Teddy Lancelot - Aktoratets og forsvarets time

Teddy Lancelot - Aktoratets og forsvarets time

  Det går omtrent en uke før vi igjen møtes til ny rettsdag. Det viste seg at dommer Røyskatt pådro seg enkelte brudd etter fallet fra «prekestolen», men i dag skal han visstnok være «fit for fight» igjen. Utenfor tennisklubben støter jeg og «Den gale» på min advokat Charlie Slusk, han tar oss til side:

  «Ok, Herr Lancelot. I dag vil aktoratet fremføre sin påstand, og han vil helt sikkert også forsøke å fremstille Dem i et dårlig lys. Faktisk dårligere enn det er i kjellerlokalene. Og selv om jeg ikke anbefaler direkte løgn, vil det nok heller ikke være helt fornuftig, med tanke på straffeutmålingen, at De er overivrig med å innrømme HELE sannheten. En brøkdel vil ikke være til ulempe.»

  For en ufyselig forsvarer jeg har fått! Som om jeg skulle ha gjort noe som helst galt? Jeg sier ikke noe om akkurat det, men minner ham på at det er en hunds plikt, særlig en adelig sådan, å angripe ethvert utyske som befinner seg på dennes eiendom. Til dette bare nikker han taust. I det vi entrer lokalene, minus «Den gale» som igjen blir bedt om å vente utenfor til han skal vitne, syntes jeg ikke Charlie Slusk virker helt bunnsolid.

   Rettssaken starter omtrent som innledende dag, men et par nye remedier har blitt tilført lokalet. Fra taket mellom dommer Pinnsvin og hans nå bandasjerte kollega Røyskatt henger et gigantisk kobberlokk fra et fiskesnøre. Under stolene har noen også anrettet flere svampmatter som vanligvis blir benyttet på tennisbaner etter regnvær. Nå har også dommer Kalle Kanin iført seg hjelm, bare de lange ørene hans stikker ut. Per Pinnsvin denger til lokket så det ljomer i salen, røyskatter, kaniner og diverse andre mer eller mindre distingverte skvetter, hvorpå hoveddommeren tar ordet med stoisk ro:

  - Retten er satt! Aktor, ordet er Eders. Og husk, hold Dem til tidsskjemaet!

(Ragnar Rev)

   Ragnar Rev kremter lurt, klyver opp på sandsekkene og vifter elegant med sin brun-hvite hale:

  «Ærede dommer, ærede jury. Aktoratets påstand ovenfor tiltalte Teddy Lancelot, er at vedkommende skal idømmes 18 hundeårs forvaring på enecelle i et tomt kjøleskap på Ila, videre at tiltalte blir «delansert», subsidiært kjemisk kastrert (det går et gisp gjennom salen). Dels på grunn av dette voldsomme, avskyelige og fullstendig uprovoserte angrep på et forsvarsløst barneekorn, men videre for overlagt drapsforsøk med særlig farlig våpen (peker megetsigende i retning min fantastiske tanngard), for mulig bortføringsforsøk, og idet samme ikke lyktes for å ha etterlat et barn i hjelpeløs tilstand nær toppen av en bjørk, for unnlatelse av å rapportere samme til rette myndighet, og sist men ikke minst giftig, for gassangrep ved lorting etter udåd.»

(Ekorn på krigsstien)

  Jeg knurrer diskret, hvorpå det kviskres fryktsomt blant ekornene oppe i kjellervinduet, mens de syv svarte dvergpudlene i juryen fniser. En krittsky står rundt Guro Gribb. Det dundrer i messinglokket:

  - Ro i salen! Forvarer Slusk, De har ordet. (Og med det klatrer min tvilsomme oterforsvarer opp):

(Er jeg skyldig eller uskyldig?)

  «Ærede dommer, ærede jury. Forvarets påstand ovenfor tiltalte Lord, greve og hertug Teddy Lancelot, er at denne frifinnes for alle og enhver anklage, subsidiært at tiltalte blir dømt på mildeste måte. Som det tidligere er påpekt fant episoden, og det er intet annet enn nettopp det å betrakte da ingen ble fysisk skadelidende, sted på tiltaltes private eiendom. Det skal således betraktes som nødverge, jeg refererer her til Vergemålsloven og Fransk Nødlov av henholdsvis § 12, 3. ledd, andre punktum og syvende komma, herunder bokstav f, og § 3, Beethovens 5 ledd og knebukse. Jeg vil også vise nettopp til adel, når hans velbårne Majestet, Teddy Lancelot, Ridder av det runde eller firkantede bord, her uberettiget blir stilt under tiltale, og minner samtidig rettens høyst ærede herrer på de bevingede ord:

En veloppdragen hund er verd
å skattes, også av en lærd.

  Hva har egentlig HM Teddy Lancelot gjort? Forsvart sin eiendom mot en inntrenger, som enhver hund mot overtredere! En nobel akt med andre ord! Han burde blitt tildelt fortjenestemedaljen i gull med eikeløv! Og hvordan kunne tiltalte vite at Einar Ekorn var mindreårig, noe vi fremdeles ikke har fått stadfestet ved dåpsattest, når han vitterlig innehar en hale på størrelse med et voksent individ? Det er også forsvarets mening at de såkalte «posttraumatiske» artisjokk-lidelser er intet annet enn en hypotermisk reaksjon på at denne alt annet enn fatale maidag temperaturmessig var langt under normalen. Meteorologisk instrument meldte nemlig om minus «acht komma zwei» grader denne morgenkvist, mOOOOt normalt pluss «fünf zwischen nein. Nein, neun Kelvin oder Celsius meine ich.»

  Et elevert pinnsvin slår ut sine pigger, åsynet antar en askegrå farge (mens jeg selv begynner å oppjustere mitt syn på min forsvarerslusk):

(Dommer Pinnsvin har fått nok)

  - Herr Slusk, hold Dem unna tysken og nærmere saken!

  «Ærede Dommer, jeg beklager! Men fakta er at den presumptivt angrepne befant seg langt unna sitt habitat, nærmere bestemt blant hassel- og eiketrær hvor han vitterlig hører hjemme. Som mindreårig burde heller foresatte bli tiltalt for forsømmelse og unnlatelse av barne-oppdragelse. Vi har foretatt undersøkelser i nærmiljøet, og det viser seg at flere av Herr Teddy Lancelots naboer har vært plaget av en pågående ekornfamilie i lengre tid, herunder men ikke begrenset til spilling av Nøtteknekkeren på høyt volum, utagerende adferd utenfor sine egne eike- og hasseltrær, høylytt knasking av nøtter på nattestid til stor sjenanse for nabolaget. Til sist, og presentert ovenfor de alvorlige anklager som anført, vil jeg minne den ærede rett, jur og jury om at tiltalte skal frifinnes med mindre det er overveiende sannsynlighet for at urett har blitt begått. Og med all respekt å melde, ærede dommer, aktoratet har til gode å fremføre et eneste bevis for samme.»

  Ikke før Charlie Slusk avslutter sin enestående forsvarstale, høres vislende lyder som om luften er i ferd med å gå ut av en sperreballong. De tre dommerne antar ansiktsuttrykk som om de skulle vært rammet av sennepsgass fra uklar kjellerluft, kort etter ramler de hodestups ned fra sine respektive stoler, heldigvis lander de på banesvampene. Så sensitiv som min nese er, lukter jeg umiddelbart lunten, sprinter forbi juryen og bort til døren som jeg får satt på vid gap. I det lokalet evakueres får jeg overbragt en kort beskjed til Guro Gribb, hun rekker å skrible den ned før hun besvimer i en sky av kritt i trappen.

  Rettssaken har tatt en ny og ytterst skremmende vending!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Egentlig ingen, mest egne surrete fantasier og betraktninger, men hundebilder © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor. Andre bilder, tvilsomme media. Forresten, denne gang også: Johann Wolfgang von Goethe: «Faust», En Tragedie, Første del. I gjendiktning ved André Bjerke, H. Aschehoug & Co., Oslo, 1966.