Bjørn Aamodt - fotballens musikk

Bjørn Aamodt - fotballens musikk 

  Har gjengitt dikt av Aamodt før (klikk her). Som ung spilte jeg tennis på Stabekk, klubben lå (da som nå) tett ved jernbanelinjen. På den andre siden finner man Frem-banen, hvor det ble spilt fotball, samt bandy vinterstid. I det følgende tegner Aamodt et bilde av «fotballsiden»: 

Musikk 

Den eneste lyden som nesten kan få meg til å gråte
er den dumpe lyden av en våt lærball
på en hardtrampet jordslette en kveld i juni, 

når skyggene fra løvtrærne strekker seg helt ut
over de klesbyltene som markerer det ene målet,
og gresstjafsene blir våte av dogg 

slik at en vellykket finte får Kåre til å skli
helt inn i krattet
opp mot jernbanelinjen,

eller erindringen om å våkne opp av fjerne stemmer
en tidlig søndagsmorgen i august, med gult lys
flommende inn i rommet forbi de blafrende gardinene, 

og vissheten om at det er i dag
vi skal spille semifinale mot småguttelaget på Stabekk
fyller deg helt ned i føttene, og driver deg 

forbi det kokte egget og ut på gårdsplassen
med nye blå turnsko og ballen
som knitrer i den grå singelen, 

mens den kalkete muren langsomt dekkes til
av grå, runde avtrykk. Dunk, knitre, dunk, knitre symfonien
for murvegg, ball, blå turnsko og singel i sollyset. 

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt, klikk her. 

Kilde: «Bjørn Aamodt, samlede dikt» med etterord av Kjartan Flagstad, Gyldendal norsk Forlag A/S, 1995.