Geir Gaas
Mitt navn er Martin Mos, forhenværende journalist i bla. Hundenes
Tidende. Kamperer i en kjellerbolig (med fint utsyn) i et noenlunde sivilisert
nabolag på Slemdal, der ikke alle er slemme. Men mange av dem har selvfølgelig en
nese som peker oppover. Selv er jeg en eldre førtidspensjonert og forfyllet
fanteslusk. Men hvilken vei min portvinsnese beveger seg er sannelig ikke lett
å si. Muligens som værhanens. Uansett en som bedriver absolutt intet, men vinterstid
inne og betrakter snøkrystaller, eller som nå; ute på platting og ser gress og
planter gro.
Denne
vakre vårdag i april avbrytes mine tanker rundt gress og løvetenner. Samt en og annen sommerfugl. For en
gangs skyld vendes blikket oppover. Er det et fly? Er det, nei, nei - glem
Supermann - det er en meteor!! Men også det må justeres; snaue to sekunder
senere dundrer nemlig noe som fortoner seg som en fjærkledd kanonkule ned gjennom et
bjørketre og etterlater seg et krater på størrelse med en øltønne. Rett ved et
ungdommelig epletre fire meter fra mine mosegrodde føtter.
(Geir) «Jøssenavn,
hva i svarte svingende granateple!!?» Tenker jeg. Fra gropen høres noen halvkvalte
skrål, så rister fjærkulen på skrotten, åpner nebbet og stirrer ilsk mot meg.
Som journalist hører man mye og lærer litt, min spesialitet var å kommunisere
med dyr. Mest hunder samt mer eller mindre flyvedyktige fjærkre, for sistnevnte
var særlig linerler, pingviner og tjelden blant favorittene.
I
den følgende samtalen gjengitt (etter innledende skvalder) er «fjærkulen»
referert til som «G» (han presenterte seg som Geir Gaas), jeg «M»:
G: Gjess, gjess, gjess!
M: Hva behager, man sier da i anstendighetens navn Yes! Hva skjedde egentlig?
G: Du ser vel at jeg er en gås? Kjempedust! Mitt navn er Geir Gaas, det som skjedde var at jeg kom ut av kurs. Og som plogfører for nitti andre gjess, har man et
spesielt ansvar. Man kan nesten si styreansvar. Som i fugleloven, kapittel 17
og 19, § 4. Men jeg påberoper meg «force majeure». Fikk et illebefinnende på
vei til Sognsvann fra Bogstadvannet. Elendig kvalitet på gress og vann der
oppe. Gjess, gjess, diaregress og nå kun gås. Men jeg overlevde!
M: Åh, et vanlig syn altså: En flyvende snøplog i april. Jeg er også glad i Aass,
vil du ha en?
G: Fy flate og kremmerhus! Du er ikke bare gammel og dum, jeg sa Gaas
ikke Ås. Fornærm ei en erfaren grågås!
M: Mulig jeg hører litt dårlig på det venstre øre ja. Men her kan du ikke
oppholde deg, flystyrt eller ei. Vi tolererer verken gås eller gjess på gress.
Dessuten driter gjess voldsomme mengder, og så feit som du ser ut til å være,
bør oppholdet begrenses til et minimum. Du kan jo alene - bare fra stumpen din
å dømme - detonere mer enn en gjeng med gjess. Yes eller no!
G: Ganske tjukk du også! Jeg har i det minste en vakker og slank hals, din ligner
på en flodhest med struma!
M: Ok, siste advarsel: Ser du karen på hjørnet, den nystussete kledd i hvitt og
med tanngard en krokodille ville misunt ham?
G: Hva så?
M: Kun at det er verdens mest berømte Golden Doodle gjennom tidene; Hans
Majestet Teddy Lancelot, ridder, olympisk mester, dommer, Nobelprisvinner, statsminister,
bare for å nevne noe. Han har gått av med pensjon og nyter nå sitt velfortjente
otium. I snacksverden er hans favoritt Foie gras og sprøstekt gås. Jeg tror ikke
han har fått denne ukens kvote. Vil du hilse på ham?
(HM Teddy, denne gang med griseøre)
Samtalen termineres i det én mulig hypokonder kakler «Yes, yes, yes, no no no, go go go!» og flakser av gårde retning Sognsvann. Den majestetiske trekker seg diskret tilbake. Selv tenker jeg i mitt lille sinn: «Jaja, i det minste lærte gåsa litt engelsk.»
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: Diverse gjess og en gås, Teddy
Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten
utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra
Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt
Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi av Teddy Lancelot, © c/o matfar
og matmor med familie.
