Teddy Lancelot - Drømmen

Teddy Lancelot - Drømmen

 

  Det er noe som ikke stemmer. Jeg er selvfølgelig fremdeles den berømte Golden Doodle jeg alltid har vært, men noe virker feil. Jeg løper i en hastighet en antilope ville misunt meg, men beveger meg allikevel i «slow motion». Foran meg befinner et monster seg. Det er også feil, det er bare halen på spetakkelet som er monstruøst. Den er bare centimeter fra mine kraftige og vakre tenner. Min tunge er enda nærmere, men nærmere uvesenet er en umulighet. Det virker som ekornet med den store piasavakosten gjør narr av meg. Frustrerende er det!

  - T e e e e d d y y ! ! T e e e e d d y y ! !

  Langt borte fra hører jeg et rop. Det er selvfølgelig «Den gale».

  - Du må våkne Teddy! Jeg tror du har hatt mareritt. Du pep og klynket verre enn et pinnsvin-par som parrer seg!

  Det er like før jeg gir ham en overhaling. Hva vet vel han om pinnsvin? En svinepels er han, tenk å vekke anstendige, for ikke å snakke om adelige hunder på den måten! Forstandig som jeg er, legger jeg heller an en gemyttlig tone.

  «Hva var det som skjedde? Hvorfor ligger jeg hos deg?»
  - Vel, du husker vel at du kom for din daglige dose snacks?
  Jeg gidder ikke svare.
  - Det ble kanskje litt mye snacks på deg, så etterpå la du deg til å hvile i den gamle sengen din, som jeg har her nede. Og ikke før du hadde lagt hodet på loppekassen, så var du i drømmeland. Og så …
  Det blir for mye av det gode. Jeg vifter ham av med ørene, setter meg opp, og studerer «Den gale». Han ser som vanlig stygg ut. Men snacksen og massasjen jeg får, gjør at jeg står ut med ham. Ja, og så lufteturene da. Kanskje jeg skulle prøve en ny vinkling?

  «Tror du på Gud?»
  Den gale ser på meg med et dustete uttrykk. Ikke bare er han gal, han er en tosk også!
  - Egentlig ikke, jeg tror …

  Han bet på agnet. Den pinlige episoden med marerittet er allerede historie. Jeg går til et av mine kjente, og velregisserte verbale frontalangrep:
  «Nemlig. Du skal ikke ha andre guder enn meg!»

  Den gale idioten ser forbauset på meg.
  - Men …
  «Ikke noe men! Det at jeg er Gud er det første budet. Eller det andre, det er ikke så viktig. Det som er viktig, er at JEG er sjef! Capice?»
  - Ja, men hva har det å gjøre med …
  «Ikke noe men sa jeg! Er du døv også nå?»
  Den gale rister på hodet. Tenk å ha så små ører! Og nesen hans må være ubrukelig å sniffe med. Jeg tenker meg om. Hvor mange bud er det egentlig? Jeg tenker mer. Selvfølgelig:
  «Det andre bud, som egentlig er en haug med bud: Du skal hedre din Gud som din matmor og matfar. Du skal ikke stjele Gudesnacksen. Du skal massere og klø din Gud når han setter seg ved dine føtter.
Det tredje bud: Du skal ikke ha andre damer enn de som har løpetid.
Det fjerde bud: Du skal være renslig og vaske lansen din.
Det femte bud: Du skal hate alle ekorn som du hater nabohunden Cola.
Det sjette bud: Du skal gi din Gud delikatesser når han måtte ønske det.
Det syvende bud: Du skal lufte din Gud når han lyster.»

(Mulig nytt bud)

  Jeg er fornøyd. Klokere bud kunne jeg ikke funnet på selv. Men den gale ser fremdeles avventende på meg. Omsider piper han opp:
  - Er det ikke ti bud?
  «Hold tåta på deg! Sa jeg ikke at det andre budet var flere bud? Virker som vi lærer mer på første trinn av hundeskolen enn du har gjennom hele ditt miserable liv!»

  Og med det anser jeg meg som ferdig med nok en leksjon i oppdragelse av den gale. Det er på tide å komme seg hjem til matmor og matfar.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste om Teddy, klikk her.

Kilder: Kilder: Egentlig ingen, jo forresten; 2. Mos., 20, 3, egne betraktninger, men hundebilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor.