HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken (II)

HM og dommer Teddy Lancelot - Den store kotelettsaken

  NB. Enkelte passasjer har 18 hundeårs grense!

  Jeg tenker. Og tenker. Her må det drastiske midler til. Høyt sier jeg: «Greit. Kall hele bølingen inn igjen.» Noen minutter senere er alle på plass. Så runger mine kloke ord ut i salen: «Juryen settes til side! Samtlige medlemmer melder seg øyeblikkelig for desinfisering og avlusning på Sentralbanestasjonen!» Jeg er såre fornøyd med min besluttsomhet, men juryforhunden - en vimsete fuglehund - protesterer og tillater seg den frekkhet å forlange gourmetpølsene. «Tyst, din avstumpede kjøter!», tordner jeg. «Ingen jobb, ingen lønning! Jeg skal også sørge for at selskapet Vy & Spy blir gjort oppmerksom på deres sniking på T-banen. Finnes det så mye som et fnugg av tvil om at dere ikke har gjort opp for dere under retur-reisen, venter vann og harske hundekjeks på livstid! Verdammte Schweinehunde!» 

(En dommers dilemma:
Slippe dem løs eller bure dem inn?)

  Salen ryddes for de lusebefengte. De resterende - minus mine meddommere og Hilde Hopp - sitter, står eller ligger med måpende og målløse tanngarder. Den satt nok i sikringsboksen! Tenker jeg. Henvendt mot Hilde: «La politihundene føre tiltalte inn!» Kort tid etter høres subbende labbelenker. Jeg ser, jeg ser. I det fangen åpenbares tenker jeg: Her er så underlig. Og det er det siste jeg gjør før den virkelige besvimelsen ...

  En kraftig dose luktesalt senere våkner jeg fra de døde, og karrer meg opp. Hilde og mine meddommere ser bekymret på meg. Men jeg later som intet. En adlet Golden-Doodle vet å beherske seg! Men når jeg igjen sitter på mitt podium og myser ut over salen, må jeg innrømme at det er like før noe brister. Den varetektsfengslede viser seg å være en underskjønn tispe av en basset, med øre så vakre og store at de nesten subber i bakken! Det er riktignok ikke så merkelig, rasen (i hundeverden er det ordet fremdeles lovlig, menneskene har snart ikke lovlig vokabular igjen) er utstyrt med ganske korte ben, kan man si. Men hun er lang og passe trinn, dertil disse fantastisk honningfargede og mysteriøse øyne! Det er hakket før jeg sprinter ned for å sniffe henne i stumpen, og tanken på et par potensielle småjukk gjør at man nærmest sikler i forventning. Er dette ekte kjærlighet mon tro?

  Jeg gløtter mot mine meddommere for å se om de har oppdaget mitt predikament. Men, nei. Vendt mot tiltalte stiller jeg det vanlige spørsmål: «Navn og yrke?» Med en nærmest overjordisk stemme kommer det konsist fra skjønnheten: «Dollie de Luxe. Statsautorisert analytiker ved Norges Kjøtt- og Fleskesentral og eneforsørger for 6 valper.» Med slørete øyne og grøtet stemme retter jeg oppmerksomheten mot aktor; en skjelvende italiensk mynde ved navn Roberto Reke. Kan han ikke få seg skikkelig pels? tenker jeg. Men i høfligheten og dannelsens navn: «Aktor, vær så god.»

(Tiltalte Dollie de Luxe)

  Mynde-reken studerer sine papirer og kremter. «Æ-æ-ærede dommer! Tiltalte er siktet for smugling av koteletter, jevnfør overtredelse av Kotelettloven § 16, 2. ledd, 4. punktum, videre Kontrabandlovens § 4, ingen ledd og 2. komma, brudd på fartsgrense i tettbebygd strøk, nærmere bestemt ...»

  Her bryter jeg lettere eksaltert inn: «Din kjempereke! Belærer du dommerstanden? Vi har selvfølgelig lest dommen fra Tingelingretten! Har du ikke noe nytt å tilføre saken så klapp igjen brødboksen inntil avsluttende prosedyre!» Jeg henvender meg mot forsvarer, den franske bulldogen Frida Flat. Et passende navn syntes jeg, trynet ser ut som hun i høy hastighet har dundret hodestups inn en sementblokk: «Har du noe å tilføye? Tross alt dere som anket på straffeutmålingen.»

  Frida er nok ganske beskjeden, for det er omtrent umulig å høre hva hun har å si. Men med stigende forundring og indignasjon får jeg etter hvert med meg essensen: «Ærede dommer! Tiltalte ble observert klokken 19.23 for to uker siden, i det hun forsøkte å krysse T-banen ved Slemdal i det bommen var i ferd med å gå ned.» Akkurat her intervenerer jeg ørlite med advarende knurring, og flatbrødet fortsetter nervøst, men nå begripelig: «Saken er den at hun hadde med seg de omtalte 64 svinekotelettene, pluss enkelte små sossiser og en fårepølse. Så langt er alle enige. MEN, det som Tingelingretten aldri tok stilling til, er at det In facto ikke fant sted noen form for smugling! Transporten foregikk slettes ikke over landegrenser, men fra Kiwi og over skinnegangen! Maten var tiltenkt hennes 6 nyfødte som hun forsøkte å rekke frem til nede ved Ris kirke innen leggetid. Noe jeg bestrebet etter fattig evne å formidle i Tingelingretten, men da jeg den dag led av stemmesvikt forårsaket av hovne mandler, var dommeren alt annet enn lydhør ...»

  Dette blir for mye for meg. For å klarne tankene, skuer jeg utover salen og ned på lovsamlingen fra 1687 samt egenpotige notater. Men, det er da noe som visselig mangler her? I det samme får jeg øye på svineriet! Helt bakerst, på den gamle luftmadrassen tiltenkt tilskuere og journalister har jaggu den impertinente juryforhunden klart å snike seg tilbake, han ligger nå og gnafser på den inntil nylig så velpolerte dommerklubbe og helligdom fra Tore Hunds tid! Ran på høylys dag!

  Jeg trekker pusten. Og fatter min beslutning. Denne dag skal HM Teddy Lancelot (fremdeles undertegnede) skape rettshistorie - i sin aller første rettssak!

Fortsettelse følger.

For første episode, klikk her. For neste (og siste), klikk her.

Kilder: Teddy Lancelots fagbøker «Studier rundt hundegalskap, rabies og rabarbra», «Skvett på din nabo i det skjulte», «Paragrafer og parasitter», «Flott hund kontra flått for mennesker», «Flå din nabokatt», «Skjelfordeling av rett til koteletter ved samlivsbrudd», «En hunds rett til snacks i høytider, helger og hverdager», Kokkebøkene «Pyton mat og andre kvelerslanger», «Gourmetpølse eller Vom til hverdags».

Alt utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan, samt Den engelske kennelklubbs fagblad «Support your local dog» (på hundekjeft døpt LOH: Laughing Owl & Hackmyass), Newciebrownale upon Tyne. Nå også med kotelett-støtte til Holmsbus forening for foreldreløse dachser uten hundehus, samt Legatet for plattfote hunder (c/o My Kingdom for a dog). Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie. Samt ved tillatelse bilde av Dollie de Luxe fra hennes eget familiealbum.