HM Teddy Lancelot - 15

HM Teddy Lancelot - 15

  Det er en ganske vanlig marsdag i det Herrens år 2025. Våren har ikke riktig grepet tak, litt morken snø fremdeles å skue i veikanter og skyggepartier, og hestehoven lar vente på seg. Men spurvene har for lengst åpnet sesongen med sitt skvalder, og de siste par dager har kjøttmeisen lyst opp med adskillig muntrere kvitring.

  Noen sekunders tilbakespoling: Med ett ble det stille i nabolaget. Det var som om alle levende vesener følte at noe stort var i anmarsj. Selv skjura og kråken holdt seg i ro. Men så ble det bevegelse, en liten bris tok tak og nøyaktig klokken 0900 denne torsdagen ble alle flagg i mils omkrets reist til topps for å hedre vår alles kjære, verdens mest berømte Golden Doodle gjennom tidene; Hans Majestet Teddy Lancelot, ridder av diverse runde og firkantede bord, olympisk mester, dommer, Nobelprisvinner, statsminister, bare for å nevne noe.

(Jubilanten)

  I hundeverdens Karl Johan (Jegerveien) stod 27 hunder æresvakt i stramt geledd for å vise sin respekt: der var fire cobberdoger, hvorav en fant det opportunt å pisse på et bildekk mens han ventet på hedersgjestens åpenbaring, tre vimsete fuglehunder, nabodachsen Saga (nå heldigvis uten løpetid), et par fjerne slektninger av typen Golden retriever, to småskabbete kjøtere som Teddy hadde satt ettertrykkelig på plass et tiår tilbake, og som vår helt deretter hadde inngått et noe usedvanlig og skeptisk vennskap med. Så var det en Cocker Spaniel som Teddy i hemmelighet beundret de flotte ørene. Øverst i paraden kneiste en annen distansert slektning; kongepuddelen Ami, ikke mange centimeterne unna at det hadde blitt mer enn en romanse de to imellom noen hundeår tilbake. Selv den aldrende nabomopsen Tingeling stilte, hun hadde vært gjennom flere kreftoperasjoner stakkars og var nærmest Teddy i alder, og selv om de to både var og fremdeles er naboer, så hindrer gjerdet mellom tomtene (slik er menneskers natur) direkte adkomst. 13-åringen ble dermed fraktet både langt opp og ned sideveier før hun nå endelig stod med tunge hengende ut i påvente jubilantens ankomst. Alle - passende pyntet med noe som fortonte seg som 17.mai-sløyfer - ventet i åndeløs spenning, av og til ble stillheten riktignok avbrutt av hundeglam over et par ekorn som med frekkhetens nådegave krysset gaten, samt et katteskinn der forsøkte seg på noen spurver i et kratt nær paraden. Ellers gikk alt i henhold til plan.

  I det samme skred jubilanten ut fra sin villa. Nyvasket og kjemmet, upåaktet av viraken og konfetti som drysset, sniffet han med verdighet inn vårluften, skvettet diskrét på et par overvintrende småbusker, hvorpå han ledsaget av Hans Majestets garde tok fatt på dagens første spasertur. Da han nådde opp til hovedveien ville jubelen ingen ende ta. Han hilste dem med kloke øyne, vinket med det høyre øre og løftet sin stolte hale. Beskjedenhet til side tillot han også en del kyss-og-klapp og litt klem samt sniffing i stump med tilbehør, hvis ytterligere detaljer her utelates. Men sikkert og nesten sist, det er at opptoget, med HM Teddy Lancelot i spiss, beveget seg taktfast mot Kiwi. Der ble hedersgjesten traktert med både kyllingpinner og annet snacks, alle de ansatte kom ut for å hedre deres beste kunde; tenke seg til: 15 gode år gammel! Teddys venner skjenket ham gaver; noen kjepper, et par barnevotter neglisjert og gjenglemt av distré foreldre i en grøftekant, en gammel tennisball og andre små skatter.

  Ikke helt overraskende; på signingsferden hjemover stakk enkelte inviterte av, det er ikke til å forbigå at fristelser både av kroppslig og gastronomisk form er vanskelige å motstå, det være seg hos to- eller firbente.

  Vel hjemme igjen er det nå duket for familiefeiring, jubilanten har av ukjent grunn ønsket seg sjokoladekake med kirsebær (kun ett) på, og så blir det salutt fra Akershus festning klokken 12. Men det holder med 15 kanonader - vår kjære pensjonist må få nyte sitt otium i fred, samt et fåtall karbonader.

  Ny nasjonal helligdag er vedtatt, 6. mars vil for all tid være risset inn i historien, så også Gutten - signe ham, et tifold leve!

PS. Rett etter kanonaden meldte også årets første sommerfugl-par sin ankomst for å hylle den store jubilant, sammen med en noe forfjamset, men imponerende stor humle!

For forrige innlegg, klikk her. For forrige innlegg om HM Teddy Lancelot, klikk her.

Kilder: Teddy Lancelot, Martin Konfucius Struts: «En gal manns memoarer», nesten utgitt på De Gyldne Oasers Forlag, Abidjan. Nå også med moralsk støtte fra Sardinias forening for foreldreløse sardiner marinert i olivenolje, samt Legatet for hjulbente strutser. Fotografi © Teddy Lancelot, c/o matfar og matmor med familie.

Henrik og Gaute

Henrik og Gaute

  Det var en ganske vanlig sommerdag på et gårdsbruk i Telemark. Barna lekte ute på tunet. Særlig småguttene søkte spillopper. Med unntak av Henrik, han befant seg som regel i utkanten av kretsen. Han foretrakk å bivåne hva som utspilte seg. Men denne lørdagen kunne det fort ha fått et fatalt utfall.

  Henrik var ganske liten av vekst helt fra barndommen, men var både «seig» og kjapp til bens når det gjaldt. Denne skjebnesvangre formiddagen hadde hans lillebror Johan bestemt at gårdens mannevonde geitebukk - som vanligvis sto tjoret fast til et uthus - skulle få slippe løs. Han proklamerte; «for å se hva som skjer».

  Som sagt, så gjort: Noen fattige sekunder ble geiten stående rådløs, overrasket over sin plutselige frihet. Så seg rundt, ignorerte deretter både Johan og de andre guttene som stod flirende i nærheten. Han satt blikket direkte i Henrik som stod i utkanten av kretsen. Hovene skrapte i grusen, så senket bukken blikket, hevet hornene og satte i et forrykende tempo mot den nå så skrekkslagne tolv-åringen.

  Nå var gode råd dyre, men med fanden i ryggen sprang gutten i retning vanntrauet midt på gårdsplassen. De få sekundene må ha fortont seg som en evighet. Men han vant over døden med en hårsbredd. I det samme Henrik tok et svalestup opp i trauet, dundret geitens horn så hardt inn i karet at sagflisen haglet; gjenklangen kunne høres over hele gården. Geiten ga seg ikke helt, og dunket ytterligere noen ganger til for å markere hvem som var sjef. Men snart kom tjenestegutten fra gården til og trakk stabukken unna.

  Henrik glemte aldri episoden. Året var 1840, åstedet Venstøp Gård utenfor Skien, og guttens fulle navn Henrik Johan Ibsen. Geitens navn er ikke kjent, men jeg har i mitt stille sinn døpt ham Gaute.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For innledning til min Ibsen kronologi, klikk her.

Kilder: Fritt etter Jørgen Haave, «Familien Ibsen», Museumsforlaget, Trondheim, 2017, Min egen kronologi; «Henrik Ibsen - en kronologi», nærmere bestemt innlegget relatert til 1840, klikk her.

Når du blir sinna

Når du blir sinna

  Følgende er hentet fra boken med tittel «Latter-Ola». Der er det stort sett vitser. Så da skulle man ikke tro overskriften hadde noe for seg. Det har den kanskje ikke heller. Men jeg har gått litt lei av både gamle og nye vitser. Syntes det var mye tankevekkende i det gjengitte, bare synd jeg ikke noterte meg det for noen tiår siden:

(Et litt sinna sjarmtroll, men sinnet går nok fort over...)

Når du blir sinna -

Når du blir riktig sinna
så spar dine vrede ord -
ofte kan ordet rive
et blodsår som aldri gror …

Selv i rettferdig harme
sier du dumme ting.
Ta deg en tur på gata,
gå rundt kvartalet en sving.

Ennå har aldri noen
i sinne en dåd begått.
Mannen som bare raser
vil alltid bli misforstått.

Lær deg å kunne tie
til hjernen blir kald og klar.
Urett som øves mot deg
bør få et fornuftig svar.

Unn deg den store flotthet
å tilgi en gang iblant.
Det kan selv den ha råd til
som ellers er raka fant.

Når du blir riktig sinna
så vis du har folkevett.
Det gir deg dobbelt styrke
og det gir deg tifold rett!

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilde: «Latter-Ola : Det beste norske humør» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Halldis Moren Vesaas

Halldis Moren Vesaas

  Vesaas (1907-1995) var en norsk lyriker. Hun både var og er en av våre mest folkekjære sådanne. Hun mottok en rekke priser og utmerkelser, bla: Doblougprisen (1960), Bastianprisen (1961), Norsk kulturråds oversetterpris (1986), Mads Wiel Nygaards legat (1977), Gyldendals legat (1957), Norsk kulturråds ærespris (1982), Telemark fylkeskommunes kulturpris (1992), Tekstforfatterfondets ærespris (1993), Kommandør av St. Olavs Orden, Brageprisens hederspris (1994), Sunnmørsprisen (1957), Kulturdepartementets litteraturpris (1949), Ridder av Den nasjonale fortjenstorden (2005), Anders Jahres kulturpris (1992), Kulturdepartementets oversetterpris (1980). Hun var gift med Tarjei Vesaas (klikk her).

(Halldis Moren Vesaas som ung)

  Her følger ett av hennes dikt, jeg syntes det er så vakkert. Men med et hjertesukk, skulle så inderlig ønske jeg hadde fått lest det til min mor mens hun ennå var i live:

Å vere i livet (Tre vers til mor)

Dette: å vere i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og aukar den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her.

Kilder: Wikipedia, «100 beste norske dikt», En antologi, De norske Bokklubbene AS, 2011.

Månen og hans kjærester

Månen og hans kjærester

  Her gjengis en legende (fra hinduenes verden) om månen. Kall det gjerne et eventyr:

  Fortidens indere så med undrende øyne opp til månen. Og når de så hvordan månen natt for natt enten vokser til den blir rund og full, eller minker til den blir helt borte, - da husket de en fortelling fra eldgammel tid. Den lød slik:

  For at månen på sin vandring over himmelen ikke skulle tulle seg bort blant stjernene, skjenket solen, dagens mektige herre, ham en rekke av sine skjønne døtre. De forstod å holde regning med tiden og skulle følge med månen på hans nattlige ferd. Alle var vakre med milde lyssmilende ansikter. Men en av dem overgikk sine søstre. Det var den deilige rundkinnete Rohini. Nattens herre likte seg best hos henne, og forsømte etter hvert alle de andre.

  Men søstrene ville ikke finne seg i å bli tilsidesatt. De gikk til sin mektige far og klaget: «Månen elsker bare Rohini og har rent glemt alle oss,» sa de, «vi vil hjem til faderhuset!»

  Da solen hørte det gikk han i rette med månen og sa: «Hør du kjøligskinnende, om du på grunn av den rundkinnete forsømmer hennes søstre, da begår du en stor synd!» Derpå vendte han seg til døtrene og sa som så: «Gå nå tilbake. For fremtiden vil han i tur og orden ta inn hos dere alle sammen!»

  Men den kjøligskinnende på nattens himmel glemte fort formaningene og ville fortsatt bare være hos Rohini. Atter gikk da søstrene til solen og ba om å få komme hjem.- «For på oss tenker han like lite nå som før du irettesatte ham,» sa de. Igjen ropte deres far på nattens drabant og talte med drønnende røst: «Du skal fordele din kjærlighet på alle mine døtre, har jeg sagt! Forsømmer du stadig din plikt, skal du bli strengt straffet!» Men månen brydde seg ikke om trusselen og fortsatte som før uten tanke på andre enn den rundkinnete.

  Igjen klaget søstrene over månens ringeakt, og da ble det slutt på solens tålmodighet. Han slynget i vrede en tærende sott over månen som da ble mattere og blekere for hver natt som gikk. Alt han prøvde å komme til sin gamle kraft var nytteløst. Ikke engang Rohinis kjærlige pleie hjalp. Til slutt var han døden nær.

  Men da begynte også vekstene på jorden å miste sin kraft og saft. Gresset gulnet, blomstene mistet sin duft, urtene tapte sin smak. Og da plantene ikke lenger gav skikkelig næring, syknet dyrene, ja også menneskene gikk sin visse undergang i møte.

  I denne nød samlet gudene seg for å rådslå. De spurte nattens fyrste: «Hva kommer det av at ditt før så blide ansikt er blitt så blekt og sørgmodig? Du som før alltid smilte så vennlig? - Da måtte månen tilstå at han var blitt straffet for sin forsømmelse av solens døtre. Gudene vendte seg da til solen og ba ham ta tilbake den bannstråle som hadde truffet månen. Men dagens og livets herre svarte: «Et ord av meg kan ikke taes tilbake. Bare hvis månen lover å holde seg likelig til alle mine døtre, kan jeg mildne virkningen. Da skal bare sotten vare den halve tid av hans vandring over himmelen. Når så månen blir helt borte skal han dukke ned i livets hellige flod og hente seg kraft igjen til å vokse!»

  Således talte Brahmas* strålende sønn. Månen som nettopp var nær ved å miste livet, fattet nytt håp og mot. Han ilte avsted til det livgivende bad. Og sannelig - efter badet dukket han kjølig smilende opp med fornyet glans. Atter frisknet gress og blomster, fruktene ble saftige, urtene fikk smak. Dyr og mennesker trivdes og gledet seg.

  Siden har månen vært trofast mot alle sine kjærester. En natt om gangen er han hos hver av dem, så går han videre til den neste i rekken. Den halve måneden vokser han, blir større og større helt til han omfavnes av den rundkinnete. Men så svinner han natt efter natt helt til han igjen må dukke under for å hente seg ny kraft.

*Brahma er skaperguden.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Dan Lindholm: «Fra soloppgangens land», orientalske myter og legender. Antropos Forlag, Oslo, 1995.

Tarjei Vesaas

Tarjei Vesaas

  Vesaas (1897-1970) var en norsk forfatter. Han skrev helst romaner og noveller, og i tillegg skuespill, essays og hørespill, men noen stor dramatiker ble han aldri. Som romanforfatter etablerte han seg imidlertid som en av de mest anerkjente norske i forrige århundre. Han mottok bla. Nordisk råds litteraturpris (1964), Doblougprisen (1957), Bokhandlerprisen (1967), Gyldendals legat (1943). 

  Vesaas takket i sin tid nei til æresboligen Grotten, St. Olavs orden og æreslønn fra staten fordi det ikke ville være i samsvar med «heile min natur».

  Prosaen i forfatterskapet til Tarjei er også omfangsrikt og skattet, ofte hentet fra skog og mark, hvor han følte seg hjemme. Han skrev på nynorsk. Her følger et lite dikt (fra diktsamlingen «Kjeldene», utgitt 1946):

Ingrid

Der velter tungt frå plogen
Den siste strie ota.*
Og karen sver, for hesten
blir meir og meire trota.**

Karen vaktar tunet,
om Ingrid blir å sjå.
Hesten vaktar karen:
gjev han vil spenne frå!

Plogen envis brøyter
sin stråle gjennom jorda.
Mannen venter svolten
og tyrst på Ingrid-orda.

Så blånar det eit forklæ
imellom gamle hus.
Ho står der ung og kallar
i kveldens ljuve sus.

* Her antagelig «striden» eller «harde taket»
** Sliten

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL, «Tarjei Vesaas - Dikt i samling». Med etterord av Bente Aamotsbakke, Den norske Lyrikklubben, 2002.

Morosamjenta (IV)

Morosamjenta

  Her følger (fra min side) de siste blødmer i ovennevnte tråd:

Godt svart

  Hans er akkurat et hode høyere enn Ole. En dag de møttes, sier Ole: «Dersom du mistet hodet, Hans, så var vi like store.»
  «Ja,» svarte Hans, «og like kloke.»

Bønder

  I Nationen kunne man lese nedenstående annonse:
  «Landbruker, 37 år gammel, ønsker bekjentskap med en kvinne på ca. 30 år, som eier en traktor. Formål ekteskap. Vær vennlig å vedlegg fotografi av traktoren.»

Henrik Wergeland og bispen

  Før i tiden var det slik at presten var pliktig til å kjøre biskopen til nærmeste prest. Som kjent var far til Henrik Wergeland prest. Og så hendte det en gang at Henrik skulle kjøre biskopen med en unghest. Føret var imidlertid svært dårlig, og Henrik gikk efter sleden for å spare på hesten. Men så ropte biskopen: «Nå må du sette deg oppi, for vi må kjøre raskere.» Henrik var sint, men gjorde efter befaling. Da de hadde kjørt et godt stykke kom det fra biskopen: «Har du lært meget av din barnelærdom da gutten min?» «Jeg har da lært katekismen,» svarte Henrik. «La meg høre,» sa biskopen, «det er et stykke som begynner så: «Det bør seg en biskop». Ja, Henrik begynte slik: «Det bør seg en biskop i geistlig stand, et kristelig levnet å føre, å kjøre sin hest med vett og forstand, i sådant et dårlig føre, for hesten er ung og bispen er tung, så du er en helvedes brand til å kjøre.»

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» (fritt gjengitt) ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950.

Emil Aarestrup (II)

Emil Aarestrup

  Har vært innom den danske lege og dikter før (se her). Jeg syntes følgende dikt var både vakkert, melodisk og harmonisk. Samt tidløst. Nuvel:

Til en Veninde

Der er en Trolddom paa din Læbe,
Der er en Afgrund i dit Blik,
Der er i Lyden af din Stemme
En Drøms ætheriske Musik.

Der er en Klarhed paa din Pande,
Der er et Mørke i dit Haar,
Der er en Strøm af Blomsteraande
Omkring dig, hvor du staaer og gaaer.

Der er en Skat af evig Viisdom
I Smilehullet paa din Kind,
Der er en Brønd, en Sundhedskilde
For alle Hjerter, i dit Sind.

Der er en Verden i dit Indre,
En sværmerisk, chaotisk Vaar -
Som jeg umulig kan forglemme,
Som jeg tilbeder og forstaaer.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige dikt/dikter, klikk her. For neste dikt, klikk her.

Kilde: «Vennskap - dikt», ved Cecilie Winger (red.), Humanist Forlag, 2019.

Gammelt vann

Gammelt vann

  Religion er basert på tro. Man kan vel si at troen er selve grunnstenen. Men, som kjent, det finnes mange religioner, og mange troende vil hevde at ens egen religion er den eneste sannhet. Derav følger stridighetene. Det er neppe å overdrive at religion har ført til mye lidelser rundt om i verden. Så tragisk og på tross av intensjonene; selv i vårt årtusen skaper tro kriger.

  Kristendom er en ganske gammel religion. Men langt fra den eldste. Det gamle testament ble forfattet i siste årtusen før vår tid. Hinduismen er mye eldre. Man anslår at den oppstod i India 3-4,000 år før vår tid. Ut fra hinduismen stammer bla. også buddhismen.

  I hinduismen er Brahman sentral: Brahman er årsaken til verden og alle skapninger, mens Brahma (må ikke forveksles) er skaperguden, Sarasvati hans hustru. Brahman fins i alt og over alt, og er det innerste jeget for alle vesener.

  Nedenfor følger et lite sagn fra hinduismens verden. Det kan minne ganske mye om en velkjent historie fra Det gamle testamentet. Nærliggende er: Har forfatterne av sistnevnte gjennomført et aldri så lite plagiat? Skjønt de har kanskje bare «lånt» litt. Man finner også paralleller andre steder, blant annet i historien om «Gilgamesh» (kalt «Verdens første epos») fra Mesopotamia rundt 2500-3000 år før vår tid. Mao for rundt 5,000 år siden.

  Uansett, her følger historien:

Hvordan Manu ble reddet fra syndfloden

  Brahma, all skapningens hellige Fader, hadde lagt seg til hvile. Men fra hans munn strømmet fortsatt hemmelige visdomsord. Da listet uverdige ånder seg borttil og lyttet. Og med det de hadde hørt, men ikke forstod, gjorde de stor ugagn. Hvor det før hadde hersket fred og fordragelighet, grep misunnelse og ondskap om seg.

 På det vis kunne det umulig fortsette. Da Den veldige våknet, besluttet han å renvaske verden. En syndflod skulle overskylle verden og alt som i verden fantes.

 Men på jorden levde den vise og gudfryktige Manu, en konge og veileder blant mennesker, en tjener i gudenes verden. For å styrke sin sjel og prøve sin utholdenhet stod han med den ene benet løftet, hendene oppstrakt og stirret ufravendt mot et fjernt punkt. Slik hadde han stått i lang, lang tid. Da kom en dag en liten fisk svømmende inn til bredden. Og som et under skjedde det at fisken begynte å tale: «Store konge, se jeg er forfulgt! For i havet spiser de store de små. Redd meg, du rettferdige, så at jeg engang kan redde deg!» - Manu spurte: «Hvordan skal det kunne skje?» Fisken svarte: «Løft meg opp av vannet!» Manu så gjorde, løftet fisken forsiktig opp og hadde den i et fat med vann. Og straks begynte et mildt lys å skinne fra fatet.

  Fisken vokste og fatet ble snart for trangt. Manu flyttet den over i et større kar. men dag for dag vokste fisken og ble hele tiden skjønnere. Den skinte som perlemor, øynene var som lotusblomster og det utgikk vellukt fra den. Nå måtte den settes ut i en dam. Det varte ikke lenge før også dammen ble for liten. Stadig måtte Manu flytte fisken, som til slutt var så stor at han måtte sette den ut i havet. Men enda så stor den var blitt, var den enda lett å bære.

  I all denne tid hadde fisken vært stum. Men da den kjente seg igjen i salte havbølger begynte den å tale. Og dette var fiskens ord: «Gode Manu, du har nå funnet hva ditt øye i det fjerne søkte. Din prøvetid har du herlig bestått. Derfor skal du belønnes. Vit at jeg er Brahmas sendebud. Han, den uutsigelige Store, vil gjennom meg si at en vond tid nærmer seg. Alle land og riker i verden vil bli oversvømmet av en veldig vannflom. Skyene vil falle ned fra himmelen. Ingen mur eller demning vil kunne stå imot flommen, intet tårn, det være seg aldri så høyt, rage over bølgene. Alt som rører seg på jorden vil omkomme. Men du Manu skal efter Brahmas vilje bygge et stort sterkt skip og utruste det med alt som trenges for en lang ferd. Fyll det med frø av alle vekster, med alle sorter korn. Og når dagen den forferdelige kommer, da nøl ikke, men gå om bord, du og ditt følge - de syv visdomslærere. Jeg vil da være utenfor kysten. Du skal kjenne meg på et stort horn. Slyng et sterkt tau rundt hornet, så skal jeg føre skipet over havet til et fjernt land der du med Brahmas hjelp skal gjenskape verden!»

  Således talte fisken. Manu lyttet og svarte: «Underfulle bølgehersker, som du har sagt vil jeg gjøre.» Og straks gikk han i gang med å bygge skipet og samle alt som skulle taes med.

  Så kom dagen da skyene under torden og lyn tømte seg i et ustanselig regn. Mens jorden bevet og bølgene brøt inn over land og strand gikk Manu og hans lille følge ombord. Manu speidet ut over det stigende hav, og der fikk han øye på den veldige fisken med hornet. Han slynget tauet rundt og så bar det avsted over skummende berg av vann og dype bølgedaler. Hvite tåkebanker skiftet med svarte skymasser! Hylende storm og piskende regn! Rundt om dukket skrekkelige havuhyrer opp av dypet. Men intet kunne skade skipet. Hvor langt og hvor lenge ferden gikk skal være usagt. Sterk og modig stod Manu i stavnen med øyne rettet mot kjølvannet efter fisken.

  Endelig begynte da stormen å stilne. Regnet tok slutt, og et fjell ble synlig i det fjerne. Dit styrte fisken dem. Og så kunne de omsider kjenne fast grunn under føttene. Nå skjønte de at ingen mindre enn Brahma selv hadde ikledt seg fiskens skikkelse for å redde dem. Det første de gjorde var derfor å bringe Brahma et takkeoffer. Og Brahma svarte, denne gang gjennom ilden: Ved min hjelp skal Manu nyskape alle ting. Og det folk som følger ham skal kalles manusja. Det betyr de som minnes og som mener, eller om en vil: de tenkende.

  Så kom da jorden til syne. Himmelen var klar, verden fikk liv og farve.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For neste innen samme sjanger, klikk her.

Kilder: Wikipedia, SNL (Store norske leksikon), Dan Lindholm: «Fra soloppgangens land», orientalske myter og legender. Antropos Forlag, Oslo, 1995.

Morosamjenta (III)

Morosamjenta

  Nytt år, da passer det muligens med noe enkelt:

Ikke så farlig

  En prest skulle besøke en enke som nettopp hadde mistet mannen sin, men ved en feiltagelse gikk han inn til nabokonen, som dagen i forveien hadde mistet sin sykkel.
  - Det var da trist dette, sier presten.
  - Å, det er ikke så farlig, sier konen, det var nå bare en gammel utkjørt skrabb*, slakk var’n foran og lufta holdt’n ikke bak heller.
* Skrabb = skranglete og skrøpelig kjøretøy

(Skrøpelig sykkel, sprek fører)

På skolen

  Læreren: Hvem var det som førte israelittene ut av Egypt? Var det deg? spurte læreren sint og pekte på vesle Ola, som ikke hørte etter, men satt og hvisket.
  - Det var ikke meg, pistret Ola redd.
  - Hvem var det da? brølte læreren.
  - Jo, det var meg, men jeg skal aldri gjøre det mer, gråt Ola.

En vanskelig situasjon

  «Hvorfor sitter Amalie og ser så tankefull ut?»
  «Hun forlovet seg i går, og nå kan hun ikke huske med hvem!»

Forferdelig

  En prest skal en gang ha beklaget seg over de korte skjørtene med følgende ord:
  - Umoralen blir større og større, skjørtene kortere og kortere, når ser vi enden?

  Hvilket får meg til å tenke på (i noenlunde samme kontekst), og tillegge følgende betraktning: Nærmere bestemt rundt de første prøvesendinger med fargefjernsyn, noe som i steinrøysa Norge startet i 1972 etter å ha blitt vedtatt året før med 94 mot 34 stemmer i Stortinget. Venstre og Senterpartiet var (selvfølgelig) imot. Einar Førde (AP) la ordene i munnen på fargemotstanderne: «Me får finne oss i at synda har komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar». Det er fristende å påstå at siden den gang har vel Arbeiderpartiet vært like stor motstander av nyvinning som bøndene. Men det skal jeg la ligge.

For forrige innlegg, klikk her. For neste, klikk her. For forrige innen samme sjanger, klikk her. For neste innen sjangeren, klikk her.

Kilde: «Morosamjenta : Smil og latter» ved Knut Halvorsen, Fjellbu Bokforlag, Fjellbu, 1950, Pondus Kalenderen for 2025 (01.01.2025). Med tusen takk til giveren av sistnevnte!