Teddy Lancelot og Dommerens time

Teddy Lancelot og Dommerens time

  Det er dommedag. Armageddon er mulig nær. Det er merkelig stille utenfor kjellerinngangen til Heming Tennisklubb i det jeg og «den gale» ankommer. Intet publikum, ingen presse, men vi blir i det minste møtt av rettsbetjent Guro Gribb, som pussig nok ikke er nedkrittet for en gangs skyld. Blid er hun også, det er nesten så jeg aner ugler i skjørtet. For første gang får også Den gale bli med inn i lokalet, vel inne føler jeg at noe ikke stemmer. Det er altfor stille! Ikke en aldri så liten dvergpuddel å skue, min forsvarer Slusk eller aktor Ragnar Rev er heller ei å se. Til og med disse forferdelige ekornene oppe i kjellervinduet syntes å ha fordunstet. Akkurat det er et pluss.

(Jeg stiller i finstasen)

  Men dommerne sitter på hver sin trone. Alle virker snodig nok fornøyde, til og med Rune Røyskatt som er så bandasjert at han ser ut som en mumie, virker i godt humør. Kalle Langballe Kanin vifter elegant med sine ører som stikker ut av bandyhjelmen. Det største gliset har imidlertid hoveddommer Per R. Pinnsvin, og ikke før vi har kommet inn døren, reiser han seg på pidestallen, bukker dypt og …:

  - Ærede Lord Teddy Lancelot! Det er oss en ære å ha Dem tilbake i rettslokalene igjen! Og i dag skal De endelig få deres velfortjente oppreisning. Takket være Deres snarrådige handlekraft og dåd forrige rettsdag, unngikk vårt fedre-, mødre- og pinnsvinland en katastrofe av monumentale dimensjoner! Hadde De ikke ventilert lokalene i tide, er det ikke godt å vite om noen av oss hadde overlevd. Og, som De helt korrekt meddelte rettsbetjent Guro Gribb om; det var jurymedlem nummer 4 som detonerte en promp på størrelse med en atombombe Grandiosa. Nærmest som sennepsgass å regne! Vi sendte vevsprøve fra puddelens stump til Toksilogisk Institutt i Bloksberg, og nok en gang viste Deres deduksjon seg å være nær sagt innertier. Prøven viste at Petrosian Puddel kvelden i forveien hadde fortært to gamle katteskinn og en risbolle med bedervet ertestuing! Nærmere en dødelig kombinasjon ville ikke Tulliban eller Fullafan kunnet prestere. Det er puddelen som burde vært satt under tiltale! Jeg sier som den store dikteren:

Så tåpelige pudler er!
Du står, og den vil stanse opp;
du kaller, og den klatrer på din kropp.
Mist ting, så hentes de på flekken;
den fisker opp din stokk av bekken.

(Jurymedlem nr 4)

  Jeg bestemmer meg for å ikke informere dommeren om at min mor var en puddel. Riktignok en kongepuddel, men dog. Og kan hende det ikke er så uklokt å følge Charlie Slusks råd om ikke å fortelle «hele» sannheten? Tror forresten heller ikke jeg bør spørre om hva dommerens mellomnavn er.

  På dette tidspunkt går dommer Pinnsvin nesten opp i fistel av pur begeistring. Han tar overbalanse, men redder seg mesterlig inn ved å foreta en piruett på dommerstolen. Uheldigvis veiver han også rundt med klubben, bommer på kobberlokket og treffer i stedet fagdommer Kalle Langballe Kanin med knusende effekt midt i planeten. Hjelmen til stakkaren revner, han stuper i bakken, men verre var det nok at klubben traff ham midtskips i høyre øre, dette svulmer bare sekunder senere opp til størrelse og lengde som en trombone. Svampemattene på gulvet har blitt fjernet siden siste rettsmøte, men kaniner er som kjent myke til bens, så kort tid etter spretter han rundt som før, men hørselen har nok fått seg et skudd for baugen. Jeg er glad det ikke er mitt øre! Uanfektet av det hele fortsetter dommer Per R. Pinnsvin sin monolog:

(Fagdommer Kalle L. Kanin)

  -  Så, etter «episoden» satte vi selvfølgelig juryen til side. De er herved frikjent på alle punkter! Skulle jeg dømme Dem til noe som helst, så måtte det være til snacks og snadder på livstid!

  Jeg vurderer svakt å logre med halen, men i det samme senker dommeren sitt stemmeleie samtidig som han stirrer meg rett i mine vakre øyne, og …:

  - Til slutt har jeg et spørsmål til Dem, Herr Teddy Lancelot. Og De kan ta det helt med ro, uansett hva De svarer vil De for all tid være å anse som frifunnet, renvasket, uten noen som helst form for bakvasking eller andre vaskemidler. Hadde De i det hele tatt tenkt å ta livet av Einar Ekorn?

  Hva var det min forsvarer Charlie Slusk sa igjen? Så minnes jeg, og svarer:

  «Ærede dommer, bare halvveis!»

  Dommeren måper.

  - Hva er det De sier, et halvt drapsforsøk??

  «Ja, saken er som kjent at utysket kom løpende bortover på nettinggjerdet i imponerende hastighet. Rene balansekunstneren. Så jeg satte naturlig nok etter i passende tempo Gigante. Men gjerdet er som man vil forstå, grensen mellom min og naboens tomt. Så den halvparten av ekornskrotten som befant seg på den siden kunne jeg, i henhold til Nødvergeloven, ikke angripe. Jeg besluttet meg derfor i stedet for å la kreket få fryse litt oppe i bjørken han landet i. Den var også på naboens tomt.»

  Dommer Per R. Pinnsvin ler så piggene rister.

  - Du store alpakka! Hadde De ikke vært adlet, så skulle De ha blitt advokat! Hvilket minner meg på historien om de to engelske advokatene som befant seg på et tog gjennom Yorkshire. I kupéen satt de og studerte det fagre landskapet som passerte revy, med daler og grønne åssider. Inne imellom kunne man også observere gressende dyr. «Så vakkert landskap,» sa den ene advokaten, «og så fint som sauene er klippet!» Den andre advokaten stirret også ut, hvorpå han tørt repliserte: «I hvert fall på den ene siden!»

  Ikke lenge etter befinner vi oss på bakkeplan igjen, nederst i Tennisveien. «Den gale» er litt skuffet over at han hverken fikk vitne eller komme til orde. Nobel som jeg er, bestemmer jeg meg for å gi ham noen trøstende ord:

  «Det er kanskje like greit du ikke slapp til. Sannsynligheten for at du hadde kludret det hele til var ikke akkurat mikroskopisk. Nå drar jeg hjem til matfar og matmor og ser hva de har laget i stand til lunsj for meg. Kan ikke du i mellomtiden stikke bort til Kiwi og handle inn seks, syv svinekoteletter til kvelds? Ta gjerne de med ekstra flesk!»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Egentlig ingen, mest egne surrete fantasier og betraktninger, men hundebilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor (forresten, denne gang er jeg ikke helt sikker). Andre bilder; tvilsomme media. Forresten, nok en gang (puddelsitat): Johann Wolfgang von Goethe: «Faust», En Tragedie, Første del. I gjendiktning ved André Bjerke, H. Aschehoug & Co., Oslo, 1966.