Gunvor Hofmo og Ruth Maier

Gunvor Hofmo

  Gunvor Hofmo (1921-1995) var en norsk lyriker. Hennes dikt stiger ut av den annen verdenskrigs redsler og død, hun har da også blitt kalt «Mørkets sangerske». Og med sine 20 diktsamlinger regnes hun som en etterkrigstidens fremste norske lyrikere. Hennes beste venninne, den østerriksk-jødiske flyktningen Ruth Maier (1920-1942), ble transportert fra Oslo med D/S «Donau» og drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz i begynnelsen av desember 1942. For 75 år siden, 27. januar 1945, ble leiren frigjort av russiske soldater. Jan Erik Vold var redaktør for Hofmos «Etterlatte dikt» (1997) og «Jeg glemmer ingen» (1999), den siste illustrert med akvareller av Maier. Det er allment kjent at Hofmo slet med psykiske lidelser, mellom 1954 og 1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus.

  Hofmo mottok bla. Kritikerprisen, Gyldendals legat, Doblougprisen og Riksmålsforbundets litteraturpris.

Gunvor Hofmo (t.v.) og Ruth Maier - fotografert i 1942

Følgende dikt er fra 1946:

Det er ingen hverdag mer

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

Det er bare stumme skrik,
det er bare sorte lik

som henger i røde trær!
Hør hvor stille det er.

Vi vender oss for å gå hjem
men alltid møter vi dem.

Alt vi fornemmer en dag
er de dreptes åndedrag!

Om vi i glemsel går:
det er asken deres vi trår.

Gud, hvis du ennå ser:
det er ingen hverdag mer.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter, klikk her, for neste forfatter/dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Norsk biografisk leksikon, Den store Lyrikkboken - Norske dikt gjennom tidene» i utvalg ved Ivar Havnevik, De norske Bokklubbene A/S, 1998.

Forkjølelsen

Forkjølelsen

   

  På hjemveien kjentes et alarmerende drag. Et luftig sådan, lik en usynlig lasso rundt halsen, men ikke slik beskrevet rundt månen eller fru Luna hos Agnar Mykle. Forresten, var ikke det typisk? - som ung holdt han konsentrasjonen oppe - nå sporet han stadig oftere av. Man burde bli klokere og ikke dummere med alderen. Han kikket forlegent rundt, men det virket som ingen kunne se på ham hvilke tåpelige tanker som surret rundt i kålrabien.

  Vel hjemme fra trening søkte han mot kjøleskapet: Endelig belønning! Fem øl senere var vinddraget som været bort. Dagen derpå undret han hva topplokket inneholdt. Virket som en tjæreholdig grøt, men bare gørr! Nesa tett som en skorstein fra middelalderen. Dårlig tid hadde han også, det var dags for den daglige morgentur med Teddygutt, naboens storvokste Golden Doodle. Disse turene med hunden var dagens store høydepunkt, overgikk kjøleskap-visittene en høy gang. Klokken 0800 hver eneste dag, ølen noe senere. Men før dannelsesreisen måtte neseskaftet tømmes, en halv dorull senere var de to på tur. Samme rute som alltid, Teddy sniffet og skvettet, mens den halvgamle hadde mer enn nok med å holde seg på beina - det var mildt for årstiden, men glattisen holdt fremdeles stand på skyggefulle partier. Denne dag brukte han julegaven fra Teddys matmor og matfar. Et skjerf av Kashmir. Året før fikk han en topplue. Fjällräven. Ikke ørlite stolt vurderte han de to øverste plaggene på skrotten til en langt høyere verdi (med ett hederlig unntak) enn hans samlede garderobe ellers. Det skulle forresten ikke så mye til, hadde han forsøkt, ville den neppe fått avsetning på et loppemarked i Addis Abeba.

  Det gikk et par døgn, kadaver virket som en beskrivende tilstand. Ølkuren fungerte særs dårlig, gribbene sirklet, han vurderte halvseriøst å prøve noe annet. Det gikk med flere doruller om dagen på nesa enn i stumpen. Ja, flere enn han drakk øl! Men hvor kom all snørret fra? I tillegg oppstod en udefinerbar susing mellom ørene. Var han i en vindtunnel eller i ferd med å transformeres til en konkylie? Og så hadde han begynt å harke og hoste, ikke siden røykeslutt for et tiår siden kunne han huske noe tilsvarende. Da var det også masse intern søppel; en udefinerbar form for slam og råtten tang ble åpenbart ved daggry i kjeften fra bukens vulkan der våknet til liv. Før kruttsterk kaffe og den første ti-paknings bedøvelse. Eller var det 20? Nå var det annerledes, og om ikke akkurat kilden kom fra oven virket det som komposten både under og etter lufteturene med Teddy befant seg rett under toppluen.

  Den fjerde dagen, eller kanskje det var tredje - uansett en stor mengde doruller og en pall øl senere - begynte han å blø neseblod, noe som igjen førte til økt forbruk av doruller. Stemmen undergikk skremmende endringer, nå mere nasal enn Marlon Brando i «Apocalypse Now» - en papegøye ville blitt mørkegrønn av misunnelse. Ettersom neseblodet antok Niagaras proporsjoner, begynte den pjuskete å syntes faretruende synd på seg selv. Fortvilelsen snek seg på, skulle han bukke under som ufrivillig blodgiver? Vagt erindret han som barn eller tenåring å innehatt lignende selvmedlidenhet, men da var alltid mor ved hans side for trøst. Nå var det ingen igjen. Da han erfarte at naboene i etasjen over også var blitt forkjølet var bortimot alt håp om sympati borte. Et tankekors var det at det virket som de ikke syntes det minste synd på seg selv.

  Noe mer patetisk enn en halv- eller helgammel hypokonder kan knapt nok tenkes. Det må i så fall være en yngling. Hvorfor er det bare hankjønn som tuter av selvmedlidenhet, og hvorfor finner hunkjønn seg i det? Denne eller en av de følgende dagene mens Teddy var på besøk i hybelen - noe som ganske ofte skjedde mens matmor og matfar av forskjellige årsaker var borte på dagtid - vendte den forkjølede seg mot den firbente for trøst. Ingen hjelp å få. Tvert imot, Teddy satte seg resolutt ned med ryggen til, noe som «snufseren» visste innebar ønske om øyeblikkelig rygg- og nakkemassasje.

  Finnes det ingen kur mot uvesenet? undret basselusken. Nå hadde også susingen mellom ørene blitt tilført en ny lyd hver gang han i vanvare holdt pusten og svelget. En slags rasling av løv etterfulgt av ørsmå knepp. Bygget noen rede der inne? Venter ikke fauna med slikt til mars eller april? Plutselig kom noe ham i hu - for 20-30 år siden - da var han også grusomt forkjølet. Det hadde haglet med gode råd. Ett av dem var et glass Cognac, øyeblikkelig fulgt opp i praksis. Hennessy XO, minst. Og han ble vidunderlig klar i toppen, en innvendig tåke lettet, Nirvana var nær. Dagen etter var han minst like dårlig og flasken tom. Neste gang ble han rådet til te med litt Havana Club i. Igjen lettet disen, om enn annerledes. Han ble varm og yr i knotten, føltes som han befant seg i tropene selv om han i virkeligheten satt på en eller annen suspekt pub i nærheten av Egertorget, med håndkle over hodet og sugerør i koppen. Det ble et slags hodets sauna-møte med de dyreste syv kopper Lipton han noen gang hadde slurpet i seg. Igjen ble lommeboken slunken og han minst like elendig i kroppen dagen etter.

  På tide å prøve noe nytt. Kanskje han skulle bli sunnere? Men hva er vel mer helsefremmende enn Vitamin B og øl? Han tok med Teddy på butikktur. En annen, men like fast rute som morgenturene. Teddy kjente hver busk og hver skrent, og sniffet inntil han fant et sted hvor en tispe hadde skvettet siden siste tur. Derpå gjorde han det samme, så høyt på nærmeste busk eller gjerde han klarte. «Nydelig,» tenkte han, «så her gikk altså min skjønne Lexi for fire dager siden. Bare tre måneder til løpetid!». Større hunder enn Teddy er det få av, følgelig raget han øverst i duft-hierarkiet. Var det hanhunder i nærheten sparket han for syns skyld et par kubikk grus eller sand i deres retning. Ved nærbutikken parkerte Teddy utenfor, oldingen (slik han nå følte seg) gikk inn og fikk øye på noe rødt i ferd med å bli stablet opp i fruktavdelingen. Den hadde han hittil holdt seg unna. Utrolig nok fristet jordbær, selv i januar måned! Luksus. Han skeiet helt ut og kjøpte i tillegg 20 brustabletter med C-Vitamin samt tre klementiner. Det siste på grunn av de ukene i desember frem til julaften mens butikken loddet ut en kasse klementiner hver dag. Noe svar på hvorfor de ikke heller tilbød en kasse øl fikk han aldri. Men tre vitaminbomber skulle han vel klare. Ute ventet en teatralsk snurt Teddy, det varte som vanlig ikke mange sekundene. 

(Teddy får snurten av Lexi)

 Få dager etter var jordbær og annen frukt forduftet. Han følte seg bedre om morgenen. På tross av å styrte en halvliter vann med to ganger 1000 mg C-Vitaminer rett før leggetid ikke akkurat hadde hevet nattesøvnens kvalitet.

  En drøy uke inn i det nye året var tølperen omsider tilbake på trening. Fuglene hadde fløyet fra rede og hode. Men ikke før han kom ut fra helsestudioet; nok et kjølig rep rundt halsen! Han sukket tungt, spørsmålet meldte seg like innlysende som svaret: Skulle han slutte å trene eller si fra seg æresmedlemskapet i Aass Bryggeri? Så smilte den dystre - var det så nøye om skroget forble rustent? Hjemme ventet jo Hans Majestet Teddy med logrende hale - om ikke i dag så i morgen - slike møter kan kurere selv den mørkeste gruff!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Martin Aaas' memoarer og annet vås.

Olaf Bull

Olaf Bull

  Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883-1933) var en norsk dikter. 4. desember 1909 utga han sine «Digte». Dikteren var gift med Suzanne (1895-1976, født Dain) i Paris 1925, sønnen Jan Bull (1927-1985) ble forfatter og teaterinstruktør. Før Suzanne hadde Olaf Bull to mislykte ekteskap bak seg, fra et av dem også to døtre (Mona og Merete).

(Olaf Bull portrettert av vennen Henrik Lund, 1911)

  Olaf Bull døde av helseplager 29. juni 1933 på Rikshospitalet i Oslo, rundt 9 år etter at han første gang traff Suzanne på en sankthansfest hos Caprinos på Lysaker/Snarøya i 1924. Det er ingen hemmelighet at plagene fulgte av hans alkoholforbruk. Å leve av å skrive dikt er vel vanskelig eller nær sagt umulig selv i dag, det var neppe lettere i første halvdel av forrige århundre.

  I forordet til Suaannes bok «Ni år. Mitt liv med Olaf Bull.» skriver Hans Heiberg om dikteren bla.: -- « Ingen har så kompromissløst dyrket sin spesielle kunstform, lyrikken, og stillet så ubønnhørlige krav til seg selv - uten å ta hensyn til om det førte ham til himmel eller helvete.
  For det meste førte det ham til helvete. Lysende kunstneriske seire, javel, som korte blitz-fotografier av dikteren, laurbærprydet og virakombølget, men utenom disse sjeldne glimtene av triumf var det svart mørke, uavlatelig pengenød og flukt for gjeld, desperat kamp med stoffet, rastløshet og fortvilte forsøk på å glemme virkeligheten.
  Olaf Bull var et geni, ett av de meget få i norsk diktning, og han visste det selv. Han visste at når han syslet, puslet, lekte og sloss med de gjenstridige ordene, hendte det at de lystret, underet innfant seg, stoffet ble selvlysende mellom hendene på ham, og fremkalte ilinger av ny lykke over ny opplevelse hos den lydhøre leser.»

  Allerede i oktober 1924, ikke mange månedene etter parets første møte, ble Olaf Bull lagt inn på Røde Kors, «det første av mange han i fremtiden kom til å ha på sykehus», som Suzanne senere skrev. Vinteren/våren 1925 reddet Suzanne Olaf Bull fra et selvmordsforsøk, sent i mai samme år satte paret kurs mot Paris. I september fortalte Olaf Bull Suzanne at han hadde skrevet sitt «vakreste dikt!». Det var «Metope». På det håndskrevne manuskriptet (datert 9. september) kan man lese med skråstilt skrift: «Til min elskede Suzanne! fra Olaf». De to ble gift på Rådhuset i Paris 6. oktober 1925, og noe over et år senere (7. januar 1927) ble Jan Breda Bull født i den franske metropolen. Fornavnet fordi han var født i januar (iht Suzanne), mellomnavnet som Bulls far. Olaf Bull slo seg aldri til ro, også i Paris bar tilværelsen preg av opphold på hoteller, leide leiligheter, barer og et sanatorium, han reiste også tilbake til Oslo (via København) noen uker på tampen av 1926, så returnerte han til Paris kort tid før Suzanne nedkom. «Pendlingen» mellom Frankrike og Norge fortsatte - de var bare tidvis sammen. Det kan ikke ha vært lett for Suzanne å se sin ektemann gå til grunne, samtidig som lille Jan vokste opp - og ingen av dem hadde penger -det ble stort sett almisser og venner å leve på, i Frankrike kunne de bo hos Suzannes mor.

(Suzanne og Olaf)

  Diktet «Metope» (formet som en dialog mellom mann og kvinne) ble utgitt i diktsamlingen med samme tittel i 1927 på Gyldendal Norsk Forlag. Det er et av de klassisk monumentale dikt i norsk lyrikk:

Metope

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!

Dig vil jeg dypt og blivende bevare

i digtets evige, unge alabast!

Du solbevægede sværmerske! Med panden

pikelig vendt mod kveldens bleke guld,

vender du mildt en himmel mot en annen,

likesaa lys og øm og løndomsfuld!

Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,

hadde jeg magt til ét: at hugge ind

i mindets trodsige sten en myk metope

over dit vare, omridsømme sind!

Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter

til sommersjøens luftige bølgesprut!

Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter

sin tonende grændse altid længer ut!

Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake

bak rødmende lunde, gyldne kirkespir -

og luftens lysende bølger synker svake,

som bækker af sol fra bjærgene, som blir!

Aaserne blaaner. Stjernerne er nære!

De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!

Engen har andagt - op af luftens fjære

stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,

aander en vind i rugens sølvgraa pels!

Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning -

midt i et mulm af blaat kan øiet faa

et drivende stænk, en fugtig glans af honning,

og stille spør jeg dig «Ven - hvad tænker du paa?»

«Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve -

paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!

Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,

veier i sjøen, bleke seil derute,

bølger, som strømmer mot stranden uten mig!

Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,

tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,

kommende kvelder her i sommerhaven,

uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!

Det hele fylder mit øie som en taare,

jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!

Alle de ting, som nu ikveld er vore --

om faa, berusende aar staar stunden fore,

da taakerne glir, og øiet kan se klart!

Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!

Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!

Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være

en styggere strand end dén, forladt af alt?

Allikevel er det et sødt og saligt under,

at engene her, med korn og krat og trær,

og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,

dugges saa sødt af vore smaa sekunder --

bare den bjærken dér, hvor vor den er!

Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen

ligger i græsset støt og stadig staar

de svære hesjestængerne op i rognen,

og grøften er grøn som før, i alle aar!

Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,

vilde jeg bli til vangen her, med hø,

til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,

bare for slik, paa annen vis, at værge

den hellige haven vor, for dét: at dø --!

Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes

er snart det eneste glimt af haab, jeg vét -

den hastige, hete straalestund, det lykkes

at vække i mig en annen evighet!»

Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,

en tydelig mand af kjød, fra taa til top,

kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme

noget, som bare er blik og sind og stemme,

i smertelig angst og anelse løst op!

Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke

dit duftige haar, med haanden din i min -

og øie til øie saan, staar Pan og Psyke

foran et hav af korn, i stjerneskin!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, «Metope», Gyldendal Norsk Forlag, 1927, Suzanne Bull «Ni år. Mitt liv med Olaf Bull.», H. Aschehoug & Co, Oslo, 1974

Cecilie Løveid

Cecilie Løveid

  Løveid (født 1951) er en norsk dramatiker, forfatter og lyriker. Hun må sies å være utrolig allsidig, finnes det en sjanger hun ikke har vært innom? Vel, romaner, barnebøker, dikt, fjernsynsdramatikk, tekster til performance, opera og danseforestillinger har det i alle fall blitt. Hun debuterte allerede som 21-åring i 1972 («Most»), men hennes gjennombrudd var «Måkespisere» i 1982. Radiohørespillet med den noe spesielle tittelen er oppført i mange land, og ved siden av Jon Fosse er hun den norske dramatiker som i samtiden er mest spilt i utlandet. Hun har mottatt en bøtte med priser, bla.: Aschehougprisen (1984), Ibsenprisen (1999 & 2017), Doblougprisen (1990), Gyldendalprisen (2001), Brageprisen (2017), Heddaprisen (2016), Amalie Skram-prisen (1998), Prix Italia (1983).

(Cecilie Løveid)

  Diktet «Rug» fra 1983 skal være et av Norges mest antologiserte og gjennomanalyserte sådanne. Med skam å melde; dette var mitt første møte med poeten, heller ikke kan jeg erindre å ha sett diktet blant antologiene i egen bokhylle, men det sier nok mest om meg og min mangelfulle samling. Her gjengis imidlertid diktet (med linjeinndeling slik jeg fant det), les det gjerne  s a k t e  og opptil flere ganger:

Rug

Hvis jeg var en rugåker ikke en datter og du var en
mann på tur.
Var jeg sådd så tidlig og kommet så langt at
østavinden fikk tak så jeg kom i bølger.
Ville du komme i mine bølger da?

Ja plutselig sto du der som jeg drømte i blå klær mørke
barter og høye slagstøvler ved kanten av meg.
Så fløy du
med buksiden tett over rugsnert så varm at det duftet
nystekt brød.

Jeg åpnet meg nye steder i lange buktende ganger,
høyere bølger. Så måtte du se på klokken der du fløy.
Måtte vite hvor lenge du hadde holdt deg svevende.

Det ble et søkk etter deg i knekkete aks kroppens
flaksende avtrykk i falløyeblikket.

Men jeg har flere mål land og en fantasi som har
overlevd et uendelig antall med eventyr.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om forfatter/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: Diktsamlingen «Mykt glass», Dikt i utvalg ved Steinar Opstad, Kolon Forlag, Oslo, 1999, Wikipedia, Norsk biografisk leksikon

Markus Grøde - Ånden som gikk

Markus Grøde - Ånden som gikk

  Det var en gang for veldig lenge siden, nærmere bestemt en sensommers formiddag - - minst 200 år tilbake i tid.

  På en ubetydelig liten teig nord i Helgeland våknet Markus Grøde. Ikke brått, men noe føltes annerledes. En bevring fra grunnen under. Det var som om halmen han lå på ristet, men allikevel ikke. Lite visste han, akkurat som alt annet levende i regionen; det som var i ferd med å skje skulle for all fremtid forbli risset inn i historien. Men i motsetning til den norske grunnlov vedtatt en håndfull år tidligere skulle Markus’ opplevelse bli glemt av kommende generasjoner. Naturen forteller ikke selv, det er bare de skrivedyktige som gjør. Og Ranfjorden var da som i resten av landet stort sett bebodd av fattige sjeler, og Markus var analfabet. Viktigere enn Eidsvoll for allmuen var nok innførselen av poteten som fulgte i kjølvannet av Napoleons kriger.

  Markus må sies å ha vært av ubestemmelig alder. Han visste ikke selv heller. Helt foreldreløs var han ikke, men faren stakk fra hjemmet så fort han kunne. «Mannfolk er ikke til å stole på!» fnyste mor. Følgelig hadde ikke Markus eller søsknene noen erindring av faren, til overmål viste det seg at moren ikke var bedre enn at også hun forsvant rimelig kjapt den dag hun mente avkommet klarte seg mer eller mindre på egen hånd.

  Markus sturet en dag, kan hende to, så ristet han savnet av. Snart forsvant også brødre og søstre for alle vinder. Var han nå ti eller elleve? Spilte ingen rolle, han trivdes i eget selskap nær fjorden. Potet og sild ble fort favoritt i matveien. Og så hadde han bygd seg et sinnrikt hulesystem under torven. Bolig uten innsyn - med eget spiskammers! Allerede som liten utmerket pjokken seg som en ypperlig svømmer, og som man forstår ditto matsanker. En og annen omstreifer støtte han på, og selv om han ikke følte seg direkte truet, forstod han på ansiktsuttrykkene deres at de mislikte hans åsyn. Kanskje var det de fremstående fortennene? Men en gang fikk han et kompliment fra en liten jente som syntes han hadde «ganske pene ører». Han tok vare på minnet, og visket de andre ut. Måneder og år gikk, han fisket og boltret seg ofte i det kjølige vannet selv nattestid, derfor unnet han seg av og til en liten «middagslur» utpå dagen.

  Tilbake til denne formiddagen det herrens år 1819. De svake rystelsene ble etterfulgt av atskillig sterkere skaking, bare med nød og neppe klarte Markus å karre seg opp til overflaten uten å miste fotfestet. I friluft hørtes skrall som fortonte seg som torden, men det kunne umulig stemme; for første gang på flere uker var det klarvær. Forklaringen fikk han raskt, det han både så og nå hørte var bulderet fra steinskred på andre siden av Aldersundet. Mot ham rullet svære dønninger over fjorden. Men det fantes ikke et aldri så lite vindpust. Høyt over sirklet en havørn, en rovfugl han alltid hadde fryktet …

  Markus overlevde denne dags farer fra hav, fjell, grunn og oven. Han befant seg tross alt ikke helt nede i fjæresteinen, tsunamien var av den milde sorten, dersom monstre kan slik betegnes. Rovfuglen satte kursen sørover. Midt i tumultene fant han seg merkelig nok undrende om han noen gang ville møte den lille piken igjen, og hva hadde hun forresten lagt i begrepet «ganske» pene ører? Henne og de dramatiske minuttene fra klokken 14.30 den 31. august 1819 skulle han bevare i sitt hjerte resten av livet: Et barndomsminne og den dagen ett av de kraftigste kjente jordskjelv inntraff i Norge. Det ble senere beregnet til 5,8 på Richters skala.

(Til Markus' minne)

  NB. Jeg burde muligens ha nevnt; Markus var en «vånd», et medlem av hamsterfamilien, kanskje like lite kjent som jordskjelvet omtalt. En vånd er en brunrotte, man kan ofte se etterlatenskapene fra dem i hager, der de kaster opp jordhauger fra munningen av hulene sine. Da jeg selv var barn (ja senere også), var det mange slike jordtuer rundt om på plenen ved mine besteforeldres hytte utenfor Fredrikstad. Vi ble fortalt det var muldvarper. Det gikk nesten et halvt sekel før jeg fant ut at slike ikke finnes i Norge. 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Inspirasjon/kilder: Martin Aas’ memoarer og annen galskap, Penelope Lively («The Purple Swamp hen»), John le Carré («Muldvarpen»), Fantomet (Tegneserie), Wikipedia.