Teddy Lancelot - Mucho macho hombre

Teddy Lancelot - Mucho macho hombre

  Gregers Werle var en fornuftig kar. Han sa: «Kunne jeg velge, så ville jeg aller helst være en flink hund.» Og hvem er flinkere enn undertegnede adelige Golden Doodle? Svaret gir seg selv. For en gang skyld kunne Tullingen bidra med noe, støtt og stadig resiterer kråka fra Ibsens skuespill.

(Jeg er Mucho macho hombre -
sommer som vinter!)

  Apropos; kråker! Noe av det verste jeg vet. Møkkafugler som rapper tørrfisken min så snart jeg forlater den for å utforske andre snacks-muligheter. Må derfor fortelle om en episk hendelse der fant sted ikke så langt tilbake i tid:

  Vi er på vei til butikken. Der finnes også snarveiens sti. Begge sider omkranset av høye gjerder for markering av tomtegrenser. Mennesker er rare. Okke som, med trær og busker på begge sider former de sommertid nærmest en botanisk portal over stien. Et par kråker har slått seg ned i buskaset. Vanligvis befinner de seg jo høyt oppe i furuene, eller, grusomt nok, nede på bakken for å tilsnike seg snacksen min. Men de har kanskje oppdaget et rede de kan rappe egg eller fugleunger fra. Plutselig setter den ene møkkakråken i med sitt evinnelige «kra-kra». Helt normalt. Men så stemmer Tullingen i med det samme «kra-kra»-et! Og da følger et evig spetakkel, for nå setter BEGGE de vingebefestede udyrene i med et firdobbelt «kra-kra-kra-kra» - rene kakofonien! Tullingen gliser og imiterer igjen. Han må være syk. Innbiller den tobente seg at han er Ikaros? Det pussige er at han faktisk klarer å etterligne kråkene ganske godt, så jeg stemmer for syns skyld i med et «Voff-voff». Egentlig litt befriende også, for når jeg spretter til værs på mine spenstige ben klarer jeg nesten å få kloa i dem. Men bare nesten.

  Alt har en bakside. Også Tullingen. Stygg selvfølgelig. Og han har ikke den fjerneste anelse om hva han holder på med. Uansett, et par dager etter, denne gang mens vi vandrer tilbake fra butikken sitter kråkene der oppe i buskene igjen. De har hukommelse som flyvende elefanter, og nå «kra-kra»-er de så høyt at jeg forbanner meg selv for ikke å ha medbrakt hørselsvern. Stupdykker mot oss gjør de også. Akkurat det liker jeg, de bør prise seg lykkelig over at ikke den navngjetne Teddy Lancelot får satt sin beryktede tanngard i dem umiddelbart. Jeg er så mucho Hombre! Nei, faktisk mucho MACHO Hombre! Tullingen derimot, han blir redd. Han har absolutt NULL innsikt i dyrenes verden! Nå kommer Tullingens bakside for en dag; feig som en hyene stikker han halen han ikke har mellom beina. På rekordtid er vi hjemme igjen og nede, utenfor kjelleretasjen.

  Raus og empatisk som jeg er, forsøker jeg å oppmuntre Tullingen. Han liker dikt, så jeg starter med å resitere fra mitt festlige og nyeste verk: Diktsamlingen «Speil, speil på veggen der, si meg hvem som tisser høyest på busken her?» Funker dårlig, den tobeinte er tilsynelatende fremdeles et nervevrak. I det samme lander en skjære snaue 10 meter unna der vi oppholder oss utenfor inngangspartiet. Hva gir du meg? En jævla skjære på MIN plen!! Ikke før arrivert, setter den i å skvaldre. Og som om ikke det er nok, nå bryter helvete løs! Tullingen kvikner nemlig mirakuløst til bare for å etterape også sjura, de høres ut som to rustne motorsager! Jeg blir målløs, og for første gang i mitt adelige hundeliv så befippet at jeg er ute av stand til å jage fjærkreet vekk. Hakket før jeg vurderer å legge meg inn på kennel!

  Nei, det er bare å kapitulere, ingen av mine heltemodige forsøk på å oppdra Tullingen har vært fruktbare. Totalt uforbederlig er han! Og fra nå av og inn i evigheten: Nedgradert til Den Gale!

For forrige innlegg om Teddy Lancelot, klikk her. For neste innlegg, klikk her. For neste føljetong om Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie, samt Henrik Ibsen: «Vildanden», utgitt 11.11.1884.