Sneglen

Sneglen

Hvordan er det å være en snegle?

  Har lurt lenge på sneglens liv. Det vil si, ikke skogsneglens. De nedkommer omtrent som oss tobente, og så rusler eller kryper de, i et mer bedagelig tempo inn i skogen. Og forblir der til de også går fra aske til jord eller omvendt, som det så fint står i bibelen. Verst av alt er brunsneglen, de ser ut som levende hundelort.

  De jeg undres over er strandsneglene, de med hus på ryggen. Man finner dem gjerne på svaberg eller på stener og tang ved grunne flater et sted mellom flo og fjære. Fascinerende greier! Mennesker har oppfunnet bobil, men her har vi altså en kar, nei - det må være likestilling siden det umulig kan være plass til mer enn en der inne - både mann og kvinne bærer altså med seg hvert sitt eget hus på kroppen. Uten å kny, ikke et aldri så lite opprør mot denne tunge børen!

  Grunnen til at jeg undres, er selvfølgelig at jeg har dårlig samvittighet. Jeg var slem som barn. Barn har jeg senere alltid likt, men aldri fått. Men da jeg selv var ett, var jeg slem. Vi brukte nemlig sneglen som agn. Først knuste vi skjellet deres, eneboligene er antagelig en bedre benevnelse, deretter tredde vi deres ørsmå legemer på angler for å seigpine kroppene som agn for en mer spennende fangst, og fremfor alt dødelig forskning: Fiske.

  Barn er ærlige, de kan også være brutale. Noe jeg altså var i mange somre for en halv evighet siden. Atskillige tiår senere kom bondeangeren, som alltid for sent. Krokfestelsen på bekostning av krabber, torsk og annet som befant seg under havoverflaten martrer meg den dag i dag. Jeg forsøker å unnskylde meg med at jeg var «bare» et barn.

  Sannheten kommer alltid fram. Man blir dømt eller dømmer seg selv. Det siste er kanskje å foretrekke. Men sneglen, den kommer jo ikke en gang ut av sitt hus - da hjelper det vel ikke å komme frem? Nei, nå surrer jeg.

  Det er mye interessant ved sneglens leven og laden. Selv om den ikke lager så mye av det første. De virker beskjedne. Jeg besluttet meg derfor nylig å vie en liten periode av mitt liv på et forskningsarbeide rundt strandsneglen. Brukte 7 år på å gå Henrik Ibsen nærmere i sømmene, ett år på strandsneglen er peanøtter i forhold. Særlig når man ikke har mange konkurrenter. Hvem har vel tidligere skrevet avhandlinger eller biografier om Steinar og Stine Snegle?

  Min forskning fikk dessverre raskt og brutalt et skudd for baugen. Og jeg som så for meg at det kontemplerte nybrottsarbeide ville sette Isaac Newton og Albert Einstein i skyggenes dal. Overskriftene «Strandsneglens professor» eller «Universalt gjennombrudd i sneglens mysterium!» lyste gloriøst for mitt indre. Nominert til Nobels fredspris under mantraet «Sneglene kommer menneskene i møte!» NRK med daglige sendinger: «Sneglen sekund for sekund». «Professor Laud Emeritus Sneglicus holder foredrag i Aulaen om sin banebrytende og kosmiske sneglereise!» Dandert med mine fakta-relaterte svar på essensielle spørsmål: Hvem kom først, høna eller sneglen? Om det ekteskapelige: Før de gifter seg, får de lov til å ha kjønnslig samkvem? Og har de da luke i taket, så man kan besøke hverandre? Bærer hannen hunnen inn over terskelen før akten? Eller tar de inn på strandhotell? Har de fulgt med i tiden og kvittet seg med utedo? Bor barna i vindeltrappens første eller andre etasje? Bruker avkommet sklien som en slags saltvannets Tusenfryd/Badeland? I så fall; vil de ikke da frontkollidere med mor eller fars stump, som har sugekopp og snorkel vendt mot svaberget? Viktigere; hva drikker de på puben; Vørterøl for damene og en dry saltvann Martini med «shaken sandloppe» til de utvalgte gutta? Eller er det omvendt? I det hele tatt uhorvelig mange interessante spørsmål som må utredes.

  Disse får jeg nå aldri svar på, min venn Littorina Littorea skal forbli uutforsket. Av den enkle grunn at jeg allerede i de forberedende fasene ble lamslått… Det står nemlig å lese om snegler: «Bare hodet og den store foten - en stor muskuløs flate som den bruker til å bevege seg med, stikker ut av skallet, og danner den delen av kroppen som synes.» Hallo i luken!! Visste at det er trynet som er i åpningen, er vel munnen den bruker til å suge seg fast på berget. De er nesten like store i kjeften som meg, hvis man tar hensyn til proporsjonene. Men å ha hue på foten?? Det strider mot all logikk. Hvor er da armer og bein? I rumpa?

  Jeg gir dermed opp, nærmest før jeg har begynt. Farvel Nobelpris, farvel heder og berømmelse. Det er bare en ting å gjøre: Oppsøke nærmeste pub!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg av Konfucius, klikk her.

Kilder: Wikipedia (fint lite), Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan.

Humor på 1960-tallet (XI)

  Det er tid for ytterligere ti skrøner. Og det er kanskje unødvendig å nevne, for som man vel har fått med seg for lengst; likestilling var muligens ikke helt øverst på agendaen i de dager:

Kraftfór

  Tre kjerringer satt og pratet om mennene sine. Så sa den ene kjerringa:
  - For å få’n i godt humør til natta, så gir jeg’n et egg, jeg da.
  - Å, jeg syntes det nå blir snaut med ett, så jeg pleier å gi min to, jeg da, sa den andre kjerringa.
  Men da sa den tredje kjerringa:
  - For å være sikker, så gir jeg nå like godt hele høna, jeg da.

Om vaner

  Lars hadde fått seg jobb i byen, og det var ikke fritt for at han la seg til stygge vaner der. En dag kom far hans fra landet på besøk, han ringte på, og vertinnen kom i døra.
  - E’ det her hain Lars bur? sa gamlingen.
  - Akkja, sukket vertinnen, - bare bær ham inn og legg ham på sofaen.

Om å rekke opp hånden

  En av guttene i klassen rakte opp handa for å få seg en ny blyant. Lærerinna svarte at han fikk vente en stund.
  Men det varte ikke lenge før gutten rakte opp handa igjen, denne gangen for å be om lov til å gå på W.C. Men han rakk ikke spørre, for lærerinna svarte irritert:
  - Så kom hit med stumpen din, da, så får jeg se om det er nødvendig!

Etter en ølavstemning

  «Øl eller ikke øl» var det store spørsmålet der i bygda. Og før avstemningen gikk diskusjonens bølger høyt.
  Så da frøkna en dag spurte ungene om de visste hvem som hadde skrevet om «Nils Holgersens underliga resa», gikk det ikke bedre enn at’n Vesle-Ola svarte:
  - Selma Lagerøl.

Jakobs sønner

  Det var religionstime i småklassen, og lærerinna spurte:
  - Hvor mange sønner hadde Jakob?
  En som het Ola rakte handen i været:
  - Tolv!
  - Riktig, sa lærerinna, - og vet du hva de het?
  Ola tenkte seg om lenge, og så kom det:
  - Brødrene Jakobsen.

Skarpsynt

  Den flunkende nygifte fru Elise var innom landhandleriet og forlangte et kilo appelsiner. Landhandleren slo hånden ut mot sitt assorterte utvalg og sa:
  - Skal frua ha små?
  - Du ser nå alt du, Lars, kniste Elise.

Om mirakler

  Lærerinna forsøkte å forklare sine elever noe av naturens mirakler.
  - Er det ikke underlig at kyllingen kan komme ut av egget, Per?
  - Jo, men jeg synes det er rarere åssen den kommer inn, sa Per.

Livet lever

  En hundreåring ble intervjuet av en journalist fra lokalbladet.
  - Jeg har levd livet og jeg gjør det ennå, sa han. - Hver morgen tar jeg en dram og en øl til frokost, jeg røyker hele dagen, og om kvelden ser jeg etter jentene. Men jeg har bare glemt hvorfor.

Om fluer

  Det var en liten gutt som fanget fluer, og så fortalte han sin mor:
  - Nå har jeg fanga fem, og tre er hanfluer og to er hunfluer.
  - Åssen kan du vite det, da? sa moren.
  - Jo, to satt på speilet, og tre på flaska, sa gutten.

Fontenegutten

  To smågutter står og ser på en fontenegutt av bronse som leverer springvann i byparken.
  - Kan du tisse så høyt? sier den ene.
  - Ja, men ikke så lenge, sier den andre.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1964 & 1965

Dag Evjenth - II

Jeg drister meg til å gjengi nok et fåtall «diktesser» fra den litt spøkefulle poeten:

Tvil som teori

Teorien min var komplett.
Jeg var steilere enn steil.
Og det viste seg at jeg hadde rett
når jeg trodde at jeg tok feil.

Sport og politikk

Sier man sport ikke er politikk
tenker man altfor kort,
men hva var det egentlig som fikk
politikk til å bli sport?

GPS i bilen

En stemme som styrer ham til og fra
med en stadig strøm av ord.
Det var i grunn omtrent som å ha
en innebygd svigermor.

For forrige innlegg/dikter, klikk her. For neste, klikk her. For neste dikt/dikter, klikk her

Kilder: Dag Evjenth: «Møter du veggen får du hilse fra meg», Schibsted Forlag AS, Oslo 2009.

Dag Evjenth

  Evjenth (født 1961) er en norsk forfatter og spaltist. Han har noen festlige, og allikevel underfundige smådikt. Følgende er hentet fra en diktsamling (som han riktignok benevner «Diktesser») jeg fikk for ti år siden. Pussig nok syntes to av dem å passe perfekt om en kar jeg kjenner (litt):

(Evjenth)

Er tanken tom eller full?

Han sitter med øynene lukket
og hører at hodehammeren slår.
Det var i forgårs han skulle ha drukket.
Da ville dagen derpå blitt i går.

Svigermor

Din far og din mor, din søster og bror,
de får du’kke gjort no’ med likevel,
men den damen som er din svigermor
har du faktisk skaffet deg selv.

Morgenstønn

Her må det være noe fryktelig feil.
Hva er det egentlig som hender?
Personen jeg møter i mitt eget speil
burde jo være en jeg kjenner.

For forrige innlegg, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, Dag Evjenth: «Møter du veggen får du hilse fra meg», Schibsted Forlag AS, Oslo 2009.

Humor på 1960-tallet (X)

Det er tid for ytterligere ti skrøner:

Veggedyr

  En dekksgutt for første gang om bord fant et veggedyr på skottet, da han skulle krype til køys. Han gikk til kapteinen og klaget. Kapteinen ble med ned i kahytten og avlivet veggedyret personlig.
  - Nå er den død, så død som det går an, sa kapteinen.
  Om morgenen møttes kaptein og dekksgutt igjen. Da sa gutten:
  - Jammen var den død. Så mange som kom i begravelsen!

TV-fjes

  Hu Agnete hadde aldri sett TV før, men nå hadde sønnen hennes fått det, og nå kom’a for å se på underet. Da’a kom inn ble’a stående lenge bare å glane, men så sa’a forarget:
  - Kan det væra noe og sjå på, denne hurpa der’a?
  - Nå må du kjøpe deg briller, bestemor, sa smågutten i huset, - for det er ikke TV’n men kommodespeilet du ser i, da!

Om syndens forlatelse

  Det var konfirmantforberedelse, og presten spurte:
  - Hva må vi gjøre for å få våre synder tilgitt?
  - Synde, var det en som svarte.

Trange tider

  Ved en høyere skole i Telemark hadde rektor refset elevene for et altfor stort forbruk av toalettpapir, og han oppfordret alle til måtehold med papiret.
  Dagen etter var det satt opp en plakat på WC, rett over papirrullen:
  Nå i disse trange tider
  bruk papirets begge sider!
  Tenk da også på din venn,
  rull papiret på igjen!

Assosiasjon

  Det stod to sulliker ved en skigard og glante på ei ku. Så sa den ene:
  - Je tenker støtt på øl, je, når je ser ei ku.
  - Åffer det?
  - Je drekker itte mjælk.

Forplantningslære

  I religionstimen spurte lærerinna:
  - Kan du, Oskar, si meg hvorfor Noa tok med seg to dyr av hvert slag i Arken?
  - Han trodde ikke på storken, svarte Oskar.

Jomfrusuppe

  Hu Stina var knepen på maten. Hu hadde en gardsgutt som het Jonas, og han var blitt lei kosten hennes. Så en dag han ble servert noe vassent som ble kalt fruktsuppe, sa han:
  - Kæinn je få ein tallerken tel ta denne jomfrusuppa?
  - Å er’e du kæillar’a? Sa du jomfrusuppa? Sa hu Stina.
  - Ja, så vidt je kan skjønne, er’a ubefrukta, sa han Jonas.

Kakedeling

  Han Tore og han Lars lå på repetisjonsøvelser. Og så fikk han Tore sendt en boks kaker hjemmefra. Men han bød ikke bort, og han Lars mente han burde dele.
  - Ja, får jeg bare det ytterste, så kan du få det innerste, sa han Tore.
  - Samma for meg, sa han Lars.
  Og så var det smultringer i boksen.

Sosiale goder

  Han Kristian fikk seg en ny jobb, men det gikk ikke bedre enn at han fikk sparken samme dagen han begynte. På veien hjem møtte han en kamerat.
  - Åssen går det? Sa kameraten.
  - Jeg begynte på morran og fikk sparken på efta’n, sa Kristian.
  - Men du fikk vel feriepenger? Sa kameraten.

Om prosenter

  -  Du skulle slutte med den drikkingen og heller sette pengene i banken, så får du renter for dem! sa en som ikke drakk.
  - I banken får jeg bare to prosent, svarte han som drakk.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1964

Marit Tusvik

 

  Marit Tusvik (født 1951) er en norsk forfatter, dikter og dramatiker. Hun har mottatt en rekke priser, blant annet Ibsenprisen, Nynorsk litteraturpris, Narvesens kulturpris, Amalie Skram-prisen, og i 2004 mottok hun Doblougprisen for hele sitt forfatterskap. Ibsenprisen mottok hun for skuespillet «Mugg», det er blant annet fremført på Den Nationale Scene i Bergen (hvor Henrik Ibsen selv fungerte som teatersjef fra 1851-1857), som også vist på NRK.tv.

  Følgende lille dikt av henne fant jeg usedvanlig festlig:

Kra kra

Ein kråkebolle
av den impulsive typen
gav klemmar til alle han møtte

Han skjønte ikkje
at viss ein vil ha vener
og er kråkebolle
må ein ta det litt med ro

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste klikk her.

Kilde: Wikipedia, «Dikt for livet» (151 dikt til livets anledninger), ved Marit Borkenhagen (red.), Den norske Bokklubben (med takk til giveren!)

Humor på 1960-tallet (IX)

Det er tid for ytterligere ti skrøner:

Fast gjest

  Hjemme hos Jakobsen var det slik at det kom en ny verdensborger hvert år, og nå var han nettopp blitt far til sju. Og så var det på arbeidsplassen den dagen at kameratene kom for å gratulere ham:
  - Vi hører at storken har vært på besøk hos deg igjen, Jakobsen!
  - På besøk? Nei, den bor hos oss, sa Jakobsen.

Heimfølge

  Svein og Lovise giftet seg, og til heimfølge fikk hu Lovise med seg ei feit grisepurke. Mor hennes var svært kry av dette, og hun sa:
  - Da han Svein giftet seg med hu Lovise, fikk han jammen ei gild purke!

Stor på det

  Hu Berte var ikke gift, hun ventet småfolk og hu var flau. Derfor skrev’a og og sa opp jobben sin nede i hovedsoknet: Jeg har blitt for stor for denne jobben, skrev a’ Berte.

Om ekteskapet

  Ekteskapet er rart, sukket den nyskilte, - først mumler en et ord foran alteret, så er’n gift, og så mumler en et ord i søvne, og så er’n skilt.

Oppstandelse

  To gamlinger møttes en varm vårdag på veien. Så sier den ene:
  - Våren er ei god tid. Alt som ligger i jorda kommer opp igjen!
  - Å jeg som har to kjerringer som ligger i jorda, sukket den andre.

Tellemester

  Den første dagen i årets småklasse spurte lærerinna om det var noen som kunne telle til ti. Jo, en som het Karl rakte hånden opp og tellet i vei fra en til ti.
  - Du er gjerne flink nok til å telle videre også, du, sa lærerinna.
  -  Knekt, dame, konge, ess! sa Karl.

Forfengelig alder

  En meget gammel dame var stevnet som vitne i en sak, og hun var såpass til bens at hun møtte opp.
  - Deres alder? spurte dommeren.
  - Må jeg oppgi den, da? sa hun.
  Både De og jeg er da kommet i så moden alder at vi ikke lenger trenger legge skjul på årene, sa dommeren.
  - Ja, jeg er nittiseks, sa hun.
  - Og det vil De legge skjul på! utbrøt dommeren begeistret.
  - Ja, det er litt flaut, jeg har innbilt naboene at jeg er over hundre.

Pudderdåsen

  Det var under en togreise, og en dame som skulle pynte litt på seg, var så uheldig å miste pudderdåsen ned i utringningen. Flau gikk hun ut i korridoren og fisket den opp igjen. Men det meste av pudderet ble der det var kommet. Da hun hadde satt seg igjen, begynte alt pudderet å irritere, og det var svært varmt i kupéen. Stadig måtte hun lure seg til å lette på kjolebrystet og blåse ned gjennom. Hver gang gøyv det opp en sky av pudder. En gubbe som var kommet inn i mellomtiden, ble sittende og glo på henne. Så kom det:
  Jeg mener De produserer tørrmelk, jeg, frøken!

Om drikkevann

  - Hva gjør dere med drikkevannet her i leiren? spurte militærlegen under en inspeksjon av en stilling under en øvelse.
  - Vi filtrerer det, svarte sersjanten.
  - Utmerket.
  - Og så koker vi det.
  - Utmerket.
  - Ja, og som en ekstra sikkerhetsanstaltning drikker vi aldri annet enn øl.

Døra

  Det er tegnetime på skolen, og elevene skulle tegne hver sitt hus. Lærerinna var tilfreds med de fleste, men en som het Per hadde tegnet bare et vindu og ingen dør på huset sitt.
  - Men hvis du nå får folk på besøk til huset ditt, Per? sa hun.
  - Da kan de bare gå inn på baksida, sa han Per.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: På folkemunne - Et halvt tusen historier, redigert av Nils Johan Rud, Magasinet for alle, Oslo, 1964