Koranen - del 1

Mange har sikkert fått med seg at Koranen betyr å lese eller resitere. Og at islam betyr underkastelse eller overgivelse, samt at en muslim er den som overgir seg. Men hvor mye mer vet du egentlig om Koranen? Svarer du "temmelig lite" er du helt sikker ikke alene. Jeg tør våge den påstand at svært få av oss nordmenn har lest Koranen. Ja, de fleste av oss har kanskje ikke en gang lest NOE fra Koranen. Da blir det også ganske vanskelig å uttale seg om den og dens mange følgere.

I det forestående tenkte jeg at jeg skulle informere litt. Og det er ikke noe jeg har suget fra eget bryst. Nei, langt i fra! Alt jeg skal skrive (samt innledende informasjon ovenfor) om Koranen, kommer enten fra det utmerkede innledende essay av Kari Vogt i min utgave av Koranen (Utgitt av De norske Bokklubbene 2000) i en oversettelse av Einar Berg, eller fra Koranen selv. Dersom andre kilder gjelder, er det henvist til. Jeg håper at noe kan være interessant lesning, og kanskje også til nytte for noen! Jeg tror få vil være uenige i at Koranen og dens religion er svært aktuell i vår tid.

"Koranen er Guds ord slik det ble åpenbart for Hans profet og nedskrevet mellom to permer i Boken," skriver den lærde Ibn Khaldun mot slutten av 1300-tallet. Sagt med litt andre ord: Koranen gjengir profeten Muhammads åpenbaringer slik han formidlet dem til sine tilhørere på Den arabiske halvøy, først i byen Mekka, senere i byen Medina, i tiden mellom 610 og frem til sin død i 632.

Muhammad ibn Abd Allah ble født i Mekka rundt år 570. Omtrent 40 år gammel skal han ha trukket seg tilbake i fjellene (Hira) utenfor byen. Her samlet han seg i religiøs ettertanke, og her mottok han profetkallet. Det skal altså ha vært i år 610. Det er enighet om at de første versene i Sure 96 gjengir selve kallsopplevelsen, og de eldste biografene er også enige om at det var engelen Jibril (Gabriel) som talte til ham på Guds vegne.

Den aller første åpenbaringen kom i måneden ramadan, og denne måneden ble snart pekt ut som fastemåned til minne om Koranens nedsendelse: "I måneden ramadan, hvori Koranen ble åpenbart som ledelse for menneskene." (Sure 2, 185) Dette er bakgrunnen for ramadanfeiringen med faste og koranresitasjon, og natten til den 27. ramadan kalles "skjebnenatten" eller "maktens natt" og markeres spesielt. I denne natten skal profeten ha fått hele Koranen åpenbart på en gang - i ett eneste, altomfattende syn. Senere mottok han hver enkelt del, alt etter Guds ønske og fellesskapets behov.

Alle var ikke like velvillig stemt til profeten, og i den første tiden stod Mekkas mektigste menn og kvinner frem som hans fiender. Konflikten endte med at profeten forlot fødebyen Mekka i 622 for å bosette seg i byen Medina sammen med sine tilhengere. Noen tiår senere, under den annen kalif Umar (634-644), ble år 622 valgt som utgangspunkt for islamsk tidsregning.

Etter profetens død i 632, fantes ingen fullstendig nedskrevet korantekst som han selv hadde godkjent. Tradisjonen er enstemmig når den slår fast at Koranen ble samlet under de første kalifene. Deler av teksten må likevel ha vært nedskrevet under profetens levetid; han skal selv ha oppmuntret til dette, og biografene forteller at han i Medina-tiden omga seg med skrivere. Tidligere profeter utførte mirakler - Muhammads eneste mirakel er Koranen, og for å understreke skriftens underfulle opphav, hevdes at profeten hverken kunne lese eller skrive. Dette er det diskusjon mellom forskere den dag i dag.

Redigeringen av Koranen var avsluttet omkring 656. Deretter ble alle varianter og tidligere håndskrifter ødelagt. Et så drastisk skritt var nødvendig, mente man, for bare slik kunne en mest mulig pålitelig overlevering sikres. Teksthistorien ble imidlertid ikke avsluttet da. I de første århundrene var nemlig ikke arabisk fullstendig etablert som skriftsystem, og den eldste koranteksten bestod bare av konsonanter. Å utvikle skriftsystemet slik at teksten fikk vokaler, ordskiller og alle diakritiske tegn, var en lang og møysommelig prosess, og ble ikke avsluttet før på 900-tallet.

Ordet Koran (qur'an) kommer fra det arabiske veerbet qara'a, som altså betyr å lese eller resitere. Ordet Koran brukes også i selve teksten om profetens åpenbaringer og viser til en hellig bok eller skrift. Budskapet kalles ikke bare Koranen, men også Boken (al-kitab), som er en Advarsel og en Ihukommelse (dhikr), den er Kriteriet (furqan), med betydningen 'norm', 'bevis' eller 'skille' (mellom godt og ondt).

Koranen er delt inn i 114 surer eller kapitler. Surene er igjen delt inn i vers eller ayat - aya betyr "tegn" eller "mirakel" - og er ordnet etter en gammel semittisk ordningsprinsipp, slik at de lengste tekstene kommer først i boken. Det eneste unntaket er den korte åpningssuren, al-fatiha, som har en viktig plass i den rituelle bønnen.

Surene er ordnet i to hovedgrupper - i mekkanske eller medinesiske surer - alt etter stedet hvor de ble åpenbart; forøvrig mangler alle opplysninger om når hver enkelt sure kommer til profeten. Deretter kommer surens navn, for eksempel "Lyset" eller "Stjernen". Etter surenavnet følger innledningsformelen; "I guds, den Barmhjertiges, den nåderikes navn"; det er bare Sure 9, "Bruddet", som mangler en slik basmala - formel. Noen surer - 29 i alt - har dessuten fått tilføyet noen gåtefulle bokstaver før selve teksten begynner. Disse bokstavene har gitt opphav til mange kommentarer, og den arabiske bokstav- og tallmystikken fant sitt utgangspunkt her.

Betegnelsen islam anvendes i Koranen og betyr underkastelse, overgivelse eller "hengiven akseptasjon av Guds vilje": den som overgir seg kalles muslim. I sure 5, vers 3, er det Gud selv som taler: "I dag har jeg fullbrakt deres religion og fullbyrdet Min nåde mot dere, og godtatt islam som religion for dere." Sure 112, "Enhetskjennelsen", er det klassiske uttrykket for islams monoteisme. Den hører til blant de aller eldste, og er da også, sammen med Koranens åpningssure, blandt de første en muslim lærer:

"Si: 'Han er Gud. Én.
Gud, den Evigvarende.
Ikke har Han avlet noen,
ei heller er Han selv blitt avlet.
Ingen er Hans like.'"

Alle andre læresetninger er avledet av troen på den ene og transcendende Gud, Skaper, Herre og Dommer, hvis beslutning det har vært å velge Muhammad som sin utsending. Alle uttrykk for guddommelig mangfold avvises i denne suren - de to siste versene har brodd mot gammel-arabisk polyteisme like meget som mot kristen treenighetslære.

Koranen nevner profeter vi ikke kjenner fra jødisk-kristne tekster, men noen av de største forløpere for Muhammad er velkjente skikkelser, og Koranen forteller hvordan Moses brakte tawrat, Toraen, David brakte zabur, Salmene, og Jesus formidlet injid, Evangeliet. Muhammad er "profetens segl" (Sure 33, 40) og det siste sendebud før dommens dag. I rekken av profeter før Muhammad ruver skikkelser som Abraham og Jesus, med Abraham i en særstilling. I koranen pekes Abraham ut som alle araberes stamfar (Sure 22, 78), og Abraham er dessuten knyttet til Mekka og pilegrimsferden. Abraham har en egen sure, Sure 14.

Flere jødiske beretninger gjenfinnes i Koranen - en hel sure er viet historien om Josef og hans brødre (Sure 12), og både Adam, Noa, Moses, David, kong Salomo og dronningen av Saba har funnet sin plass i Koranens rike persongalleri. Nytestamentlige skikkelser er det også mange av, og i sure 19, "Maria" (Maryam), tegnes bildet av Marias sønn, som er "født under palmetreet". Maria er jomfru - jomfrufødselen bekreftes altså i Koranen - og Jesus er "Guds ord" (Sure 3, 45), men ikke Guds sønn. Korsfestelsen benektes også (Sure 4, 157).

Iblis - eller Satan - er ofte nevnt i Koranen - det var en av englene, og den eneste som nektet å kaste seg ned for Adam slik Gud befalte. Både dsjinner (ånder) og engler ble skapt før mennesket, og til og med av et edlere stoff, nemlig av ild. Det første menneske ble formet av leire, og kontrasten mellom det lite verdifulle råmaterialet og den verdighet Gud gir ham, understrekes ofte og gjerne i Korankommentarene. I Koranen er det hjemlet en streng seksualmoral, ekteskapsbrudd straffes strengt, og homofili fordømmes (Sure 7, 81).

Oversettelsen av Koranen til nordiske språk drøyde lenge. Sverige var først ute - diplomaten Johan Fredrik Sebastian Crusenstolpe fikk publisert sin oversettelse i 1843. Abdus Salaam Madsen var først i Danmark, 1967 ble Koranen publisert på dansk. Det finnes to koranutgaver på finsk, begge utgitt etter andre verdenskrig. Norge drøyde mye lenger. Den første fullstendige koranutgave som er utgitt på norsk kom i 1980, og er skrevet av universitetslektoren Einar Berg (1921-1995). Professor Johann Friedrich Wilhelm Schencke (1869-1946) brukte sine siste år på oversette Koranen, men det viste seg etter hans død umulig å finansiere utgivelsen. Den ble derfor utgitt av Schenckes elev, professor Harris Birkeland, i utdrag.

I følgende skal jeg ta for meg enkelte sitater fra de forskjellige surer.

For neste del, trykk her.

(Hentet fra min tidligere Tombola.blogg.no fra 06.02.2012 - 17.03.2012: 20 deler)