André Bjerke og Trygve Skaug

André Bjerke og Trygve Skaug

  Jeg har vært innom begge disse før (se her og her). Men poetene kan man gjerne vende tilbake til. Først et dikt av tusenkunstneren Bjerke, det får meg av en eller annen grunn til å tenke litt på Henrik Ibsens «Forviklinger»:

Vindpustet og stenen

Et vindpust hadde
en sten som venn.
Den så henne ikke;
men hun så den.

De hvisket så meget
til felles glede:
den lette der oppe,
den tunge der nede.

De hvisket om vennskap
som ikke kan ruste.
«Du er så usynlig!»
sa stenen til pustet.

«Men hvisket ditt er som
en sang av sirenen…»
«Akk, du er så synlig!»
sa pustet til stenen.

«Og aldri kan stener
og vindpust forenes:
sten kan ikke luftes,
og luft kan ikke stenes.»

«Men likevel har du
en gave å gi meg,»
sa stenen til pustet.
«Fly alltid forbi meg!»

«Og du har en gave,»
sang pustet av sommer
tilbake til stenen.
«Ligg fast når jeg kommer!»

Et par ble de aldri;
men verden forsøtes
av vennskap når stenen
og vindpustet møtes…

Til slutt Trygve Skaus lille perle (uten tittel):

Husk
at du er langt nede nå
og
at jeg har veldig lange armer

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her.

Kilder: André Bjerke: «Samlede dikt» (bind II), H. Aschehoug & Co, 4. opplag, 1988, Trygve Skaug; «Ikke slipp», Cappelen Damm, Oslo, 2020.