deres far på nattens drabant og talte med drønnende røst: «Du skal fordele din kjærlighet på alle mine døtre, har jeg sagt! Forsømmer du stadig din plikt, skal du bli strengt straffet!» Men månen brydde seg ikke om trusselen og fortsatte som før uten tanke på andre enn den rundkinnete.

  Igjen klaget søstrene over månens ringeakt, og da ble det slutt på solens tålmodighet. Han slynget i vrede en tærende sott over månen som da ble mattere og blekere for hver natt som gikk. Alt han prøvde å komme til sin gamle kraft var nytteløst. Ikke engang Rohinis kjærlige pleie hjalp. Til slutt var han døden nær.

  Men da begynte også vekstene på jorden å miste sin kraft og saft. Gresset gulnet, blomstene mistet sin duft, urtene tapte sin smak. Og da plantene ikke lenger gav skikkelig næring, syknet dyrene, ja også menneskene gikk sin visse undergang i møte.

  I denne nød samlet gudene seg for å rådslå. De spurte nattens fyrste: «Hva kommer det av at ditt før så blide ansikt er blitt så blekt og sørgmodig? Du som før alltid smilte så vennlig? - Da måtte månen tilstå at han var blitt straffet for sin forsømmelse av solens døtre. Gudene vendte seg da til solen og ba ham ta tilbake den bannstråle som hadde truffet månen. Men dagens og livets herre svarte: «Et ord av meg kan ikke taes tilbake. Bare hvis månen lover å holde seg likelig til alle mine døtre, kan jeg mildne virkningen. Da skal bare sotten vare den halve tid av hans vandring over himmelen. Når så månen blir helt borte skal han dukke ned i livets hellige flod og hente seg kraft igjen til å vokse!»

  Således talte Brahmas* strålende sønn. Månen som nettopp var nær ved å miste livet, fattet nytt håp og mot. Han ilte avsted til det livgivende bad. Og sannelig - efter badet dukket han kjølig smilende opp med fornyet glans. Atter frisknet gress og blomster, fruktene ble saftige, urtene fikk smak. Dyr og mennesker trivdes og gledet seg.

  Siden har månen vært trofast mot alle sine kjærester. En natt om gangen er han hos hver av dem, så går han videre til den neste i rekken. Den halve måneden vokser han, blir større og større helt til han omfavnes av den rundkinnete. Men så svinner han natt efter natt helt til han igjen må dukke under for å hente seg ny kraft.

*Brahma er skaperguden.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Dan Lindholm: «Fra soloppgangens land», orientalske myter og legender. Antropos Forlag, Oslo, 1995.