Gammelt vann
Religion
er basert på tro. Man kan vel si at troen er selve grunnstenen. Men, som kjent,
det finnes mange religioner, og mange troende vil hevde at ens egen
religion er den eneste sannhet. Derav følger stridighetene. Det er neppe
å overdrive at religion har ført til mye lidelser rundt om i verden. Så tragisk
og på tross av intensjonene; selv i vårt årtusen skaper tro kriger.
Kristendom er en ganske gammel religion. Men langt fra den eldste. Det
gamle testament ble forfattet i siste årtusen før vår tid. Hinduismen er mye
eldre. Man anslår at den oppstod i India 3-4,000 år før vår tid. Ut fra
hinduismen stammer bla. også buddhismen.
I
hinduismen er Brahman sentral: Brahman er årsaken til verden og alle skapninger,
mens Brahma (må ikke forveksles) er skaperguden, Sarasvati hans hustru. Brahman
fins i alt og over alt, og er det innerste jeget for alle vesener.
Nedenfor
følger et lite sagn fra hinduismens verden. Det kan minne ganske mye om en velkjent
historie fra Det gamle testamentet. Nærliggende er: Har forfatterne av sistnevnte
gjennomført et aldri så lite plagiat? Skjønt de har kanskje bare «lånt» litt. Man
finner også paralleller andre steder, blant annet i historien om «Gilgamesh» (kalt
«Verdens første epos») fra Mesopotamia rundt 2500-3000 år før vår tid. Mao for
rundt 5,000 år siden.
Uansett, her følger historien:
Hvordan Manu ble reddet fra syndfloden
Brahma, all skapningens hellige Fader, hadde lagt seg til hvile. Men fra
hans munn strømmet fortsatt hemmelige visdomsord. Da listet uverdige ånder seg borttil
og lyttet. Og med det de hadde hørt, men ikke forstod, gjorde de stor ugagn. Hvor
det før hadde hersket fred og fordragelighet, grep misunnelse og ondskap om
seg.
På
det vis kunne det umulig fortsette. Da Den veldige våknet, besluttet han å
renvaske verden. En syndflod skulle overskylle verden og alt som i verden
fantes.
Men
på jorden levde den vise og gudfryktige Manu, en konge og veileder blant
mennesker, en tjener i gudenes verden. For å styrke sin sjel og prøve sin
utholdenhet stod han med den ene benet løftet, hendene oppstrakt og stirret
ufravendt mot et fjernt punkt. Slik hadde han stått i lang, lang tid. Da kom en
dag en liten fisk svømmende inn til bredden. Og som et under skjedde det at
fisken begynte å tale: «Store konge, se jeg er forfulgt! For i havet spiser de
store de små. Redd meg, du rettferdige, så at jeg engang kan redde deg!» - Manu
spurte: «Hvordan skal det kunne skje?» Fisken svarte: «Løft meg opp av vannet!»
Manu så gjorde, løftet fisken forsiktig opp og hadde den i et fat med vann. Og
straks begynte et mildt lys å skinne fra fatet.
Fisken vokste og fatet ble snart for trangt. Manu flyttet den over i et
større kar. men dag for dag vokste fisken og ble hele tiden skjønnere. Den skinte
som perlemor, øynene var som lotusblomster og det utgikk vellukt fra den. Nå
måtte den settes ut i en dam. Det varte ikke lenge før også dammen ble for
liten. Stadig måtte Manu flytte fisken, som til slutt var så stor at han måtte
sette den ut i havet. Men enda så stor den var blitt, var den enda lett å bære.
I
all denne tid hadde fisken vært stum. Men da den kjente seg igjen i salte
havbølger begynte den å tale. Og dette var fiskens ord: «Gode Manu, du har nå
funnet hva ditt øye i det fjerne søkte. Din prøvetid har du herlig bestått. Derfor
skal du belønnes. Vit at jeg er Brahmas sendebud. Han, den uutsigelige Store, vil
gjennom meg si at en vond tid nærmer seg. Alle land og riker i verden vil bli
oversvømmet av en veldig vannflom. Skyene vil falle ned fra himmelen. Ingen mur
eller demning vil kunne stå imot flommen, intet tårn, det være seg aldri så
høyt, rage over bølgene. Alt som rører seg på jorden vil omkomme. Men du Manu
skal efter Brahmas vilje bygge et stort sterkt skip og utruste det med alt som
trenges for en lang ferd. Fyll det med frø av alle vekster, med alle sorter
korn. Og når dagen den forferdelige kommer, da nøl ikke, men gå om bord, du og ditt
følge - de syv visdomslærere. Jeg vil da være utenfor kysten. Du skal kjenne
meg på et stort horn. Slyng et sterkt tau rundt hornet, så skal jeg føre skipet
over havet til et fjernt land der du med Brahmas hjelp skal gjenskape verden!»
Således talte fisken. Manu lyttet og svarte: «Underfulle bølgehersker,
som du har sagt vil jeg gjøre.» Og straks gikk han i gang med å bygge skipet og
samle alt som skulle taes med.
Så
kom dagen da skyene under torden og lyn tømte seg i et ustanselig regn. Mens
jorden bevet og bølgene brøt inn over land og strand gikk Manu og hans lille
følge ombord. Manu speidet ut over det stigende hav, og der fikk han øye på den
veldige fisken med hornet. Han slynget tauet rundt og så bar det avsted over
skummende berg av vann og dype bølgedaler. Hvite tåkebanker skiftet med svarte
skymasser! Hylende storm og piskende regn! Rundt om dukket skrekkelige havuhyrer
opp av dypet. Men intet kunne skade skipet. Hvor langt og hvor lenge ferden
gikk skal være usagt. Sterk og modig stod Manu i stavnen med øyne rettet mot
kjølvannet efter fisken.
Endelig begynte da stormen å stilne. Regnet
tok slutt, og et fjell ble synlig i det fjerne. Dit styrte fisken dem. Og så
kunne de omsider kjenne fast grunn under føttene. Nå skjønte de at ingen mindre
enn Brahma selv hadde ikledt seg fiskens skikkelse for å redde dem. Det første
de gjorde var derfor å bringe Brahma et takkeoffer. Og Brahma svarte, denne
gang gjennom ilden: Ved min hjelp skal Manu nyskape alle ting. Og det folk som
følger ham skal kalles manusja. Det betyr de som minnes og som mener,
eller om en vil: de tenkende.
Så
kom da jorden til syne. Himmelen var klar, verden fikk liv og farve.
For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.
Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske
leksikon), Dan Lindholm: «Fra soloppgangens land», orientalske myter og
legender. Antropos Forlag, Oslo, 1995.
