HM Teddy Lancelot - Pensjonisten

HM Teddy Lancelot - Pensjonisten

  Det har gått et hundeår eller to siden verdens mest berømte Golden Doodle; HM Teddy Lancelot trakk seg som statsminister. Også Martin Mos, Mopp, eller hvilket etternavn han nå enn opererte under, sa opp sin stilling som journalist i Hundenes Tidende. Men han holdt sitt ord, og en potensiell skandale i forbindelse med daværende statsministers innledende forpost-sniffinger i retning et romantisk forhold til en toårig dvergschnauzer i løpetid kom heldigvis aldri for dagens - det vi si medias - lys.

(HM Teddy Lancelot, always a gentleman-dog!)

  De to aldrende pensjonistene på to og fire ben har blitt dus igjen, de møtes som venner og observeres i nabolaget som et pussig par i tilsynelatende dyp samtale. Men det er som i fordums dager; den ene skvaldrende lik en gammel skjære, mens den firbente og mer distingverte fremstår nå som en «bestefar» og later som han lytter, men vender selvfølgelig det døve øret til.

  Fra tid til annen treffes de to også i nede i «Bunkersen» for en liten passiar. Det foregår i rolige former, fjernt fra fordums hektiske dager.

  Og som mer eller mindre vanlig; HM Teddy Lancelot forkortet T, den tobente noksagten M:

M: Jaja, Teddy, nå som du har blitt pensjonist, hva har du tenkt å bruke dagene til?

T: Jeg vet egentlig ikke. Men vurderer å sove litt mer.

M: Enda mer? Men...

T: Hold tåta på deg! Man kan alltids sove mer. Det er da deilig å drømme? Og du?

M: Nei, si det. Skulle gjerne sove mer selv. Og drikke litt flere øl, men...

T: Flere? Umulig, da drukner du jo!

M: Du har nok et poeng. Og det du sier om å drømme er fint! For hva har man ellers egentlig. Drømmer og fantasier! Selv drømmer jeg nå for tiden, eller gjør mine tanker rundt egen barndom. Vi gamle vender kanskje tilbake dit av og til? Og selv om jeg husker lite av den, innbiller jeg meg at det var den fineste tiden i mitt liv. Da jeg var rundt 9-10 år gammel. Husker du fra din tid som valp?

T: Nei, ikke så mye. Men minnes fra tid til annen også det. Mest hvor sprek jeg var, egentlig. Alt så hysterisk festlig! Livet en lek! Nå er det et ork bare å stå opp. Leddene knirker. Men i drømmene knasker jeg fremdeles på pappas tøfler, og så er jeg sprekere enn et saftig kjøttbein!

M: Eh, det siste var jo fint å høre. Men du har nok rett. Tror det var en kar som het William Blake som skrev noe om det. Og selv om han ikke spesifikt tenkte på Majesteter som deg, så gjelder det helt sikkert deg også: «Fantasien er ikke en tilstand; den er selve menneskets eksistens.»

T: Fy!! Du må på død og liv komme luskende med sitater fra tidligere dustehuer! Til og med fra en fossil som ikke engang brød seg om å nevne oss firbente? Hvorfor ikke si det som den berømte portugisiske vannhunden Vasco da Glomma sa: «Der finnes ingen grenser under vann.» Mye klokere! Selv om han kunne jo også ha tilføyd; «eller i fantasien»! Nei, hvorfor kan vi ikke heller vende tilbake til våre drømmer? Tenk å få sovne inn under en deilig drøm? Men før den tid, har du ikke noe snacks å by på?

M: Jo. Beklager. Og du har så rett. Som vanlig. Og så er det bare å håpe vi får oppleve noen, nei; mange fine drømmer innen den siste i rekken puster på vår dør!

T: Ja, for nå er det vår - tenk så mye fint det skal bli å sniffe på - fri oss fra det mørke, gi oss lyset! Hasta la vista, Schnauzer-baby!

Lykkelig er den
som har funnet
sin lille plett
her på jorden
(ikke sitat fra W. Blake)

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Wikipedia, William Blake (1757-1827, britisk dikter, maler og grafiker), Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i Extra virgin olivenolje, sitronskiver og sylteagurker, samt Legatet for hjulbente og pensjonerte skribenter. Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie (gjelder første bilde, også tidligere gjengitt).