Teddy Lancelot - Kongeriket

Teddy Lancelot - Kongeriket

  Jeg står på balkongen og betrakter mitt rike. Det er en Golden Doodle verdig. Jeg sier som den store dikter William Milkshake: «My kingdom for a dog»!

(Kongelig profil)

  Forleden var jeg på spa. Ikke spa for spasme eller spade. Men noe annet. Hva er egentlig spa for et dusteord? Samtidig er det noe romersk over det. Vespasian? Burde jeg kalle meg selv for keiser? Om Teddy Lancelot er aldri så adelig, er det allikevel allerede litt under min stand. Nesten som «den gale». Han bor under meg. Nede i sumpen kan man si. Han har i det minste kommet til fornuft igjen og handlet inn en ny ladning koteletter. Men glem ham, dette handler om meg og verdighet. Nå har jeg det! Fra nå av skal jeg omtales som Hans Majestet!

  Jeg tenker en stund. Gleden fordunster som dugg på koteletten. Hans Majestet har jo «den gale» kalt meg lenge. Riktignok ikke i det siste, nå går det bare i «Teddy-gutt», «Tusseladden», «Sussebassen» og andre høyst upassende klengenavn. Uff og voff, nå sporer jeg av. Også spaen eller kurbadet var det noe gement med. Mest transporten frem og tilbake kanskje. Jeg ble lempet inn i bilen som om jeg skulle ha vært en gammel kongepuddel. Ikke fikk jeg sitte i passasjersetet heller. Der satt «den gale»! Nei, jeg ble stuet inn i baksetet. Så vidt jeg ikke stanget mitt noble hode i taket. Og kjøretøyet da. En tilårskommen BMW, riktignok turbo SUV. Men aldeles ikke noe suverent med den. Hvorfor leier man ikke inn en limousin når royale skal transporteres?

  Mens jeg minnes den ubekvemme transporten skuer jeg altså utover mitt kongerike.  Flaggstangen i nabohagen har jeg vært borti før. En fjott av et ekorn med forloren hale tok seg den frihet å klatre opp stangen. Foran mine vakre øyne! Det gikk tre sekunder så var det ekspedert. De måtte vaske vimpelen med Zalo, Sala Palmer, Jiff og Juff i tre dager for å få bort gørra.

  Selve oppholdet gikk greit. Jeg hater shampo og klipping av negler. Og hvorfor spør de om jeg skal ha neglelakk? Ser jeg ut som jeg er litt på kanten kanskje? Hadde de sett meg i aksjon med min tilkomne Lexi, så hadde de visst bedre. Hun er forresten ikke så interessant lenger. Løpetid over, min interesse finito Vasco da Gama. Hm, kanskje jeg skulle kalle meg selv Djengis Kahn? Nei, det beste med spa er selve vårstussen. Det er så deilig med barbermaskinen som fjerner vinterpels. Det er slik sauen har det, tenker jeg. Massasje. Matfar og matmor pleier å massere meg. Ja, til og med «den gale» gjør det. Men selv da må han skvaldre som en tilårskommen kakadue. «Massasj, gamasj, fromasj, kurtasj» messer han. Uansett, elektrisk massasje er det noe eget ved.

(Hva skuer mitt øye?)

  Jeg skuer som sagt ut over mitt rike. «Riket er mitt og makten og æren i evighet». Det har jeg lest. Ok, min egen lille nyansering. Men jeg er altså langt forbi stadiet med «la riket ditt komme». I nabohagen ser jeg en gammel furu. Der finnes verdens største skjærerede. Nærmest en generasjonsbolig. Jeg hater skjærer. Selv om de ser ut som flaksende prester. Mangler bare at det vokser opp prestekrager under dem.

  Nå husker jeg det! Den sangen som vi valper pleide å synge mens vi løp i ring rundt en flaggstang. Eller var det en gammel furu montro?:

Skjære, skjære havre,
hvem skal havren binde?
Det skal aller kjæresten min,
men hvor skal jeg henne finne?
Jeg så henne i gåraftes
i det klare måneskinn.
Hver tar sin, så tar jeg min,
så står det en tilbake.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Egentlig ingen, kun egne filosofiske betraktninger, men alle (minus det siste) bilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor.

PS. Jeg glemte å nevne at kilden for det gamle barneverset er WikiStrinda. Selv om jeg innbiller meg at verset går mye lenger tilbake i tid. Det finnes de som hevder at Henrik Ibsen var med på sangspillet i sin barndom.