Mini-Putin: Vånden som går (I)

Mini-Putin: Vånden som går

- Kan du pisse på plenen?

  For en gang skyld undres jeg om det bare er meg som er splitter pine gal. Spørsmålet blir nemlig stilt av sjefen. Det er Bjørn. Han står lent over rekkverket ved svømmebassenget ute i hagen og etasjen over. Etter et par dagers betenkningstid forstår jeg at forslaget hans ikke er så helt på jordet allikevel. Men jeg må nesten spole tilbake en stund før galskapen dominerer Slemdal fullstendig:

  Det er en eller annen fin høst- eller sensommer morgen. Jeg stopper litt ved hjørnet opp mot bassenget, på vei for å ta med verdens mest berømte Golden Doodle (HM Teddy Lancelot, se feks. her) på vår sedvanlige luftetur. Det ser nærmest ut som noen har forsøkt å lage sveitserost av plenen! I tillegg er en haug med gresstuster og jord tilsynelatende vilkårlig slengt rundt omkring. Kan umulig være hakkespett, tenker jeg, slår det hele fra meg, og vi to vandrer med freidig mot på faste stier.

  Det går et par dager. Plenen ser mer og mer ut som en tyrkisk potetåker. Teddy Lancelot bryr seg ikke, jeg er mer bekymret. Og sjefen mer enn en anelse sur.  

  - Martin, vi må ta noen grep! Han har fått etablert at plenen er invadert av jordrotter. Mulig det faktisk bare er én. Først tenkte vi på muldvarper, dvs., jeg var også åndssvakt inne på tanken om termitter, men ingen av dem finnes i Norge, så det må være jordrotter. Eller Vånd, som de heter.

(Enemy of the State)

  Jeg er selvfølgelig ikke flink til å håndtere slikt. Med teknisk, og for den del annen innsikt som en tannløs bever. Men jeg følger instruksene:

  Diverse musefeller blir satt opp, med visstnok fristende frukt: Epler. Behørig kamuflert av eplegrener. Selv om vi ikke kan se den nattoperative terroristen, så er det et par uker senere og dusinvis av forsvunne epler klinkende klart at Rotta gjør narr av oss. Eneste fellen som blir utløst er når jeg en kveld i vanvare surrer rundt i sandaler på søken etter en tom ølboks. Sjefen har et plommetre i hagen like ved fellene. Vi prøver også litt plomme i fellene. Rotta holder på å dø av latter. Det går opp for oss hvorfor det ikke er noe nedfallsfrukt fra verken eple- eller plommetrær.

  Vi setter opp en gigantisk rottefelle, den fortoner seg nesten som en katapult brukt under romerkrigene. Sjefen har av en eller grunn funnet ut at jordrotter elsker peanøttsmør, så vi prøver det. Det er mulig det fungerer i USA, men ikke i steinrøysa Norge. Ok, røys med litt gress på. Skjønt det siste minsker. I hvert fall i hagen. Rottegift? Glem det, jordrotter er immune! Bjørn gir seg ikke og handler inn et slags rør som vi presser ned i bakken. Det ser ut som en mikrofon, er batteridrevet og gir fra seg en lyd med noen sekunders mellomrom, samt underjordiske vibrasjoner som visstnok skal skremme bort rotter og mus. Det fungerer ikke mot vår ubudne gjest. Men nabohunden reagerer. Det driter vi i. En natt øser det ned. Det er selvfølgelig håp om at udyret drukner, men tvert imot - etter litt forskning finner vi ut at jordrotter er utmerkede svømmere!

  Min nattesøvn blir dårlig med stadige mareritt om rotta, som jeg i det stille har døpt «Mini-Putin». Vondt i den ene stortåen har jeg også. Jeg bestemmer meg for å ta en tur til Lutvann. Nærmere bestemt Forsvarets Overskuddslager. Ved skranken kommer jeg i prat med en kar på min alder. Han er hyggelig. Noe naivt kanskje, men jeg går rett på sak og spør om han har en bazooka til overs. En halv time senere sitter jeg på T-banen igjen, medbringende det som for utenforstående kan fortone seg som et rundt futteral for fiskestenger. Det viste seg at den gamle heimeverns-soldaten hater jordrotter! Han hadde nemlig en episode for mange år siden, hvor hans kone nærmest ble skremt til døde av en vånd, som plutselig åpenbarte seg under hennes kveldsvisitt på utedoen ved hytta, nede i det som den gang het Østfold. Skilsmisse ble det også. Mulig det var en kloakkrotte, og ingen vånd. Men akkurat det holder jeg kjeft om, ikke hver dag man får en bazooka mer eller mindre i gave!

Fortsettelse følger.

For forrige innlegg, klikk her. For neste/siste del om Mini-Putin, klikk her. Om andre rotter, se eksempelvis eventyret om «Pungrotta Harry» (klikk her).

Kilde: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.