Kirkens Ølmisjon

Kirkens ølmisjon

  Jeg er usedvanlig snurt. Nærmest indignert! Et forbasket regnvær gjør det ikke bedre. Mørkere enn i helvete er det også denne desember morgen i 2025. Ikke en eneste liten snøflekk lyser opp. På vei opp til min faste dagligvarebutikk putrer jeg lik en vulkan i emning. Over det jeg i går ble fortalt.

(Selvportrett, anno 2046)

  Gutta på Kiwi er alltid hyggelige mot meg. Pussig nok de få jentene som jobber der også.

  Jeg går rett på sak:

  - Er det virkelig sant at øl som er i ferd med å gå ut på dato, i motsetning til alle andre varer, ikke kan selges til halv pris??

  - Jo, det stemmer dessverre, sier butikksjefen, en usedvanlig jovial sørlending. Riktignok ihuga fotballsupporter, en uting, men nesten like tørst som meg. Han tilføyer litt vemodig: Det er disse politikerne…

  - Men hva gjør dere da?
  - Vi heller det ut. Se bare her; en pall med Ice Lite som går ut på dato neste uke. Ingen drikker det. Ikke er det lettøl heller, minst 4.5% alkohol. Verste er at vi ikke får lov til å gi det bort. Selv før jul!

  Sorgfull over denne store fortrydelse forlater jeg ølets kirkegård ulende lik en døende gnu, og mer deprimert enn en fjøsnisse med surkål i truten. 

  Et par uker senere står jeg opp fra de dødes surmuling. Jeg kjenner da noen i Kirkens Bymisjon? Jo! Hun er både vennlig og dyktig. Utrolig nok lytter hun til mine forslag, og lover å videreformidle dem til høyere makter. Tross alt snart jul. Som sagt så gjort, alt er såre velstand.

  Hadde det bare ikke vært for disse kronidiotene som styrer landet. Alt som innebærer idiotiske statlige investeringer, økte avgifter og skatter, nye forbud, forskrifter og påbud vedtas i i et halsbrekkende tempo, det motsatte tar en evighet. Er det rart folk ikke får ender og gjess til å møtes, eller at man får vondt i halsen? Skjønt; kun fire regjeringer, et par biskoper og en pave senere er i alt i boks! 

  Så; en sommerdag i 2046 sitter jeg sammen med en del svirebrødre på trappen utenfor Trefoldighetskirken (kun 140 år etter at min gamle venn Henrik Ibsen parkerte der, riktignok innenfor på lid de parade), vi nyter alle halvlitere pils snart utgått på dato. Så gratis som det går an å få noe i Norge, panten må vi selv stå for. Men det kan vi leve med, og det er fremdeles en del igjen av pallen som blir avlevert hver fredag. 

  Velkommen skal dere være! Den siste kamp i mitt lille liv har blitt kronet med hell, det ble nærmest en stadfestelse på at selv drukkenbolter passer inn i himmelen. Og hvorfor skulle vi ikke det? Jeg har til og med blitt kjent med en pensjonert nonne ved navn Donna dei Tuffi. Riktignok prekes det til tider om Den siste Salve, men på den annen side konsumerer hun lett en karaffel altervin eller to. Signe Kirkens Ølmisjon! 

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Mitt mantra; Oscar Wilde: «Vi ligger alle i rennesteinen, men noen av oss ser på stjernene!» Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser (c/o Bank of Southbound running animals).