09.05.2025

Finn Øglænd

Finn Øglænd

  Finn Helge Øglænd (født 1957) er en norsk forfatter, lyriker, oversetter og litteraturkritiker. Han har mottatt Samlagsprisen (2005), Sunnmørsprisen og Skolebibliotekarforeningens litteraturpris (2001). Den siste er vel noe man ikke bør uttale altfor raskt i hyggelig samvær! Falt for følgende dikt, skulle bare ønske jeg hadde forfattet det selv, for det beskriver så godt en kar jeg kjenner:


(Finn Øglænd)

Av alle ting i universet

Av alle ting i universet, skulle eg altså bli meg;
umuleg å halde fast, umuleg å beskrive,
i den eine augneblinken lykkeleg,
i den andre djupt ulykkeleg
Av alle ting i universet, skulle eg altså bli
ein så ubestemmeleg figur.
Eit mysterium, nei ikkje ein gong eit mysterium,
for mysterium har djupner, og eg har ikkje
   djupner.
Av alle ting i universet, skulle eg bli
ein ubetydeleg poet som lagar ubetydelege vers
i eit ubetydeleg land, i ein ubetydeleg verdsdel,
   på ein ubetydeleg klode.
Og likevel gjer det meg så uendeleg glad og trist
   å vere meg.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For noen av mine egne diktforsøk, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Finn Øglænd: Fra samlingen «Dei penaste jentene på tv», Samlaget 2000.

02.05.2025

Øystein Hauge

Øystein Hauge

  Øystein Hauge (født 1956) er en norsk forfatter og poet.


(Øystein Hauge)

  Mai måned kan kanskje være et fint utgangspunkt for å tenke litt rundt selve livet. Jeg syntes følgende dikt (uten tittel) egentlig sa ganske mye:

Alt dette maset om
KVALITETSTID
(når det vel er sjølve livet vi meiner)

Ete brødskive med brunost. Ta bussen heim frå jobb i regnvér.
Vakne midt på natta og le høgt av noe du nettopp drøymde.
Forsove seg men likevel ta seg tid til å koke egg til frokost.
Trøste ei dotter i telefonen. Gråte i ei gravferd.

Sjølve livet! (heiter det)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.

25.04.2025

Geir Gaas

Geir Gaas

  Mitt navn er Martin Mos, forhenværende journalist i bla. Hundenes Tidende. Kamperer i en kjellerbolig (med fint utsyn) i et noenlunde sivilisert nabolag på Slemdal, der ikke alle er slemme. Men mange av dem har selvfølgelig en nese som peker oppover. Selv er jeg en eldre førtidspensjonert og forfyllet fanteslusk. Men hvilken vei min portvinsnese beveger seg er sannelig ikke lett å si. Muligens som værhanens. Uansett en som bedriver absolutt intet, men vinterstid inne og betrakter snøkrystaller, eller som nå; ute på platting og ser gress og planter gro.

  Denne vakre vårdag i april avbrytes mine tanker rundt gress og løvetenner. Samt en og annen sommerfugl. For en gangs skyld vendes blikket oppover. Er det et fly? Er det, nei, nei - glem Supermann - det er en meteor!! Men også det må justeres; snaue to sekunder senere dundrer nemlig noe som fortoner seg som en fjærkledd kanonkule ned gjennom et bjørketre og etterlater seg et krater på størrelse med en øltønne. Rett ved et ungdommelig epletre fire meter fra mine mosegrodde føtter.


(Geir)

  «Jøssenavn, hva i svarte svingende granateple!!?» Tenker jeg. Fra gropen høres noen halvkvalte skrål, så rister fjærkulen på skrotten, åpner nebbet og stirrer ilsk mot meg.

  Som journalist hører man mye og lærer litt, min spesialitet var å kommunisere med dyr. Mest hunder samt mer eller mindre flyvedyktige fjærkre, for sistnevnte var særlig linerler, pingviner og tjelden blant favorittene.

  I den følgende samtalen gjengitt (etter innledende skvalder) er «fjærkulen» referert til som «G» (han presenterte seg som Geir Gaas), jeg «M»:

G: Gjess, gjess, gjess!
M: Hva behager, man sier da i anstendighetens navn Yes! Hva skjedde egentlig?
G: Du ser vel at jeg er en gås? Kjempedust! Mitt navn er Geir Gaas, det som skjedde var at jeg kom ut av kurs. Og som plogfører for nitti andre gjess, har man et spesielt ansvar. Man kan nesten si styreansvar. Som i fugleloven, kapittel 17 og 19, § 4. Men jeg påberoper meg «force majeure». Fikk et illebefinnende på vei til Sognsvann fra Bogstadvannet. Elendig kvalitet på gress og vann der oppe. Gjess, gjess, diaregress og nå kun gås. Men jeg overlevde!
M: Åh, et vanlig syn altså: En flyvende snøplog i april. Jeg er også glad i Aass, vil du ha en?
G: Fy flate og kremmerhus! Du er ikke bare gammel og dum, jeg sa Gaas ikke Ås. Fornærm ei en erfaren grågås!
M: Mulig jeg hører litt dårlig på det venstre øre ja. Men her kan du ikke oppholde deg, flystyrt eller ei. Vi tolererer verken gås eller gjess på gress. Dessuten driter gjess voldsomme mengder, og så feit som du ser ut til å være, bør oppholdet begrenses til et minimum. Du kan jo alene - bare fra stumpen din å dømme - detonere mer enn en gjeng med gjess. Yes eller no!
G: Ganske tjukk du også! Jeg har i det minste en vakker og slank hals, din ligner på en flodhest med struma!
M: Ok, siste advarsel: Ser du karen på hjørnet, den nystussete kledd i hvitt og med tanngard en krokodille ville misunt ham?
G: Hva så?
M: Kun at det er verdens mest berømte Golden Doodle gjennom tidene; Hans Majestet Teddy Lancelot, ridder, olympisk mester, dommer, Nobelprisvinner, statsminister, bare for å nevne noe. Han har gått av med pensjon og nyter nå sitt velfortjente otium. I snacksverden er hans favoritt Foie gras og sprøstekt gås. Jeg tror ikke han har fått denne ukens kvote. Vil du hilse på ham?


(HM Teddy, denne gang med griseøre)

  Samtalen termineres i det én mulig hypokonder kakler «Yes, yes, yes, no no no, go go go!» og flakser av gårde retning Sognsvann. Den majestetiske trekker seg diskret tilbake. Selv tenker jeg i mitt lille sinn: «Jaja, i det minste lærte gåsa litt engelsk.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Diverse gjess og en gås, Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals). Fotografi av Teddy Lancelot, © c/o matfar og matmor med familie.

18.04.2025

Hege Woxen

Hege Woxen

  Hege Woxen (født 1975) er en norsk lyriker. Hun debuterte i 2000 og har skrevet fem diktsamlinger. Det er kanskje ikke sommer riktig ennå, men føler følgende dikt kan passe også om våren:


(Woxen)

En morgen full av fuglesang
og begynnelser.
I dag skal vi støvsuge under sofaen,
skaffe nye frø til småfuglene,
vanne tomatplantene og solsikkene,
rydde leker inne og ute.
Men først bare sitte her
på trappen med kaffekoppen
og kjenne at det varmer
av solen utenfra
og kaffen innenfra.

For forrige innlegg klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Tiden Norsk Forlag, Wikipedia, «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben.

11.04.2025

Åse-Marie Nesse (II)

Åse-Marie Nesse

  Jeg har vært innom Nesse før (se her), men det er seks år siden, så for ordens skyld repeterer jeg litt om hennes bakgrunn: Åse-Marie Nesse (1934-2001) var en norsk lyriker (tildelt Ønskediktprisen i 1981), forfatter og oversetter. Hun mottok Doblougprisen (1999), Bastianprisen, Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris (1999), Nynorsk litteraturpris (1999), Sarpsborgprisen (1976), Stavanger Aftenblads kulturpris (1981), St. Olavs Orden og Fortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (hun oversatte eksempelvis i perioden 1993-1997 flere av Goethes verk).


(Nesse)

  En venn av meg gikk nylig bort (bare 64 år). Han var fin. Mine tanker går til hans nærmeste familie. Tillater meg å gjengi følgende dikt (fra «Vinterhuset», utgitt 1981), hvor jeg føler Nesse på en var og fin måte reflekterer rundt temaet sorg:

Ingen kjenner dagen

Så enkelt kan avskil vere
når ingen veit at det er avskil:

Den morgonen
da hjarta hans brått fekk signal
til oppbrot
var dette det siste ho sa
- Du får vere litt fin
når du skal inn på sjukehuset

Og han skifta
og tok på seg søndagsdressen
knytte slipset
utan å skjelve på hendene
gjekk sjølv ut i sonen sin bil
så rank som ein ungdom
med sine åtti år

Smertene
ville han ikkje ha snakk om
- Det går nok over, sa han
og det gjekk over

Om kvelden
stod to fattigslege plastposar
på soverommet:
ei velbrukt lommebok
ein tynnsliten gullring
ei klokke som var stansa
berre søndagsdressen var like ny og fin

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «En går seg selv så lett av minne» (Dikt om kjærlighet), en antologi valgt og satt sammen av Lise Fjeldstad, Gyldendal Norsk Forlag ASA, 1996.

04.04.2025

Sonja Nyegaard

Sonja Nyegaard

Sonja Randi Nyegaard (født 1959) er en norsk lyriker. Her er to dikt (uten tittel) fra «Frøstjerne» (utgitt 1997):

Alt kan fornektes
selv den mest fullkomne musikk
og den mest åpenbare løgn
og noen har sagt at ingenting varer
likevel blir det sommer
og skauen full av harer


(Sonja Nyegaard)

Himmel det er et fall i oss
som fortsetter i all evighet
inn i mørket
inn i en sagnomsust
jordisk kjærlighet
der sjelens uskyld står ut
alle helvetes pinsler
selv om jeg ikke tror på syndsforlatelse
eller en enkel måte å beskrive begjær

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «Moderne kjærlighetsdikt», Bjørn Aagenæs, Johann Grip (red.), Den norske Lyrikklubben/Forlaget Oktober, 2001.

28.03.2025

Øystein Wingaard Wolf (III)

Øystein Wingaard Wolf

  Her følger nok et dikt av Wolf. Innbiller meg av og til han er litt som meg selv; foretrekker å sitte på puben fremfor å vandre i fjellheimen:

De norske fjell

Jeg erklærer krig mot de norske fjell
som alltid ser like ut på avstand,
steile, stolte, blåfrosne kjemper!

Isen var deres jordmor,
kulden bet seg fast i deres trekk
og gjorde dem til tause, bistre lærere.

Nå står de som et korps hos fotografen
og kaster skygge med hvert solblink
innover landet; de har ingenting å si,

men forlanger full oppmerksomhet.-
Min fantasi er et bedrag,
min kjærlighet er en livsløgn;

jeg skriker til mine naboer,
jeg klatrer over gjerder,
sender beskjeder med steiner og papirfly -

dette landet stjeler alle mine krefter.-
Jeg hater den norske likegyldighet
som kryper under sorte kapper

og hviler bak utskriftene av veldedighet,
jeg hater den norske selvopptatthet
i mynstøpernes blikk,

jeg hater det norske eventyret
hvor de siste blir de første,
hvis de bare jobber hardt nok,

og de som ikke opphøyer seg selv
får halve kongeriket på avbetaling.-
Kanskje er det sant at den sterkeste står alene,

men den som har sett fjellene
bare fra den ene siden,
har ingen å føre krig mot.

For forrige innlegg/dikt, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Øystein Wingaard Wolf: «Høyspenning! Livsfare! : dikt», Aschehoug, Oslo, 1987.